Redigerer Urbaniseringen av Norge (avsnitt)

==Middelalderbyene i Norge==
På 800-tallet bodde det trolig mellom 400 og 600 mennesker i et urbant samfunn ved [[Viksfjorden]] i søndre del av Vestfold. [[Kaupang i Tjølling]] eller Skiringsal betraktes som det første [[tettsted]]et, i det geografiske området som i dag er Norge. Dette skjedde før nasjonen Norge eksisterte, og hvem som grunnla Kaupang og beskyttet stedet vet vi ikke. Noen tenker seg at det kunne være dansk kongemakt som sto bak etablering av en by ved Viksfjorden, kanskje parallelt med grunnleggelse av [[Hedeby]] helt sør i Danmark, og at formålet var å utvikle handel og kjøpmannskap i det danske kongeriket. Men allerede omkring år 900 ble Skiringsal fraflyttet – og ingen helt åpenbare grunner er påvist. En mulighet er at norsk kongemakt overtok etter dansk dominans på 800-tallet.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Unn Pedersen]] & [[Jón Viðar Sigurðsson]]: [http://www.norgeshistorie.no/vikingtid/hus-og-hjem/0804-vikingtidsbyen-kaupang.html «Vikingtidsbyen Kaupang»]. Hentet 23. des. 2016.</ref><ref>Dagfinn Skre (ed): Kaupang in Skiringssal. ''Kaupang Excavation Project Publication Series, Vol. 1. Norske Oldfunn XXII'', Oslo 2007 {{ISBN|978-87-7934-259-0}}</ref>

[[Fil:Tønsberg ØLanggt b.JPG|mini|Øvre Langgate i Tønsberg er en middelaldersk struktur i bymønsteret, sammen med Storgaten og Nedre Langgate. Bygningene er fra 1800-tallet, gatelegemet fra 1900-tallet.]]
[[Handel]] og [[håndverk]] var viktige funksjoner i Kaupang, og slik var det ganske sikkert også i de norske middelalderbyene. De eksisterer fremdeles: [[Trondheim|Nidaros]], [[Bergen|Bjørgvin]], [[Stavanger]], [[Oslo]], [[Sarpsborg|Borg]], [[Tønsberg|Tunsberg]] og [[Konghelle]]. Verdslig og geistlig makt var de viktigste pådriverne i dannelsen og fremveksten av byer i [[middelalderen]], da de første av byene ble grunnlagt. Kongemakten fikk i denne tiden et [[hoff]] og [[kanselli]] som hadde behov for tjenester utover det et [[agrarsamfunn]] kunne dekke. Dette ble til [[Norges hovedstad|kongens residensbyer]] på sentrale steder rundt i landet. Det gjaldt i ennå større grad [[den katolske kirke]]n, som hadde tusenårig erfaring i [[administrasjon]] og la stor vekt på å skape maktsentra.

De eldste norske byene vokste trolig frem fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte utviklingen i disse byene; kongen reiste kirker i [[Borg (by)|Borg]], [[Konghelle]] og Tønsberg. I middelalderen var det små handelssteder på [[Veøy]] i [[Romsdal]], [[Kaupanger]] i [[Sogn (distrikt)|Sogn]], i [[Borgundkaupangen|Borgund]] på [[Sunnmøre]], og [[Vågan]] i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.<ref>[[Norges geografi#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref> [[Stavanger]] ble bispesete rundt 1120–1130, men det er uklart om stedet da allerede var en by.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031306102|tittel=Stavanger: fra våg til by|forfatter=Helle, Knut|forlag=i hovedkommisjon hos Stabenfeldt|isbn=8253201893|utgivelsessted=Stavanger|side=|utgivelsesår=1975}}</ref>

