Redigerer Tang-dynastiet (avsnitt)

=== Fra 617 til 660 ===
Dynastiet ble grunnlagt av den kinesiske generalen [[Keiser Gaozu av Tang|Li Yuan]] (en halv[[göktürk]]). På den tiden opplevde [[Sui-dynastiet]] en dyp krise, etter at de tunge byrdene som dets kriger mot [[Korea]] hadde utløst en rekke opprør i store deler av det nordlige Kina.

[[Fil:Tang gao zu.jpg|thumb|left|[[Keiser Gaozu av Tang|Keiser Gaozu (regj. 618-626)]]]]

Li Yuan kom fra en aristokratisk familie som var blitt svært fremstående i riket, og han var militær kommandant over garnisonen i [[Taiyuan]] da han grep sjansen og marsjerte mot hovedstaden. Han erobret Cháng'ān i [[617]]. Derpå ble Sui-dynastiets keiser [[Keiser Yang av Sui|Yangdi]] kvalt av sine rådgivere. Han ble etterfulgt av et barn, keiser [[Keiser Gong av Sui|Gongdi]], som imidlertid bare var en marionett i regenten [[Keiser Gaozu av Tang|Li Yuans]] hender. Ett år etter vendte Li Yuan seg imot Gongdi, erobret også [[Luoyang]] og grunnla Tang-dynastiet. Gongdi fikk leve litt lenger, men ble til slutt myrdet på den nye keisers ordre i [[619]].

Li, som ble keiser med keisernavnet Gaozu, gjorde Chang'an til sin hovedstad. Byen hadde da to millioner innbyggere. Den var ikke den eneste millionbyen i Kina, Luoyang hadde én mill. innbyggere. Gaozu la stor vekt på å konsolidere rikets makt, og i [[628]] hadde Tang-dynastiet klart å samle hele Kina. 

Som keiser fulgte Li Yuan / Gaozu opp Sui-dynastiets reformer, som var kommet i bakevjen i de senere tidenes mange og dype kriser. Han stod også overfor nye utfordringer, blant annet fra [[göktürkerne]] i nord – han regelrett bestakk dem for at de skulle holde seg i ro og ikke invadere riket. Hans religionspolitikk var annerledes enn Sui-keisernes; han tok aktive skritt for å styrke [[konfucianismen]] og redusere [[buddhismen]]s innflytelse. Han tok skritt for å få til en jevnere fordeling av jord mellom bøndene, og senket skattene. Han avskaffet imidlertid Sui-dynastiets strenge rettsjustis og reformerte rettssystemet, og igangsatte det lovarbeidet som etterfølgeren skulle sluttføre. 

Jorddistribusjonsopplegget som keiser Gaozu etterlot seg var en av hovednøklene til den økonomiske veksten som Tang-tiden bragte med seg. Det gikk ut på at alle bondefamilier skulle få sin egen jord. Man ville sikre at alle kunne både livnære seg og yte skatt. Skattesystemet var ikke basert på hvor meget land man eide, men på antallet personer i familien. Hver person var ansvarlig for en eller annen skatt. Et slikt system krever et overordentlig godt utbygd folketellingssystem. Arkeologiske funn har bekreftet at det klarte man faktisk å etablere. Antagelig fungerte det best i de [[hvete]]dyrkende områdene i nord. I sør, der det var [[ris]]dyrking, var det vanskeligeere å gjennomføre redistribusjon av eiendommene ettersom risterrasser og -marker ikke like lett lar seg dele opp og krever mye mer fellesinnsats. 

Risproduksjonen tok seg kraftig opp i Tang-tiden. Etterhvert som ris ble mer lønnsomt for bøndene begynte befolkningstyngdepunktet å endre seg fra [[Wei-dalen]] og [[den nordkinesiske slette]]n og sørover til områdene rundt [[Yangtze|Yangtzes]] nedre løp. 

[[Fil:Taizong1.jpg|thumb|left|200px|[[Keiser Taizong av Tang|Keiser Taizong (regj. 626-649)]]]]
Men i de nære ting fremstod keiser Gaozu som heller ubesluttsom, og stod mer og mer i skyggen av sin sønn Li Shimin. Keiser Gaozu abdiserte i [[626]] til fordel for sin sønn, som så ble keiser ([[keiser Taizong av Tang|Taizong]]), etter episoden ved Xuan Wu-porten (玄武门之变) da Li Shimin mente å måtte drepe sine to umoralske brødre som forsøkte å tilrive seg keisertronen. Gaozu levde videre med tittelen «den store keiser» (''[[Taishang Huang]]'') til sin død i 635.

Det ble keiser Taizong som måtte ta fatt i trusselen fra [[göktürkerne|de østlige güktürkerne]]. De var under sin leder [[Xieli Khan]] et uromoment omkring hovedstaden Chang'an. Som svar på dette startet den nye keiseren en storoffensiv mot dem, og vant i [[626]]/[[630|30]] en avgjørende seier over dem, og erobret deres land, som strakk seg fra dagens [[Beijing]] til [[Ningxia]]. Göktürkerledere som sverget troskap til Tang-dynastiet fikk gjeninntre i sine lokale lederverv.

Nå kunne Tang-Kina ekspandere langt vestover langsetter «[[Silkeveien]]», og kunne åpne seg for det vestlige utland.

