Redigerer Vilhelm II av Tyskland (avsnitt)

== Oppvekst ==
[[Fil:1877 als Student in Bonn.jpg|mini|Den 18 år gamle Vilhelm i 1877, som student i [[Bonn]]]]
=== Medfødte fysiske skader ===
Vilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert [[setefødsel]], blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene ([[Erbs parese]]) i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13&nbsp;cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet.<ref>Svein Skotheim: ''Keiser Wilhelm i Norge'', [[Spartacus Forlag]]  2011 ISBN 978-82-430-0563-1, side 15</ref> Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling.<ref>William L. Putnam :''The Kaiser's merchant ships in World War I'' (2001) s. 33</ref>

=== Skolegang ===
Hans skolegang startet da han var seks år, under ledelse av den 39 år gamle huslæreren Georg Ernst Hinzpeter.<ref>* John C. G. Röhl: ''Wilhelm II., Die Jugend des Kaisers 1859–1888''. C. H. Beck, München 1993, ISBN 3-406-37668-1.</ref><ref>Catrine Clay: ''King, Kaiser, Tsar: three royal cousins who led the world to war'' (2007) a. 14</ref> Han var en humørløs [[Kalvinisme|kalvinist]] som sto for en streng og autoritær oppdragelse med 12 timers arbeidsdager.<ref>Skotheim, sidene 17-18</ref>

Til tross for sine fysiske handikap, fikk Vilhelm militær utdannelse i den keiserlige residensbyen [[Potsdam]]. Han studerte også ved [[Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität]] i [[Bonn]] blant konservative studenter fra den tyske eliten.<ref name="skotheim18">Skotheim, side 18</ref> Han hadde et kvikt hode og ble kunnskapsrik, men dette ble imidlertid ofte overskygget av hans heftige temperament.

=== Politisk brikke ===
[[Fil:Wilhelm II of Germany.jpg|mini|Vilhelm II rundt 1890 i prøyssisk dagliguniform]]
Både gjennom sin utdannelse og miljø ble Vilhelm en ekte [[junker]] og prøysser,<ref name="skotheim18" /> men dette i opposisjon til sine mer liberalt innstilte foreldre.<ref name="snl">[http://snl.no/Vilhelm_2/tysk_keiser_1888-1918 Vilhelm II på Store norske leksikon]</ref> Da han ble keiser etter at faren Fredrik døde av [[spiserørskreft]] etter bare tre måneder på tronen, brøt moren med sønnen.<ref>Skotheim, side 21</ref>

Vilhelm kom i konflikt mellom sin bakgrunn og [[Otto von Bismarck]]s ambisjoner på vegne av ham og for Tyskland. Begge sider av Vilhelms familie hadde hatt psykiske lidelser, og dette kan forklare hans ustabile emosjoner. Begge Vilhelms foreldre, Fredrik og Victoria, beundret [[prinsgemal]]-forholdet som Victorias far var i i forhold til dronning Victoria. De planla derfor å styre på samme måte som dronning Victoria og prins Albert i Storbritannia, og planla å reformere styreformen som Bismarck hadde innført for seg selv og balansere denne ved å gi [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] større innflytelse ved at regjeringen skulle være ansvarlig over den i en [[parlamentarisme]] i stedet for å være ansvarlig overfor keiseren. Videre skulle regjeringens beslutninger bli tatt på grunnlag av konsensus slik at de sto ansvarlig overfor hverandre. Fredrik kalte Bismarcks konstitusjon for «genialt kaos».<ref>Michael Balfour: ''The Kaiser and his Times'', Houghton Mifflin (1964) s. 69</ref>

Kronprinsparet sto politisk nær [[Deutsche Fortschrittspartei]], og Bismarck var svært redd for at om den da i 70-årene keiser [[Vilhelm I av Tyskland|Vilhelm I]] skulle dø, så ville en politiker fra Deutsche Fortschrittspartei bli kansler. Han sørget derfor for å holde kronprinsen unna all politisk innflytelse og prøvde å gjøre ham upopulær.<ref>Michael Balfour: ''The Kaiser and his Times'', Houghton Mifflin (1964) s. 70</ref>

Da Vilhelm var tidlig i 20-årene prøvde Bismarck, ganske vellykket, å skille ham fra sine liberale foreldre, og ønsket å bruke den unge prinsen som et politisk våpen mot foreldrene for å sikre sin egen politiske dominans. Vilhelm utviklet gjennom dette et dysfunksjonelt forhold til sine foreldre, særlig overfor sin engelske mor. I et utbrudd i april 1889, som keiserinne Victoria senere gjenga til sin mor, dronning Victoria, hadde Vilhelm rasende sagt at «en engelsk lege (Morell Mackenzie) drepte min far, og en engelsk lege ødela armen min – noe som er min mors feil» som ikke skulle ha tillatt noen tysk lege å behandle verken seg selv eller sin nærmeste familie.<ref>John C. G. Röhl: ''Young Wilhelm: the Kaiser's early life, 1859-1888'' (1998) s. 12</ref>