Kildegrunnlaget for kunnskap om de eldste byene i Norge er begrenset. De skriftlige kildene er sagaene og enkelte reisebeskrivelser, f.eks. [[Anglernes kirkes historie|Historia Ecclesiastica]] fra rundt 1130. Her nevnes seks byer, Nidaros, Bergen, Oslo, Tønsberg, Konghelle og Borg. I verket [[Historien om danenes ferd til Jerusalem]] fra 1191 er de tre viktigste byene Bergen, Nidaros og Oslo. Tønsberg og Konghelle blir også omtalt.{{tr}} Arkeologiske spor er avgjørende kilder til kunnskap om de eldste byene.<ref name="Larsen2008" /> Tønsbergs status som  landets eldste eksisterende by er basert på arkeologiske funn i kulturlag som dateres til 900-tallet.{{tr}}

Nidaros er godt dokumentert ved arkeologiske funn, og kan dateres til omkring år 1000, mens de andre byene er noe yngre. Det var flere urbane samfunn i middelalderen, som [[Borgundkaupangen]] med opp til 1000 innbyggere på det meste (forfalt eller fikk mindre betydning fra midten av 1300-tallet og lå øde ved utgangen av middelalderen),<ref name=":0">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1994 | tittel = I balansepunktet | isbn = 8291450005 | forlag = Sunnmørsposten forl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020704042 | forfatter=[[Stein Ugelvik Larsen]] og Jarle Sulebust }}</ref><ref name="Larsen2008">{{Kilde bok | ref=  | forfatter= Arne J. Larsen | redaktør= Hans Andersson, Gitte Hansen og Ingvild Øye | utgivelsesår= 2008 | artikkel=Borgund på Sunnmøre | tittel= De første 200 årene – nytt blikk på 27 skandinaviske middelalderbyer | bind= | utgave= | utgivelsessted=Bergen | forlag=Universitetet i Bergen Arkeologiske Skrifter | side=  | isbn=978-82-90273-85-4 | id= | språk= | kommentar= | url=https://bora.uib.no/handle/1956/11348}}</ref> [[Veøya|Veøykaupangen]] (gikk tilbake fra midten av 1300-tallet trolig i forbindelse med [[Svartedauden]]),<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1994 | tittel = Møre og Romsdal | forlag = Møre og Romsdal fylkeskommune, Informasjonstjenesta | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015041408009 | side = }}</ref><ref name=":0" /> og [[Vågan]] i Lofoten (handelssted, bypreg og fra rundt år 1200 i praksis sentrum i Nord-Norge).<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 2009 | tittel =Den  tapte middelalder? | isbn = 9788280840462 | forlag = Kulturhistorisk museum, Fornminneseksjonen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2018060148079 | side = }}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1983 | tittel = Ottar: Nordisk fiske i oldtid og middelalder | utgivelsessted = Tromsø | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041806099 | forlag=Tromsø museum }}</ref> Borgunds og Veøyas tilbakegang kan skyldes svartedauden, flytting av handel til fiskevær som [[Bud]] og [[Grip]], og [[Hansaforbundet|hanseatenes]] dominans med base i Bergen.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1977 | tittel = Møre og Romsdal | isbn = 8205091609 | isbn = 8205091617 | utgivelsessted = no | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2019103148011 | side = }}</ref> Vågan antas å være verdens først by (bymessige bebyggelse) nord for Polarsirkelen. Ved den naturlige havna i Kabelvåg er det flere meter tykke kulturlag over et område på 20 dekar der arkeologene har avdekket tusenvis av gjenstander som viser utstrakt handel.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1995 | tittel =Ottar: Menneske og landskap | utgivelsessted = Tromsø| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042308015 | utgiver=Tromsø museum }}</ref> Byene [[Konghelle]] og [[Uddevalla|Oddevoll]] i [[Bohuslän]] i Sverige var i middelalderen viktige byer i det norske riket.

Flere [[fiskevær]] og strandsteder på norskekysten utviklet seg til tettsteder i middelalderen. I mange distrikter var fiskeværet det mest urbane sted, slik som [[Bud]] og [[Grip]] på Møre-kysten. [[Fiskeri]] utviklet seg fra [[selvberging]] til en lønnsom næring allerede på 12- og 1300-tallet, og ble etterhvert en stor eksportvare for landet. Innlandets største eksportartikkel ble fra 1500-tallet trevirke, og dette måtte nødvendigvis over på havgående skip i havner, og slik vokste standsteder frem som lokale sentra for handel.

