Redigerer T-34 (avsnitt)

=== Revolusjonerende nykonstruksjon ===

Før krigsutbruddet i 1939 var stridsvognen T-26 og BT-serien de vanligste modellene i det sovjetiske panservåpenet.  T-26 var en langsom vogn som skulle støtte [[infanteri]]et, og hastigheten var tilpasset dette.  BT-vognene var raskere, såkalte [[kavaleri]]vogner, og var også lettere, men var ikke egnet til å bekjempe infanteri.  Begge typene hadde tynt panser som beskyttet mot håndvåpenild, men ikke mot [[panserverngevær]] og 37&nbsp;mm [[Kanon#Typer kanoner|panservernkanon]]er.  Bensinmotorene de benyttet hadde også lett for å ta fyr.<ref name="Zaloga 1984">Zaloga, Steven J., James Grandsen, 1984. ss. 13, 111, 113, 125-127, 130-131, 135-137, 184, 223, 225</ref>

Ingeniøren [[Michail Kosjkin]] fikk i 1937 i oppdrag av Den røde armé å konstruere en etterfølger til BT-vognene. Den skulle produseres ved Kharkovs lokomotivfabrikk (KhPz) i Kharkov.  Prototypen, kalt A-20, ble utrustet med 20&nbsp;mm panser, en 45&nbsp;mm kanon og ingeniør Aleksandr Morozovs nye "V-2" [[dieselmotor]] (merk at motoren, tross typebetegnelsen, var en V12-konfigurasjon.) Fra BT-vognen hadde den egenskapen at den kunne drives framover på hjul i tillegg til [[beltedrift|belter]].  Dette var en tilpasning til 1930-årenes dårlige beltedriftsystemer, og skulle bidra til å redusere vedlikeholdet og forlenge levetiden. I strid var derimot ikke hjul noen fordel, selv om det tillot en hastighet på 100&nbsp;km/t på vei. Konstruktørene kom til slutt fram til at hjuldriften var en dårlig utnyttelse av volumet i vognen, og ga unødvendig mye ekstravekt<ref name="Zaloga 1984" />.

Kosjkin overtalte den sovjetiske lederen [[Josef Stalin]] til å la ham utvikle en annen prototyp, en bedre pansret og bestykket «universalstridsvogn» som skulle erstatte både T-26 og BT-vognene. Den andre prototypen, som kaltes A-30, men snart ble omdøpt til T-32, hadde 30&nbsp;mm panser, en 76&nbsp;mm kanon og samme V-2 dieselmotor. Begge prototypene ble testet ved [[Kubinka]] i 1939, og det viste seg at den tyngre T-32 var like mobil som A-20. De dårlige prestasjonene til de sovjetiske stridsvognene i [[vinterkrigen]] mot [[Finland]] og tyske erfaringer fra [[Slaget om Frankrike (1940)|slaget om Frankrike]] gjorde at militærledelsens skepsis og redsel for høye kostnader ble satt til side. En enda tyngre versjon av T-32, men med 45&nbsp;mm frontpanser og bredere belter ble utviklet, og den ble satt i produksjon med navnet T-34.

To prototyper av T-34 ble ferdigstilt i februar 1940 og tilbakela en 2&nbsp;000&nbsp;km lang testtur fra Kharkov til [[Moskva]], [[Smolensk]], [[Kyiv]] og tilbake til Kharkov i april og mai. Noen feil ved motoren ble tydelige på den strabasiøse turen, og ble rettet.<ref name="Zaloga 1983">Zaloga, Steven J., James Grandsen, 1983. ss. 6, 13, 17, 37</ref> De første serieproduserte vognene ble ferdige i september 1940 og kom til helt å erstatte T-26, BT og [[T-28]]. Kosjkin døde av [[lungebetennelse]] i slutten av måneden og arbeidet med å utvikle T-34s motor ble gitt til Aleksandr Morozov. Han fikk også stillingen som sjefsutvikler ved KhPZ.

T-34 hadde et [[hjuloppheng]] av [[Christie-oppheng|Christie-type]]n, det samme som BT-vognene, men uten muligheten for hjuldrift. Den hadde sterkt skrånende panser, kraftig motor og brede belter. Den første hadde en 76,2&nbsp;mm kanon, og ble senere kalt T-34/76, en sedvane som stammer fra tysk [[etterretning]] fra krigen. Sent i 1943 kom produksjonen av den andre hovedtypen, T-34-85 (eventuelt T-34/85) som hadde et større tårn og en større 85&nbsp;mm kanon.