Redigerer Vilhelm IX av Aquitaine (avsnitt)

=== Tidlige karriere, 1088–1102 ===
Da Vilhelm var femten år gammel, arvet han hertugdømmet Aquitaine ved sin fars død. I [[1088]], året etter, giftet han seg med sin første hustru, [[Ermengarde av Anjou|Ermengarde]], datter av [[Grever og hertuger av Anjou|greve av Anjou]], [[Fulko III av Anjou|Fulko III]]. Hun var etter sigende vakker og godt utdannet, men led av tunge humørsvingninger, vinglet mellom lystig livlighet og tungsindig misnøye. Hun ble således, etter sigende, ei vrang kjeftesmelle som trakk seg tilbake i raseri til et kloster etter en krangel med ektemannen, nektet å ha noe å gjøre med omverden inntil hun brått dukket opp ved hoffet igjen som om hennes fravær aldri hadde skjedd. Denne oppførselen, foruten at hun heller ikke ble gravid, fikk Vilhelm til slutt å sende henne tilbake til hennes far og fikk i [[1091]] ekteskapet oppløst.

I [[1094]] giftet han seg med [[Filippa av Toulouse]], datter og arving til [[Vilhelm IV av Toulouse]]. Med Filippa fikk Vilhelm to sønner og fem døtre, inkludert hans etterkommer, [[Vilhelm X av Aquitaine]]. Hans andre sønn [[Raymond av Antiokia|Raymond]] ble til slutt prins av [[fyrstedømmet Antiokia]] i Det hellige land, og hans datter [[Agnes av Aquitaine|Agnes]] ble først gift med Aimery V av Thouars, og deretter med [[Ramiro II av Aragón]], og etablerte dynastiske bånd mellom de to fyrstehusene.

Vilhelm inviterte pave [[Urban II]] til å tilbringe julefeiringen i [[1095]] ved hans hoff og i løpet av jula overtalte paven ham til «å ta korset», det vil si gi sin korsfarered og dra til [[Det hellige land]], men Vilhelm var mer interessert i å utnytte fraværet til andre adelige som var dratt på korstog, særlig Raymond IV av Toulouse, onkelen til hans hustru, ved å kreve [[Toulouse]]. Med sin hustru erobret han Toulouse uten et sverdslag i [[1098]], en handling som de ble truet med [[bannlysing]] for ettersom de dro fordel av en korsfarer, noen kirken betraktet som en helligbrøde. Delvis ut fra et ønske om å bedre forbindelsen til kirken og delvis ut fra et ønske å se verden, dro Vilhelm på korstoget i 1101, en ekspedisjon som var inspirert av suksessen av det [[første korstog]]et i [[1099]]. For å finansiere korstoget pantsatte han Toulouse tilbake til Bertrand av Toulouse|Bertrand, sønn av Raymond IV, for en stor sum penger, noe som gjorde hans hustru Filippa rasende ved at han på denne måten behandlet hennes arv.

Vilhelm kom til Det hellige land i 1101 og ble der til året etter. Hans rulleblad som militær leder er ikke særlig imponerende. Han kjempet hovedsakelig små trefninger i [[Anatolia]] og ble som oftest beseiret. Hans likegyldighet førte til at han ble tatt i bakhold ved flere anledninger og med store tap for hans egne styrker. I september 1101 ble hele hæren hans utslettet av [[seldsjukkene]] ved Heracleia i dagens [[Tyrkia]]. Vilhelm selv klarte med nød og neppe å unnslippe og i henhold til krønikeskribenten [[Orderic Vitalis]] nådde han fram til [[Antiokia ved Orontes]] ledsaget at kun seks som hadde overlevd.