En kongelig bestemmelse om at utenlandske skip ikke fikk gå lenger nord langs norskekysten enn Bergen fikk betydning for byutviklingen videre nordover, og særlig i Nord-Norge.

Byene hadde fra middelalderen av enerett på å drive handel med varer produsert i omlandet. Bøndene kunne drive byttehandel seg i mellom, men øvrig handel skulle kanaliseres gjennom byene. For eksempel omfattet Skiens omland Grenland, Numedal og Øvre Telemark, mens [[Veøy]] hadde handelsretter i [[Romsdal]]. I middelalderen bodde opp mot 5 % av Norges befolkning i byene mot 20 % i [[England]] og 10 % i [[Skottland]].<ref>Iversen, F. (2016). Oslo får et omland. ''En aktivist for Middelalderbyen Oslo. Festskrift til Petter B. Molaug i andledning hans'', Novus forlag, s. 243–260.</ref>

Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 11 byer hvorav tre var i [[Bohuslän|Båhuslen]], og Hamar og [[Sarpsborg]] gikk tapt under [[syvårskrigen]] i 1567. 

Det har vært vanskelig å anslå folketallet i de norske middelalderbyene, men det er regnet som sikkert at byene vokst raskt i middelalderen. Bybefolkningen før [[svartedauden]] er anslått til {{formatnum:20000}} hvorav {{formatnum:7000}} eller opp mot halvparten i Bergen, 3000 i [[Nidaros]], 1500–2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Bergen ble tettere bebygd og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.<ref name="Lunden">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015052808030|tittel=Norge under Sverreætten: 1177–1319 : høymiddelalder|forfatter=Lunden, Kåre|forlag=Cappelen|isbn=8202153336|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1995}}</ref>{{rp|319–325}}<ref>[[Norges geografi#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 65</ref>

[[Magnus Lagabøtes bylov]] erstattet [[bjarkøyretten]] og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg. Bybebyggelsen besto i stor grad av lave trehus som sto i kontrast til relativt mange og dominerende kirker og klostre oppført i stein.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014111407513|tittel=Middelalderbyen i Oslo: en rekonstruksjon|forfatter=Keller, Karl-Fredrik|forlag=William Dall, Prosjekthuset produksjon AS|isbn=8291455007|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1994}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008090104084|tittel=Bergen byleksikon|forfatter=Hartvedt, Gunnar Hagen|forlag=Kunnskapsforl.|isbn=8257310360|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1999}}</ref><ref name="Bratberg">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080104041|tittel=Trondheim byleksikon|forfatter=Bratberg, Terje T.V.|forlag=Kunnskapsforl.|isbn=8257306428|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1996}}</ref><ref name="Lunden2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015052808030|tittel=Norge under Sverreætten: 1177–1319 : høymiddelalder|forfatter=Lunden, Kåre|forlag=Cappelen|isbn=8202153336|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1995}}</ref>{{rp|319–325}}

Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011102808046|tittel=Kjøpstad og rikssentrum|forlag=Bryggens museum|isbn=8290289200|utgivelsessted=[Bergen]|side=|utgivelsesår=1986}}</ref> I Nidaros ble [[Smed|smedene]] pålagt å holde seg unna tettbebyggelsen på grunn av brannfare, mens [[Garving|garverne]] måtte holde seg på avstand fra bebyggelsen på grunn av sterk lukt.<ref name="Bratberg2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080104041|tittel=Trondheim byleksikon|forfatter=Bratberg, Terje T.V.|forlag=Kunnskapsforl.|isbn=8257306428|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1996}}</ref> Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen (blant annet for hindre tigging i gatene) og hadde bestemmelser om brannsikring. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byens [[takmark]]. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på [[Bryggen i Bergen]]. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081600054|tittel=Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen|forfatter=Schia, Erik|forlag=Aschehoug|isbn=8203165125|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1991}}</ref>