Redigerer Värmlandstoget (avsnitt)

== Värmlandstoget ==
Først red 122 «holdere» (bereden holder som leide en eller flere hester uten rytter) i spiss, fulgt av 80 beredne hirdmenn og skutelsveiner som utgjort en tetgruppe med ryttere og infanteri på hestene som ble leid av holdere. Dernest fulgte 240 regulære ryttere og bak dem 720 mann infanteri på sleder fra [[Opplandene]]. Så kom nok en bereden avdeling på 360 mann ledet av Nikolas Pålsson og Harald Stangarfylja, resten av det sledetransporterte infanteriet fra Viken, mer enn 960 mann. Sist red fem sveithøvdinger som ettertrygd med 600 ryttere.

Denne marsjkolonnen var nærmere 24 kilometer lang med 1200 ryttere og 1800 mann infanteri på til sammen 25 hundre utvalgte menn (3000) og vel 600 væpnede menn eller 3600 mann. En stor del av hærmennene hadde to eller tre hester og med hver hest fulgte en hestekar. Over fire tusen nordmenn deltok i felttoget inn i Värmland. Taktisk sett fulgte nordmennene kavaleristisk oppskrift om hvordan å disponere deres rytterne og fotfolk ble enten satt på hestene eller tatt med på hestetrukkede sleder som ''følgeinfanteri''.

Før nordmennene nådde grensen hadde en fortropp på åtti mann vært sendt som rekognoseringsenhet med sikring. Oppdrag deres var å oppdage og varsle om fiendtlige bevegelse tilbake til en sambandsenhet på 30 ryttere som underrettet hæren om eventuelle oppdagelser. Dette er en avanserte forståelse av kavaleritaktikk og krigføring som dessverre altfor sjeldent hadde kommet fram i sagnene.

I den strenge vinterkulden fortsatte nordmennene til [[Morast]] i [[Eda]] 24. januar 1225, men etter få dager tok hestefôret slutt. Deretter gikk hæren ut på bygdene der de plyndret, herjet og satte fyr på alle gårdsbygningene som imidlertid hadde vært evakuert av värmlendingene som på forhånd fikk advarsel fra biskop Nikolas Arnesson i Oslo. Värmlendingene trakk seg lengre opp i landet og lagt ned en bråte på veien mot [[Arvika]] som ble oppgitt så snart 100 bueskyttere til hest dukket opp.

Overalt for nordmennene med stor effektivitet på värmlandsbygdene uten mye motstand, overalt der de kom hadde värmlendingene rømte vekk, forlot deres gårdene som ble flammenes rov. Men det var ikke nok proviant og fôr for styrkene som hadde blitt samlet i all hast uten forberedelse på et lengre hærtog så etter få dager måtte kongen vendte hjemover. Nordmennene på veien tilbake snublet over en hærsamling av värmlendingene i bygda Holmedal sørvest i Värmland som dels beskyttes av kleiver og tett skog. De norske rytterne kunne ikke gå til angrep i den dype snøen. Nordmennene til fots tok seg inn i skogen, men bøndene flyktet uten nevneverdig motstand utover pilskudd.