Redigerer Vestgotere (avsnitt)

==Tidlig historie==
Vestgoterne dukket for første gang opp i historien som et eget folk i år [[268]] da de sammen med østgoterne invaderte Romerriket og strømmet inn på [[Balkan]]. Denne invasjonen overmannet de romerske provinsene [[Pannonia]] og [[Illyricum]] og truet til og med selve [[Italia]]. Men vestgoterne ble beseiret i et slag den sommeren nær dagens grense mellom Italia og [[Slovenia]] og ble så omringet i [[slaget ved Naissus]] september samme år. I løpet av de neste tre årene ble de drevet tilbake over [[Donau]] i en rekke kampanjer av keiserne [[Claudius II|Claudius II Gothicus]] og [[Aurelian]]. Men de fastholdt sin kontroll over provinsen [[Dakia]] som Aurelian evakuerte i [[271]].

Da de slo seg til i Dakia, konverterte vestgoterne til [[arianisme]], en gren av [[kristendom]]men som trodde at [[Jesus]] ikke var del av noen guddommelig [[treenigheten|treenighet]], men en rent menneskelig person skapt av Gud. Denne troen var i motsetning til hovedstrømmen [[den katolske kirke|katolisismen]] som fikk religiøst [[monopol]] i det [[4. århundre|4.]] og [[5. århundre]]. De iberiske vestgoterne holdt seg til arianismen fram til [[589]] da kong [[Reccared I|Reccared]] førte med seg hele sitt folk over til katolisismen.
===Goterkrigen (377&ndash;382)===
:''Hovedartikkel: [[Goterkrigen 377-382]]''

Goterne forble i Dakia til [[376]] da en av deres ledere, [[Fritigern]], appellerte til den romerske keiseren [[Valens]] om å få slå seg ned med sitt folk på den sørlige bredden av [[Donau]]. Her håpet de å finne tilflukt fra [[hunerne]] som manglet evnen til å krysse brede elver med stor styrke. Valens tillot dette og hjalp til med å føre vestgoterne over elven. Men en [[hungersnød]] brøt ut og Roma klarte hverken å skaffe dem maten de var lovet eller land. Åpent opprør fulgte som førte til seks år med plyndring og ødeleggelse gjennom Balkan, en romersk keiser døde og en hel romersk hær ble ødelagt.

[[Slaget ved Adrianopel (378)|Slaget ved Adrianopel]] var den mest betydningsfulle delen av krigen. Valens handlet på en falsk beskjed og var fullstendig uvitende om goternes antall. De romerske styrkene ble slaktet og keiser Valens ble drept under kampene, noe som sjokkerte den romerske verden og til slutt førte til at romerne forhandlet med og lot barbarene slå seg ned på romersk land, en ny trend med langtrekkende konsekvenser for [[Romerrikets fall]].

===Alarik I===
:''Hovedartikkel: [[Alarik I]]''

Den nye keiseren, [[Theodosius I]], inngikk fred med Fritigern i [[382]], og denne freden var hovedsakelig ubrutt til Theodosius døde i [[395]]. Det året steg vestgoternes mest berømte konge, [[Alarik I]], opp på tronen, mens Theodosius ble etterfulgt av sine udugelige sønner, [[Arcadius]] i øst og [[Honorius]] i vest.

De neste 15 årene ble sporadiske konflikter brutt av år med spent fred mellom Alarik og de mektige germanske generalene som kommanderte de romerske arméene i øst og vest og rystet den reelle makten i riket. Etter at den mektige vestlige generalen [[Stilicho]] ble myrdet av Honorius i [[408]] og de romerske [[romersk legion|legionene]] massakrerte familiene til 30 000 barbariske soldater som tjente den romerske hær, erklærte Alarik krig. Da Alarik og hans hær stod ved Romas porter, nektet Honorius fremdeles å gå vestgoterne i møte. Alarik plyndret derfor byen [[24. august]] [[410]]. Selv om Roma ikke lenger i praksis var hovedstaden i det vestlige Romerriket, den hadde blitt flyttet til [[Ravenna]] av strategiske grunner, rystet byens fall rikets grunnvoll.