Redigerer Vietnamesisk (avsnitt)

== Historie ==
Det virker sannsynlig at vietnamesisk i fjern fortid delte flere særtrekk med øvrige språk i den austroasiatiske familien, som [[bøyningsmorfologi]] og et rikere system av [[konsonant]]kombinasjoner, som senere har falt ut av språket. Vietnamesisk har som et resultat blitt strukturelt mer likt andre språk i denne [[språkbunt]]en, og utviklet [[tonespråk|tone]] og [[isolerende språk|isolerende]] morfologi. Disse særtrekkene, som det ikke er visst om eksisterte i uraustroasiatisk, har blitt inkorporert i en stor mengde ubeslektede språk i [[Sørøst-Asia]], for eksempel [[thai]] (et [[tai-kadai-språk]]), [[tsat]] (et [[malayopolynesiske språk|malayopolynesisk språk]], i den [[austronesiske språk|austronesiske]] familien) og vietnamesisk, som alle har utviklet tone som et [[fonem]]isk særtrekk, selv om deres respektive urspråk ikke hadde tone.

Vietnamesisk har mange likheter med [[kantonesisk]] når det gjelder [[intonasjon]]smønster og mangel på eksplosjonsfase for [[plosiver|klusile]] sluttkonsonanter, en arv fra [[gammelkinesisk]] som også finnes igjen i [[koreansk]].

Det urspråket vietnamesisk stammer fra ble talt i området rundt [[Den røde elv]] i det som i dag er nordlige Vietnam. Under den etterfølgende utvidelsen av det vietnamesiske folket og språket inn i det som i dag er sentrale og sørlige Vietnam (gjennom erobringen av den historiske nasjonen [[Champa]] og [[khmerfolket]]s daværende område ved [[Mekongdeltaet]] i nærheten av dagens [[Ho Chi Minh-byen]]), ble vietnamesisk språklig sett påvirka hovedsakelig av [[Språk i India|indiske]] og [[malayopolynesiske språk]]. Språket er først og fremst påvirka av kinesisk. Landet var en del av Kina i rundt 1000&nbsp;år, fra [[3. århundre f.Kr.|200-tallet f.Kr.]] til [[8. århundre|900-tallet e.Kr]].<ref>Hägerdal 2005</ref>

Med kinesernes politiske dominans fulgte en massiv innlåning av kinesiske ord og en stor grammatisk påvirkning. Fordi kinesisk i så lang tid var det skrevne mediet for litteratur og offisielle dokumenter, samt den herskende klassens morsmål, består store deler av vietnamesisk ordforråd av såkalte {{Språk|vi|''Hán Việt''}}-ord (sinovietnamesiske ord). Da vietnamesisk som følge av økt prestisje rundt begynnelsen av det andre årtusenet e.Kr. begynte å bli skrevet ned, ble det lagd en skrift ({{Språk|vi|''Chữ nôm''}} eller nôm-skrift) basert på kinesiske tegn. Nôm-skriften nådde sin storhetstid på 1700-tallet da mange vietnamesiske forfattere og poeter brukte Chữ nôm for å skrive sine verk. Deriblant nevnes [[Nguyễn Du]] (forfatter av [[Historien om Kieu|''Kim Vân Kiều'']]) og [[Hồ Xuân Hương]] (kalt «nôm-poesiens dronning»).

Da vietnameserne kom i større kontakt med vestlige handelsmenn og misjonærer, oppsto [[Quốc Ngữ]], en videreutvikling av det latinske alfabetet slik det ble brukt av [[Portugal|portugiserne]]. Da Frankrike invaderte Vietnam på slutten av 1800-tallet erstatta [[fransk]] gradvis kinesisk som utdannings- og myndighetsspråk. Vietnamesisk tok da inn mange franske uttrykk, som {{Språk|vi|''đầm''}} (dam, fra {{Språk|fr|''madame''}}), {{Språk|vi|''ga''}} (jernbanestasjon, fra {{Språk|fr|''gare''}}) og {{Språk|vi|''va-li''}} (reiseveske, fra {{Språk|fr|''valise''}}). Dessuten ble mange nydannede kinesiske ord lånt inn som nye sinovietnamesiske uttrykk for vestlige begreper og ideer som kom med franskmennene; noen eksempler er {{Språk|vi|''xã hội''}} (samfunn, av {{Språk|zh|社會}} {{Språk|zh-Latn|''shèhui''}}) og {{Språk|vi|''siêu âm''}} (ultralyd, av {{Språk|zh|超音}} {{Språk|zh-Latn|''chāoyīn''}}). Den latinskbaserte skrifta ble imidlertid ikke dominerende før i begynnelsen av 1900-tallet, da utdanning ble mer allment tilgjengelig og dette enklere skriftsystemet ble funnet å være mer effektivt for undervisningsformål og for kommunikasjon med allmennheten.