Redigerer Tofrontskrig (avsnitt)

== Andre verdenskrig ==
Under [[andre verdenskrig]] ble [[Sovjetunionen]] angrepet av [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]] i juni 1941. Heretter forlangte Sovjetunionen at de [[vestallierte]] skulle etablere en «andre front» mot Tyskland. Med andre ord ønsket Sovjetunionen en invasjon av Tyskland fra vest.

Etter [[Casablancakonferansen]] økte presset fra [[Josef Stalin]], da den planlagte invasjonen i [[Normandie]] ble flyttet til 1943. Presset skyldtes i høy grad at [[Stalin]] mistenkte vestmaktene for bevisst å utsette etableringen av en annen front, slik at Tyskland og Sovjetunionen kunne svekke hverandre mest mulig.<ref>Lothar Gruchmann: ''Der Zweite Weltkrieg. Kriegführung und Politik'', 7. Auflage, dtv: München 1982 (1967), s. 359.</ref>

I virkeligheten hadde Storbritannia allerede kjempet mot [[Adolf Hitler]] mens Stalin enda var Hitlers forbundsfelle: til [[Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|vanns]], i [[Slaget om Storbritannia|luften]] og på land i [[Felttoget i Nord-Afrika|Nord-Afrika]], til tider også i [[Slaget om Frankrike|Frankrike]] og [[Hellas]]. I denne perioden forsynte [[USA]] Storbritannia materielt, noe som også senere ble tilfellet for Sovjetunionens vedkommende. Fra desember 1941 var USA og Storbritannia i [[Stillehavskrigen|krig med Japan]] – en krig som Sovjetunionen holdt seg utenfor inntil august 1945, tre måneder etter den tyske kapitulasjonen i Europa den 8. mai 1945. Da gikk Sovjetunionen inn i det japansk-kontrollerte [[Mandsjuria]]. Her utførte Stalin akkurat det han mistenkte de vestallierte ville foreta seg i krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen.

Det var også en del uenighet mellem Storbritannia og USA om etablering av en annen front i Frankrike. De britiske lederne foretrakk å kjempe mot tyskerne på fjerne krigsskueplasser i [[Afrika]] og [[Sør-Europa]], hvor det var vanskelig for tyskerne å bringe tropper og forsyninger frem, mens de allierte kunne utnytte deres overlegenhet til sjøs og i luften.

En hurtig landgang i Vest-Europa skjønte britene ville bli altfor risikabel, da de forholdsvis lite kamptrenede britiske og amerikanske troppene ville komme til å stå overfor kamptrenede tyske tropper.

De amerikanske lederne mente derimot at jo tidligere man gjennomførte landgang i Vest-Europa, desto tidligere kunne man beseire tyskerne. Først da en «prøvelandgang» ved byen [[Slaget ved Dieppe|Dieppe]] i Nord-Frankrike i august 1942 utartet til en katastrofe, lot amerikanerne seg overtale til å se tiden an og konsentrere seg om sekundære mål ved [[Middelhavet]].

I juni 1944 ble den «riktige» andre fronten etablert ved [[Operasjon Overlord|landgangen i Normandie]].<ref>Gerhard L. Weinberg: ''Eine Welt in Waffen. Die globale Geschichte des Zweiten Weltkriegs'', 2. Auflage, Nikol: Hamburg 2002 (Stuttgart 1995), s. 665.</ref>