Mange fremmede handelsmenn og krigere strømmet inn i Kina etter at landeveien var klar etter [[630]], og satte sitt preg på bykulturen der. De bragte også med seg sine egne religioner. Slik kom det også kristne misjonærer: Den [[nestorianisme|nestorianske]] [[persia|persiske]] [[biskop]]en [[Alopen]] la ut på en misjonsreise, og ankom Chang'an i [[635]]. Nesten umiddelbart ble han bedt om å oversette de nestorianske [[sutra]]er til kinesisk, og fikk kinesiske lærde til å hjelpe seg. I [[638]] var den første klar: «''[[Jesus-sutraene|Sutraen om Jesus Messias]]''». Den understreket at det var intet i det kristne budskap som kunne true de kinesiske tradisjoner. Keiser Taizong var fornøyd, og gav tillatelse til at den nye lære kunne forkynnes i hele riket. Det utløste stor nestoriansk misjonsaktivitet, og det ble opprettet klostre i landets viktigste byer. Den neste keiser, Gaozong, gav Alopen tittelen ''«Den store åndelige herre og beskytter av riket»''. Innskriften på [[Xi'anstelen]] som ble satt opp over hundre år etter i Chang'an ([[781]]) hevder at ''«troen er utbredt i alle ti provinser ... og det er klostre i hundre byer»''. Kildene viser at nestorianerne la vekt på å formulere det kristne budskap i [[konfucianismen]]s filosofiske språkstil. Ved sine overlegne kunnskaper i [[medisin]] og [[kirurgi]] ble nestorianerne satt høyt i samfunnet, men ettersom deres lederskap var gjennomgående ikke-kinesisk og mange av deres medlemmer utenlandske handelsfolk ble de kategorisert sammen med [[buddhismen]] og [[zoroastrianismen]] som en «utenlandsk religion». 

En av de mest berømte reisende ''fra'' Kina på denne tiden, var buddhisten [[Xuan Zang]], som reiste som pilegrim til [[India]] mellom 629 og 645. Han og noen andre buddhistiske reisende kunne ta med seg hjem en rekke buddhistiske tekster som senere skulle gå tapt for inderne (der buddhismen var i ferd med å bli helt fortrengt av [[hinduismen]]), slik at det senere bare var i Kina (og i land som søkte sin inspirasjon fra kinesisk buddhisme) at en rekke eldgamle buddhistiske tradisjon er og innsikter skulle bli bevart.      

Keiser Taizong fornyet også [[den kinesiske embedseksamen|embetsprøvene]] (historie, [[de konfucianske klassikere]], lyrikk og forvaltningsaspekter; maksimalt 10 % av kandidatene bestod eksamenene), for å heve nivået blant embedsmennene. I praksis betød imidlertid likevel penger og slektsbakgrunn langt på vei hvem som skulle bli embedsmenn. 

Tang-Kinas administrasjon var slik inndelt: 
* det keiserlige kanselli
* statskanselliet med de klassiske seks ministerier: 
:[[Det Keiserlige Utnevnelsesministerium|Embeder]], 
:[[Det Keiserlige Finansministerium|Finanser]], 
:[[Det Keiserlige Riteministerium|Ritene]], 
:[[Det Keiserlige Krigsministerium|Hæren]], 
:[[Det Keiserlige Justisministerium|Justis]] og 
:[[Det Keiserlige Ministeriet for Offentlige Arbeider|Offentlige arbeider]])
* det keiserlige sekretariat (ansvarlig for kontroll og sensur)
* Statsråd, der blant annet statskanselliets fremste var med. 

Straffelovene ble forenklet og mildnet, skolevesenet ble fremmet. Tang-tidens lovkodeks, ''Tanglü-shuyi'', er bevart fullstendig for ettertiden. Den var svært omfangsrik (over 500 paragrafer i tolv avsnitt) og logisk heldekkende. Man tok i betraktning både forbrytelsens alvorsgrad og offerets posisjon i samfunnet. 

Mot slutten av sitt liv styrtet keiser Taizong († 649) seg inn i en belastende krig mot [[Korea]], noe som etterhvert førte til at han ble isolert til og med innen sitt eget regjeringsapparat. 
[[Fil:Tang dynasty.PNG|thumb|left|Tang-dynastiet (gult) og dets vasaller (beige) i ca. 660]]
I [[643]] kom en sendemann fra [[Østromerriket]], og i [[651]] kom den første historisk belagte sendemann fra [[kalif]]atet (da under [[Uthman ibn Affan]], en av [[Muhammed]]s svigerfedre). 

I [[651]] brøt lederen for de vestlige [[göktürkerne]], Shaboluo Khan, med Tang-dynastiet. Seks år senere gikk Tang-styrkene til storangrep, og i [[657|657/59]] måtte også vestgöktürkene underkaste seg. 

I [[661]] ba en [[Sassanidene|persisk]] fyrste ved navn [[Peroz av Persia|Peroz]] om kinesisk hjelp mot [[Umayadene|araberne]].

Det var på sent 600-tall og utover 700-tallet at Tang-Kina hadde sitt største geografiske omfang. Landet selv hadde direkte styre over hele det kinesiske kjerneområde og et godt stykke sønnenfor inn i [[Indokina]], vestenfor og nordenfor. Legger man til de store områdene som måtte betale tributt til keiseren og således anerkjente en slags vasall-underordning i Tang-riket. Blant de støre rikene som betalte tributt var [[Kashmir]], Neparo ([[Nepal]]), [[Vietnam]], [[Korea]], og ni kongedømmer ved elvene [[Amu-Darja]] og [[Syr-Darja]] sør i Sentral-Asia. Flere nomaderiker hadde også underordnet seg.