Redigerer Torvtak (avsnitt)

== Torvtakets historie ==
Tak kan ha vært tekket med never og jord i uminnelige tider. [[gamme|Jordgamme]]r er never og torv over et reisverk. Antagelig ble langhusene fra forhistorisk tid vanligvis tekket slik, i hvert fall etter at klimaet ble kaldere i eldre [[jernalderen|jernalder]], omkring 500 f.Kr.{{tr}} Strå, lyng og andre vekster kan også ha vært anvendt, buntet sammen i tykke lag. Da [[lafteverk|lafteteknikken]] ble importert østfra i vikingtiden og snart fortrengte [[stavkirke#stavverk|stavverk]] som dominerende byggemåte, førte det neppe til endringer i så måte. Gjennom [[middelalderen]] fortsatte de fleste hus å være tekket med torv. Tak som var for bratte, slik som på kirker og naust, ble helst tekket med bord eller [[spon]], mens [[skifer]] kunne bli brukt til fjells, og [[bly]] på noen få kirketak. Men torvtak med never var regelen.

I bygdene var torvtak nesten enerådende til langt inn på 1700-tallet, med [[bordtak]] som et alternativ, særlig etter at [[oppgangssag]]er kom i bruk. Bare i sentrale flatbygder nær byene fikk [[tegl]]tak en viss utbredelse. Først omkring 1900 fulgte fjellbygdene og andre utkantstrøk etter, men da var alternativene flere, og ofte var det skifer, [[bølgeblikk]], [[flis]] eller [[papp]] som erstattet torvtekking. Også i byene hadde bolighus vanligvis torvtak i middelalderen og de neste 100 – 200 årene. På det eldste [[kobberstikk]]et av [[Bergen]] fra omkring 1580 avbildet [[Hieronymus Scholeus]] småfe beitende på mange hustak, og det tyder på at både disse og mange andre tak må ha vært tekket med torv. 

På 1600- og 1700-tallet fant importert teglstein veien til byenes tak, mest på rike borgeres hus og på offentlige bygninger. I [[Oslo|Christiania]] ser det ut til at kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]]s påbud om tegltekking ble konsekvent håndhevet allerede rett etter at byen ble flyttet i 1624, mens i [[Trondheim]] hadde nær 30 % av bolighusene torvtak ved branntakseringen i 1766. Valg av tekkemåte var tydelig et spørsmål om økonomi og sosial posisjon; det var stort sett bare småkårsfolk i små hus med lav takst som bodde under torv- eller bordtak.<ref>Lein, Bjarne: [http://digitalarkivet.uib.no/sat/1766brtxt/1766index.htm ''Trondheim branntakstprotokoll 1766''] {{Wayback|url=http://digitalarkivet.uib.no/sat/1766brtxt/1766index.htm |date=20100117144959 }}, Trondheim 25. januar 1998</ref> Ennå et stykke inn på 1800-tallet var mange småhus der og i andre byer tekket med torv eller bare bord. Større utbredelse fikk tegltakene først da norske teglverk for alvor ble etablert på slutten av 1700-tallet. 

Bygder som ennå brukte torvtak ved inngangen til 1900-tallet gikk etter hvert over til andre tekkematerialer, men overgangen tok tid. I [[Hornindal]] var det ennå i 1933 torv på ¾ av alle tak. Etter hvert ble [[skifer]], spon og flis eller stikker mer utbredt, deretter [[bølgeblikk]] og papp, og så fulgte [[betong]]takstein, [[Eternit|bølgeeternitt]] og nye platematerialer av metall eller plast.  

Nettopp mens torvtak som en dagligdags foreteelse var i ferd med å bli borte, fikk skikken et brått oppsving. [[Nasjonalromantikken]] omkring 1900 åpnet to nisjer for overlevelse. Den ene var [[friluftsmuseum|friluftsmuseene]] og [[kulturminnevern]]et med de fredede husene, den andre var hyttene som byfolk med begeistring for natur og friluftsliv skaffet seg.

Omkring 1950 var kontinuiteten i den eldgamle torvtakstradisjonen brutt. Nye tak ble knapt lagt med torv på alminnelige bruksbygninger, selv om noen ble holdt ved like. Men på hus vernet som kulturminner ble torvtakene ansett som viktige, og det samme syntes mange hytteeiere. Mange av de tidligste fjellhyttene var dessuten bygdefolks avlagte stuer som byfolk kjøpte og flyttet, som en lettvint måte å skaffe seg husvære i naturen. Fra særtilfellene kulturminner og hytter begynte torvtakene å finne veien tilbake til den alminnelige husbyggingen. I de seneste tiårene er de blitt stadig mer vanlige på nye boliger og bruksbygninger, også i byene.