Redigerer Vennenes samfunn (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:George Fox.jpg|thumb|left|[[George Fox]] regnes som grunnlegger av Vennenes samfunn.]]
[[Fil:William Penn.png|thumb|William Penn, grunnleggeren av Pennsylvania.]]
Det er en populær forestilling at betegnelsen «kvekere» kommer fra en rettssak mot kvekerlederen [[George Fox]] i 1650 av dommer Bennet ved Derby etter at Fox advarte sine tilhengere om «tremble at the Word of the Lord» («skjelve [= frykte] Herrens ord»), men betegnelsen hadde blitt benyttet tidligere i England om utenlandske sekter som fikk utbrudd av skjelving under religiøs ekstase eller hysteri, og det er det mest sannsynlige opphavet. Det ble uansett et offisielt navn for Religious Society of Friends (Vennenes samfunn). Begrepet er dokumentert fra tidlig på 1400-tallet som et [[substantiv]] fra ''quake'' («skjelving»).<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?allowed_in_frame=0&search=quaker&searchmode=none «Quaker (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref>

Vennenes samfunn ble stiftet i [[England]] i 1652 av [[George Fox]]. På slutten av 1600-tallet utvandret mange kvekere til [[Nord-Amerika]]. Forfølgelsen av kvekere i Nord-Amerika begynte i 1656 da to engelske kvekermisjonærer, Mary Fisher og Ann Austin, begynte å preke i Boston. De ble betraktet som [[Heresi|kjettere]] ettersom de insisterte på individuelle lydighet til «det underfulle lys», en fast kvekerfrase som [[metafor]] på Kristus.<ref>Benson, Lewis (1969): ''That of God in every man: What did George Fox mean by it?''</ref> De ble fengslet og forvist fra [[Massachusetts Bay-kolonien]]. Deres bøker ble brent og deres eiendommer konfiskert.<ref>Baltzell, Edward Digby (1996): ''Puritan Boston and Quaker Philadelphia'', s. 86</ref> I søken etter økonomiske muligheter og et mer tolerant miljø for deres religiøse samfunn, emigrerte en del kvekere til det som i dag er de nordøstlige regionene av USA tidlig på [[1680-tallet]].<ref>Levy, Barry (1992): ''Quakers and the American Family: British Settlement in the Delaware Valley'', Oxford University Press, s. 113.</ref>

Mens det i en del områder som [[New England]] fortsatte forfølgelsen av kvekerne, greide de å etablere samfunn i Delawaredalen. De tre koloniene som aksepterte kvekere på denne tiden var [[West Jersey]], [[Rhode Island]] og [[Pennsylvania]] hvor kvekere etablerte seg politisk. På Rhode Island var 36 guvernører kvekere de første hundre årene. West Jersey og Pennsylvania ble etablert av den velhavende kvekeren [[William Penn]] i henholdsvis [[1676]] og [[1682]]. Pennsylvania var et amerikansk samvelde drevet under kvekerprinsippet. Penn signerte en fredsavtale med de innfødte indianerne representert ved [[Tammany]], høvding for [[Lenape|delawarestammen]]. Denne freden varte bortimot et århundre, fram til [[Penn's Creek-massakren]] i [[1755]].<ref>[http://www.penntreatymuseum.org/treaty.php Penn Treaty Museum]</ref> Tidlig kolonialistiske kvekere etablerte også samfunn og møtehus i [[Nord-Carolina]] og [[Maryland]] etter å reist fra forfølgelse av [[den anglikanske kirke]] i [[Virginia]].<ref>[http://articles.dailypress.com/1989-01-15/news/8901100018_1_quakers-colonial-virginia-colonial-anglican-church «Quakers Often Fled Virginia»] {{Wayback|url=http://articles.dailypress.com/1989-01-15/news/8901100018_1_quakers-colonial-virginia-colonial-anglican-church |date=20151009051032 }}, ''Rowlings, Virginia, Daily Press'', 15. januar 1989</ref>

Kvekerne brukte konsekvent tiltaleformen ''thou'' og ''thee'' (= du) til alle, i motsetning til det formelle ''you'' (som opprinnelig tilsvarte norsk De-form). Av respekt for [[Gud]] tok de av seg hatten når de preket eller bad, men ikke for noen dødelig. William Penn ble kastet ut hjemmefra av sin far fordi han ikke ville ta av seg hatten for kongen. Mannlige kvekere gikk aldri med rysjer eller [[sverd]], kvinner brukte ikke [[smykke]]r eller [[knipling]]er. Klærne var sydd av ufarget [[ull (tekstil)|ull]]. De spilte ikke musikk, leste ikke romaner og satte ikke opp gravsteiner.<ref>Hochschild, Adam (2007): ''Begrav lenkene''. Oslo: Pax forlag. ISBN 82-525-6292-2, s. 96.</ref> Kvinner, like godt som menn, kunne reise seg og tale i forsamlingen. De tiltalte ingen som ''mister'' fordi dette ordet stammer fra ''master'', og deres eneste mester eller herre var Kristus. På samme måte ville de ikke titulere noen «my Lord», siden Kristus var deres eneste ''lord'' (= herre). De nektet å betale skatt og [[tiende]] til den [[anglikanske kirke]], og å avtjene militærtjeneste og å avlegge [[ed]]. De nektet også å bruke de anerkjente navn på ukedager og måneder, siden disse stammer fra hedenske navn. Kvekerne skrev derfor ikke «28.oktober», men «den 28.dag i den tiende måned». Ukedagene var ikke ''mandag, tirsdag'' osv, men ''første dag, andre dag'' osv.<ref>Hochschild, Adam (2007): ''Begrav lenkene''. Oslo: Pax forlag. ISBN 82-525-6292-2, s. 127-128.</ref>

Kvekernes puritanske levesett, kombinert med ideen om at noe av Gud er nedlagt i hvert eneste menneske, førte med seg et sterkt sosialt engasjement. Blant annet gjorde kvekerne mye godt for dem som satt fengslet. Under [[Napoleonskrigene]] ble mange norske sjømenn [[Prisonen|satt i fengsel]] i England. Her kom de i kontakt med kvekere som arbeidet blant fangene, og slik kom kvekerlæren til [[Norge]]. Her ble de første vennesamfunnene organisert i 1818. Kvekerne spilte en avgjørende rolle for [[slaveri]]ets avskaffelse i Storbritannia, selv om de etterhvert fikk omfattende støtte fra [[metodist]]ene.<ref>Hochschild, Adam (2007): ''Begrav lenkene''. Oslo: Pax forlag. ISBN 82-525-6292-2, s. 381.</ref>