Redigerer Trondheimsfjorden (avsnitt)

==Geografi og geologi==
Det dypeste punktet er på 617 meter ved [[Agdenes]] og med omkringliggende fjelltopper på 600 meters høyde utgjør det et relieff på 1200 meter. Mellom Agdenes og Røberg i Stadsbygd er fjorden 3–4 km bred og fjordsidene under vann bratt mens fjordbunnen på rundt 500 meters dyp er en relativt jevn slette dannet av slam og leir. Mellom Trondheim og [[Vanvikan]] består bunnen av et variert [[Ravine|ravinelandskap]] med leveforhold for mange fisker og dyr. Mellom Tautra og Tangen i Leskvik er det relativt grunn terskel ([[Tauterryggen]]) på rundt 40–60 meters dyp dannet av en [[Randmorene|morenerygg]]; innenfor terskelen er fjorden flere hundre meter dyp. Midt i fjorden mellom Trondheim og Seter er det en stor grunne, Midtfjordsgrunna, med en topp på 7–8 meters dyp kalt Storgrunna og markert med et sjømerke.<ref name="vitenskapsmuseet" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.ngu.no/blogg/hvordan-ser-trondheimsfjorden-ut|tittel=Hvordan ser Trondheimsfjorden ut? {{!}} Norges geologiske undersøkelse|besøksdato=2023-04-09|verk=www.ngu.no|arkiv-dato=2022-12-05|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20221205134001/https://www.ngu.no/blogg/hvordan-ser-trondheimsfjorden-ut|url-status=yes}}</ref> En undersøkelse i 1983 viste at dypvannsmassene i fjordens hovedbasseng ble skiftet ut ved innstrømming av vannmasser om vinteren og høsten.<ref>{{Kilde bok|tittel=Trondheimsfjorden. Hydrografisk undersøkelse i 1983|etternavn=Jacobson|fornavn=Per|utgiver=NIVA Norsk institutt for vannforskning.|år=1984|utgivelsessted=Trondheim}}</ref><ref name="vitenskapsmuseet" /> 

Trondheimsfjorden har fire hovedterskler. Hovedtersklene er så dype at de generelt ikke hindrer god vannutveksling. Den ytterste danner relativt grunn områder ved [[Leksa]] og [[Storfosna]] og mellom [[Hitra]] og fastlandet. I fjorden er det en terskel ved [[Agdenes]], en ved Tautra og en i Skarnsundet og disse deler fjorden inn i tre bassenger: Bassenget mellom Agdenes og Tautra er Ytterfjorden, mellom Tautra og Skarnsundet er Midtfjorden og Innerfjorden er innenfor Skarnsundet.<ref name="vitenskapsmuseet" />

Innenfor terskelen ved Tautra er fjordbunnen på det dypeste 400–420 meter og danner der en relativt flat slette på begge sider av [[Ytterøya]]. De dype områdene er dekket av slam og leire, mens de grunn områdene nær land er det en god del finsand, sand og skjellsand blant annet langs Frosta. I Levangerbukta danner [[Eidsbotn (Levanger)|Eidsbotn]] en grunn arm av fjorden; Eidsbotn er 2 km<sup>2</sup> og største dyp 7 meter, åpningen mot fjorden delvis blokkert av en [[molo]]. [[Borgenfjorden]] (også kalt Børgin) mellom Inderøy og [[Sparbu]] er en nesten avsnørt fjordarm som er forbundet med hovedfjorden gjennom [[Straumen (Inderøy)|Straumen]] og er 140 meter bred og 5 meter dyp; innenfor Straumen er Borgenfjorden rundt 15 meter dyp.<ref name="vitenskapsmuseet" /> 

[[Beitstadfjorden]] er avgrenset av det smale [[Skarnsundet]] der det er en dyp terskel (140 meter) knapt 1 km nord for [[Skarnsundbrua]]; innenfor terskelen er det største dypet en slette på ned mot 250 meter. Beitstadfjorden har gjennomsnittlig dybde på 86 meter og et areal på 233 km<sup>2</sup>. Steinkjerfjorden er relativt grunn på rundt 100 meter. [[Hjellbotn]] i nord er en arm av Beitstadfjorden og forbundet med det 10 km lange [[Beitstadsundet]] som løper øst/nordøst fra [[Malm (tettsted)|Malm]] i Verran. Fra Beitstadfjorden mot sørvest går det smale og 14 km lange [[Verrasundet]].<ref name="vitenskapsmuseet">{{Kilde bok | utgivelsesår = 2000 | tittel = Trondheimsfjorden | isbn = 8251915481 | forlag = Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Vitenskapsmuseet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017060248094 | side = }}</ref>{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=13}}

