Redigerer Vincenzo Galilei (avsnitt)

== Virke ==
En gang på 1570-tallet begynte Galileis interesser innen musikkteori og komposisjon å bevege seg retning den greske antikkens musikk og drama. Noen av hans betydeligste teoretiske bidrag skjedde innen behandlingen av [[konsonans]] og [[dissonans]]: han hadde en relativt moderne oppfatning ved at han aksepterte både dissonans på gjennomgangstoner «om stemmene fløt jevnt» og dissonans på betonte taktslag, som han kalte «essensiell dissonans». Dette er en beskrivelse på det som ble praksis i barokkmusikken, særlig siden han definerer reglene for oppløsning av dissonante toner med en forberedende bevegelse vekk fra, fulgt av en retur tilbake til, den forventede oppløsningstonen.

Mot slutten av livet gjorde han noen viktige oppdagelser innen [[akustikk]]en, særlig vibrerende strenger og luftsøylers fysikk. Han oppdaget at mens intervallraten er proporsjonal med strengelengden – eksempelvis har en perfekt kvint proporsjonene 3:2 – så varierer intervallet med ''kvadratroten'' av spenningen strengen utsettes for (og kubikkroten av konkave luftvolumer). For strenger stemt i perfekte kvinter måtte vektene som holdt dem stramme være i vektforholdet 9:4 om strengene skulle produsere den perfekte 3:2 kvinten.<ref>Palisca, Grove online</ref> Med det ble han sannsynligvis den første i vitenskapshistorien som gav en ikke-lineær matematisk beskrivelse av et naturfenomen.<ref>{{cite book
 | first=H. F. | last=Cohen | year=1984
 | title=Quantifying Music: The Science of Music at
 | url=https://archive.org/details/quantifyingmusic0000cohe | pages=[https://archive.org/details/quantifyingmusic0000cohe/page/78 78]–84 | publisher=Springer
 | isbn=90-277-1637-4 }}</ref> Dette var en utvidelse av den pythagoreiske tradisjon, men pekte også videre.

Galilei var kanskje den første som brukte [[resitativ]]et i [[opera]], siden han var en av de som utviklet [[monodi]]en, den musikalske stilen som er nærmest resitativet.

Han komponerte to bøker med [[madrigal]]er, luttmusikk og en større mengde sanger til luttakkompagnement. Sangene regnes til hans viktigste bidrag siden de på mange måter foregrep den tidlige barokkstilen.

Mange vitenskapsmenn gir Vincenzo Galilei æren for å ha ledet sønnen [[Galileo Galilei|Galileo]] vekk fra ren og abstrakt matematikk og over mot fysiske eksperimenter med matematisk beskrivelse av resultatene – en arbeidsmåte som ble av største betydning for utviklingen av [[fysikk]]en, og av [[naturvitenskap]]ene i sin alminnelighet.