Redigerer Tysklands historie (1814–1871) (avsnitt)

==Det tyske forbund==
:''Utdypende artikkel: [[Det tyske forbund]]''

Samarbeidet mellom de tyske statene ble mindre enn hva mange hadde trodd før avtalen ble underskrevet. Det ble ikke innført felles tyske [[domstol]]er, eller felles administrative organer. Det ble et [[konføderasjon]] av uavhengige stater fremfor en forbundsstat. Det tyske forbund fikk et felles parlament i [[Frankfurt am Main]], men beslutninger måtte fattes med to tredjedelers flertall for å være gyldige. Preussens store andel av representantene gjorde at de derfor kunne blokkere alle forslag.

Det var sterke krefter som motarbeidet forbundet. Flere ikke-tyske fyrster, som den [[Danmark|danske]] kongen og den [[Storbritannia|britiske]] kongen, var representert i det tyske forbund gjennom sine tyske fyrstetitler. Disse ønsket naturlig nok ikke noe sterkt Tyskland. Heller ikke Metternich ønsket noen sterk tysk sentralmakt, da han var opptatt av Østerrikes suverenitet og stort sett så på forbundet som et middel til å kontrollere Preussen.

I de første årene av forbundstiden liberaliserte flere tyske stater styresettet. I Østerrike måtte keiser [[Frans II av det tysk-romerske rike|Frans]] godta et statsråd i 1814. [[Baden]] og [[Bayern]] fikk [[konstitusjon]]er i [[1818]]. Det så lenge ut til at også Preussen skulle få en grunnlov, men kong Friedrich Wilhelm gav opp idéen i 1818.