Ved [[Rissa]] er den relativt grunne Sundsbukta som gjennom den 2–3 meter dype Strømmen (Straumen) er forbundet med innsjøen [[Botn (Rissa)|Botn]]. Botn har lite vannutskifting og derfor [[hydrogensulfid]] i bunnvannet. Ved Røbergneset vider hovedfjorden seg ut og har armene [[Korsfjorden (Trøndelag)|Korsfjorden]], [[Orkdalsfjorden]] og [[Gaulosen]] mot sør. Bunnen av disse fjordarmene er preget av leire og slam som tilføres av de store elvene [[Orkla (elv)|Orkla]] og [[Gaula (Trøndelag)|Gaula]]. Strekningen innenfor Røberg kalles Flakkfjorden som er opp til 20 km bred med en relativt flat bunn dekket av slam på 500–600 meters dyp.<ref name="vitenskapsmuseet" /> 

Innover forbi Trondheim og [[Malvik]] kalles området [[Strindfjorden]] på 150 til 250 meters dyp. Mellom [[Munkholmen]] og [[Brattøra]] er det relativt grunn rygg på rundt 30 meters dyp. Utenfor Ladehammeren er bunnen dominert av sand og silt som fraktes av [[Nidelva (Trøndelag)|Nidelva]]. Innerste del av Strindfjorden går over i [[Stjørdalsfjorden]] med en liten terskel mellom [[Midtsandan]] og Skjervauran; Stjørdalsfjorden er et flatbunnet relativt grunt basseng med største dyp på 80–90 meter. Åsenfjorden mellom Frosta og Skatval har to stor og flere mindre armer og svært kupperte bunnforhold.<ref name="vitenskapsmuseet" />

Fra Tautra til Ytterøya er fjorden 4–6 km bred og bunnen danner en flat slett av slam og leire på 400–420 meters dyp.<ref name="vitenskapsmuseet" /> Øya Tautra er 3,5 km lang og 1 km på det bredeste med 26 meter som høyeste punkt. Tautrasvaet er et grunt område mellom øya og Frosta, og der går vei til øya på en molo (fylling) anlagt i 1976 over svaet. Ved fjære sjø blottlegges store områder. Moloen stengte for tidevannsstrøm over svaet, og tidevannsstrømmene var trolig for sterke til at rovdyr (inkludert mink) kom seg til Tautra.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=207-208}}

Innløpet ved Ørland–Agdenes er rundt 4 km bredt, men den vider seg ut innover og er ved Flakk–Rørvik 6,5 km og mellom Lade–Seter (Leksvik) 12,7 km.

Relativt stor tidevannsforskjell skaper en lang [[strandsone]] flere steder. Strendene rundt fjorden består av blant annet løsmasser og berg men det finnes ikke skjellsand av betydning eller [[sanddyne]]r. For en stor del går berget rett i sjøen rundt fjorden, til dels med et smalt belte steiner og blokker. Slike harde strandberg er ofte dekket av lav, mens der berget forvitrer lett er det mer artsrikt. Sørvendte berg av [[grønnstein]] eller [[fyllit]] er bevokst av flest arter. De slakke strendene består for det meste av en blanding stein og grus som er delvis dekket av silt eller leire, dette er mest vanlig på øst- og sørsiden.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=169–170}} På sør- og østsiden er det en del gruntvannsområder, mens det på nordsiden er brådypt med liten fjæresone.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=185}}

=== Vann og strømforhold ===
Trondheimsfjorden blir som regel ikke særlig islagt. I kalde perioder kan det legge seg snø og is i strandkanten, og Beistadfjorden samt Borgenfjorden er mer utsatt for islegging. I 1881 var det 45 cm is på Beitstadfjorden, vanligvis blir det 10–13 cm is. Tilfrysing av Beitstadfjorden skyldes blant annet at det er relativt lite vertikal blanding av vannmasser slik at det i liten grad transporteres varme fra dype lag til overflaten utsatt for avkjøling. De dype delene av Trondheimsfjorden har en temperatur på 7–7,5°C hele året. Overflaten varmes opp utover sommeren og grensen for det kalde dypvannet synker.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=42; 47–49}}

