Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

====Nord-Afrika====
{{Utdypende|operasjon Torch}}

{{Tekstboks
|overskrift=Uungåelig nederlag
|Etter Tysklands tap ved Stalingrad og i Nord-Afrika var det våren 1943 klart for både de allierte og de tyske lederne at aksemaktenes nederlag var uungåelig. Spørsmålet var ikke om, men når. Ifølge den britiske historikeren og journalisten Max Hastings, virket det sannsynlig at Tyskland under Hitler kunne holde ut til 1947 eller 1948.<ref>Hastings 2012, s. 430</ref>|align=right}}

De franske koloniene i Nord-Afrika var fortsatt kontrollert av Vichy-regjeringen etter [[Slaget om Frankrike|Frankrikes kapitulasjon]] i 1940. [[Marokko]] og [[Algerie]] var derfor regnet som et egnet sted for en vest-alliert invasjon, da man antok at motstanden ville være liten. I november 1942 ble fransk Nord-Afrika invadert,<ref>Davies 2008, s. 125</ref> noe som også utløste et [[Statskupp|kupp]] mot den franske administrasjonen i området. Den franske motstanden var betydelig hardere enn forventet, og det tok litt over én uke, med tap av rundt {{Formatnum:5000}} soldater totalt på begge sider, før de allierte vant kontrollen over Marokko og Algerie.<ref>Beevor 2012, s. 416–417</ref>

I slutten av mai 1942 satte Rommel i gang en ny offensiv østover for å nå Tobruk og Suezkanalen.<ref>Beevor 2012, s. 340</ref> De tyske styrkene gjenerobret den østlige delen av Libya, med havnebyen [[Tobruk]], mens [[Åttende armé (Storbritannia)|den britiske åttende armé]] trakk seg tilbake inn i Egypt og gikk i forsvarsstilling ved El Alamein. I hele juli raste [[det første slaget om El Alamein]], et slag som stoppet den tyske fremrykningen. I august 1942 fikk de britiske styrkene en ny leder i general [[Bernard Law Montgomery]].<ref>Beevor 2012, s. 347, 350–352</ref> Under hans ledelse vant britene [[det andre slaget om El Alamein]] i oktober og november, og begynte å presse Rommel tilbake vestover, inn i Libya.<ref>Beevor 2012, s. 408–410</ref>

Rommels nederlag i Egypt hadde ført til at planene om en erobring av [[Midtøsten]] måtte oppgis. Afrikakorpset trakk seg derfor tilbake vestover, og dro til [[Tunisia]] for å bekjempe de allierte invasjonsstyrkene. Den tyske motoffensiven var ganske fremgangsrik, og i februar 1943 vant Rommel mot den amerikanske generalmajor Lloyd Fredendall i [[slaget ved Kasserinepasset]].<ref>Beevor 2012, s. 445–446</ref> Problemer med forsyningene til aksemaktene gjorde imidlertid at de tyske og italienske linjene relativt raskt måtte gi etter og trekke seg tilbake, ved Montgomerys angrep i slutten av mars.<ref>Beevor 2012, s. 448</ref> Den 13. mai 1943 måtte Afrikakorpset gi opp, {{formatnum:238000}} tyske og italienske soldater overga seg,<ref name="Hastings2012_429"/> og Nord-Afrika var endelig under vest-alliert kontroll.<ref>Beevor 2012, s. 451</ref>