Redigerer Tidlig middelalder (avsnitt)

== Folkevandringstiden==
''Utdypende artikkel: [[Folkevandringstiden]]''

Goterne og [[vandalene]] var bare de første av mange befolkningsgrupper som inntok Vest-Europa. Noen levde kun for krig og plyndring, og foraktet den romerske levemåten. Andre beundret Roma, og ønsket å bli deres arvinger. «En fattig romer agerer en goter, mens den rike goteren vil være en romer» sa kong [[Teoderik den store]] av ostrogoterne.<ref>[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Excerpta_Valesiana/2*.html ''Excerpta Valesiana'']</ref>

Romerne var kristne med romersk-katolisisme i full utvikling, som støttet [[treenigheten]], og etterkommere av et veletablert, byråkratisk rike. De germanske folkene kjente lite til byer, penger og skrift. De satte friheten over alt. Mange av de folk som stod i veien for ekspansjonen av Den romersk-katolske kirke og Romerriket ble generelt stemplet som kjettere av Kirken, enten de avvek fra Bibelens lære eller ei. Ifølge Den romersk-katolske kirke fant Germanerne mer mening i [[arianismen]], og var dermed kjettere.

Folkevandringstiden har historisk sett blitt kalt «[[den mørke middelalder]]» av enkelte vesteuropeiske historikere. Dette uttrykket har falt i verdi siden [[andre verdenskrig]], delvis på grunn av de befestede stereotypene assosiert med uttrykket, men også på grunn av at moderne arkeologiske funn utfordrer oppfatningen om at det var en periode knyttet til nedgang for kunst, teknologi, og samfunn.

De etablerte samfunnene ble ofte, men ikke alltid, upåvirket av de store vandringene. I Frankrike, Italia og Spania, imidlertid, fortsatte folk å snakke latinske dialekter, mens den romanske befolkningen i Storbritannia forsvant, og ble erstattet av [[angelsaksere]]. Til tider forandret nybyggerne i stor grad etablerte samfunn, inkludert lov, kultur og religion.

[[Pax Romana]] hadde skapt trygge omgivelser for handel og fabrikasjon, og et samlet kulturelt og utdanningsmessig miljø. Da dette forsvant, ble det erstattet av den lokale fyrstes lov, som ofte var medlem av den etablerte romaniserte eliten, eller nye herrer av en ukjent kultur. I [[Gallia Aquitania|Aquitania]], [[Gallia Narbonensis]], Sør-Italia og [[Sicilia]], Sør-Spania, og den iberiske kysten mot Middelhavet, varte den romerske kulturen frem til det sjette og syvende århundre.

Den gradvise nedgangen til de økonomiske og sosiale båndene og infrastrukturen førte til at samfunnene ble mer lokale, og manglet sentraliseringen som var vanlig i antikken. Denne utviklingen førte til at handel og godstrafikk ble en farlig affære. Store industrier, som var avhengig av handel og eksport, forsvant.

Innenfor det gamle Romerrikets grenser var det et fall i befolkningen på rundt 20 % mellom 400 og 600, og et fall på rundt 30 % fra 150 til 600.<ref>McEvedy 1992, op. cit.</ref> I det sjette århundre nådde handelen et bunnivå det ikke hadde hatt siden [[bronsealderen]]. Jordbruket hadde også en dårlig periode. Dette kan ha en sammenheng med det kalde klimaet som var på denne tiden (ifølge data fra årringer på trær<ref>Berglund, ibid.</ref>). Romerne hadde praktisert et toåkersystem, der den ene delen ble brukt mens den andre lå i brakk. Etter rikets kollaps forsvant mye av det systematiske jordbruket, og ble erstattet med et [[selvbergingsjordbruk]] flere steder.