[[Terskel (geologi)|Tersklene]] er relativt dype slik at Trondheimsfjorden og [[Trondheimsleia]] har god vannforbindelse med [[Norskehavet]] utenfor. Dypt vann fra Atlanterhavet renner inn i fjorden om vinteren og sprer seg langs bunnen og fortrenger lettere vann i fjordbassenget. Når vann fra storhavet blandes med fjordvannet kan [[Salinitet|saltholdigheten]] komme opp mot 3,48 % (havet har omtrent 3,5 % salt<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/science/salinity|tittel=Salinity {{!}} Definition, Ocean, Unit, Examples, & Facts {{!}} Britannica|besøksdato=2023-04-13|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>). Innstrømmende vann fra havet har størst tetthet og vil vanligvis fortrenge og løfte opp bassengvann under terskelnivå i fjorden. Vann fra Atlanterhavet er mer oksygenrikt. Om høsten presses [[Den norske kyststrømmen]] inn mot kysten og samtidig har fjordvann på middels dyp (over terskler) ofte renn ut av fjorden og erstattes av kystvann; dette fører til at vann i fjordens øvre deler skiftes ut. I flomperioden tilfører elvene en betydelig mengde ferskvann (tilsvarende 5 meter tykt lag dersom fjorden hadde vært avstengt) som danner et tykt [[Brakkvann|brakkvannslag]] på overflaten; dette brakkvannslaget holder seg ofte hele sommeren. Det er som regel et tydelig skille mellom brakkvann på toppen og helt saltholdig vann under. Om sommeren kan saltholdigheten i overflaten i ytre deler av fjorden være godt under 3,0 % og øke nedover i dypet til nær 3,5 % under 50 eller 100 meter. Store elver renner i flere deler av fjorden slik at brakkvannsjiktet er tydelig i hele fjorden. Vind og [[tidevann]] fører til omrøring slik at saltnivået sjelden er under 1,5 % i overflaten sammenlignet med indre deler av [[Sognefjorden]] der overflatevannet i perioder er uten salt.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=42–45}}

Fotosyntese hos organismer i vannet produserer oksygen og når denne produksjonen (på grunn av algeoppblomstring) overstiger [[heterotrof]]e organismers forbruk av oksygen vil overflatevann bli overmettet. I Trondheimsfjorden er overmetning vanlig fra mars til september og kan nå 130 % i april. I dypet under 30–50 meter er det mørkt og ingen fotosyntese, og der forbrukes mer oksygen enn det produseres. De dype bassengene er derfor avhengig av vertikal omrøring eller innstrømming fra havet for tilførsel av oksygenrikt vann. Trondheimsfjorden har de fleste steder oksygenrikt vann helt til bunnen. Noen avstengte grener av fjorden kan ha lite oksygen. Den kraftige strømmen og turbulensen når vann fra hovedfjorden strømmer inn i Borgenfjorden fører til at det ytterste bassenget i Borgenfjorden blir gjennomblandet til bunns hver dag, mens på det indre bassenget av Borgenfjorden legges et lokk av brakkvann i løpet av sommeren slik at det dannes H<sub>2</sub>S på bunnen.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=50–53}}

[[Tidevann]] kan skape sterke strømmer i trange sund mellom hovedfjorden og fjordarmene. Sund som er så smale at det tar lang tid å fylle og tømme fjordarmen fører til forsinket tidevann og mindre tidevannsforskjeller. Strømmen til Borgenfjorden kan komme opp i 9 [[knop]] og fartøy kan passere bare når det er flo i Borgenfjorden og flo i Borgenfjorden er over 2 timer etter flo i hovedfjorden med en tidevannsforskjell på 90 cm. Tidevannsforskjellen i hovedfjorden er gjennomsnittlig 1,8 meter. Trondheimsfjorden har flere holmer som blir landfaste ved fjære, blant annet [[Steinvikholm slott|Steinviksholmen]].{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=55–58}} Der tidevannet møter utstrømmende vann fra de store elvene blir det mindre avstand mellom skarpe bølgetopper noe som kan være vanskelig for små båter.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=58}}

Trondheimsfjorden har et [[nedbørsområde]] på {{formatnum:19879}} km<sup>2</sup> og store deler av dette er relativt nedbørsrikt. Fjorden mottar derfor store mengder ferskvann fra elvene, gjennomsnittlig 21,9 km<sup>3</sup> noe som tilsvarer vel 6 % av fjordens volum eller 15 meter på overflaten dersom fjorden var avstengt. De store vassdragene er [[Orkla (elv)|Orkla]], [[Gaula (Trøndelag)|Gaula]], [[Nidelva (Trøndelag)|Nidelva]], [[Stjørdalselva]], [[Verdalselva]] og [[Steinkjerelva]] ([[Snåsavassdraget]]). Orkla og Gaula har størst vannføring. I flomperioden er Trondheimsfjorden brunfarget av jord ført med elvene, mens andre store fjorder ofte er grønnfarget av leire fra isbreene. Rundt Trondheimsfjorden ligger store områder under [[marin grense]] der [[leirskred]] (det største kjente var [[Verdalsraset]]) forekommer og fører store mengder partikler i fjorden.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=65–69}} [[Gauldalsraset]] i 1345 førte med seg store mengder slam som utvidet Øysanden i [[Gaulosen]].{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=70}}
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*