Redigerer Synd (avsnitt)

==Kristendom==
I [[kristendom]]men er det to forskjellige utgangspunkt i synet på synd. I den vestlige tradisjonen ser man på det som et lovbrudd eller et kontraktsbrudd, og det følger av dette at også spørsmålet om [[frelse]] tolkes ut fra en legalistisk vinkel. I østlig kristendom sees det mer som et spørsmål om forhold, både mellom mennesker og mellom menneske og Gud. Det [[gresk språk|greske]] ordet som brukes i [[Det nye testamente]]t er ''hamartia'', som egentlig betyr «å bomme på målet». Frelse sees derfor som et resultat av forbedring av forhold. De to konseptene utelukker ikke hverandre, og skyldes mer forskjellige tankesett i øst og vest enn en opprinnelig, teologisk uenighet. 

Synd anses generelt innen kristendommen for å være både en handling og en tilstand («å leve i synd»). I ''[[Bibelen]]'' er det tre uttrykksformer for synd:
# «Å leve i synd»: Dette betyr at man lever et liv som ikke samsvarer med Guds vilje, men derimot følger synden og forener seg med den.
# «Å gjøre synd»: Det vil si at man bevisst gjør imot Guds vilje. Denne gangen har det ikke noe med livet vi lever å gjøre, men det er snakk om en bestemt handling/tanke. 
# «Å falle i synd»: Det vil si at man gjør synd ubevisst eller delvis mot sin vilje. Man blir overrumplet av en synd og angrer deretter på det som er gjort. 

Det skilles mellom personlige synder og [[arvesynd]]. Arvesynden, vil si menneskets første brudd med Gud. Det er forskjellige oppfatninger av konsekvensene av arvesynden. I katolsk lære hever man at arvesynden medførte at forholdet til Gud ble skadet og forvrengt, men ikke ødelagt, slik at mennesket fikk en dragning mot synd, men ikke en syndig natur. I protestantisk lære, og spesielt klart uttrykt i [[lutherdommen]], anser man at forholdet til Gud ble ødelagt, slik at menneskets natur ble syndig. Derimot anses arvesynden å være brutt ved troen på Guds nådegave til menneskene ved Jesus – også kalt "den siste Adam." 

Det er også andre forskjeller mellom de ulike kirkesamfunn, som i større grad kan være teologisk betinget. 

===Katolsk kristendom===
[[Den katolske kirke|Katolsk]] doktrine skiller mellom personlig synd og [[arvesynd]], og blant de personlige synder mellom alvorlige synder (deriblant [[de syv dødssynder|dødssyndene]], også kalt ''hovedsyndene'') og [[veniell synd|venielle synder]] (tilgivende synder). 

'''Alvorlige synder''' (som '''dødssyndene''') er de synder som anses objektivt alvorlige, og hvor synderen er klar over hva som skjer (eller ikke skjer, også unnlatelser kan være dødssynder). Å begå en dødssynd medfører at mennesker avskjæres fra Guds nåde, og er i seg selv en avvisning av Gud. Konsekvensen av disse synder er [[fortapelse]] dersom synderen ikke [[forsoningslære|forsones]] med Gud. Dødssynder kan kun tilgis gjennom individuelle [[skriftemål]]. 

'''Venielle synder''' er mindre alvorlige, enten fordi det som skjer anses som objektivt mindre alvorlig, eller fordi synderen ikke er fullt ut klar over hva som skjer. Slike synder avskjærer ikke synderen fra Guds nåde, fordi de ikke innebærer en avvisning av Gud. Men de skader forholdet til Gud, og dersom de blir vanemessig begått kan de få samme konsekvens. Venielle synder kan tilgis gjennom en særlig, personlig bønn om tilgivelse, som ved bevisst og oppriktig deltakelse i den  felles [[syndsbekjennelse]], som man for eksempel har med i alle katolske [[messe (katolsk)|messer]]. 

Alle former for synd medfører etter katolsk lære en straff i tillegg til at forholdet til Gud skades. Straffen kan sones gjennom fromme handlinger. Ved skriftemål pålegges den skriftende å utføre visse handlinger, for eksempel bønn, for å sone. Enkelte, syndige handlinger er også forbundet med [[avlat]], som gir en garanti for at straffen er sonet. Ifølge katolsk lære må de som blir frelst, men som ikke har sonet all straff i det jordiske liv, i stedet sone den i [[skjærsilden]]. Soning av straff må ikke forveksles med tilgivelse, som er et resultat av Guds nåde overfor en angrende synder. 

Katolsk doktine hevder at [[Jesus Kristus]] og [[jomfru Maria]] levde sine liv uten synd. At Jesus ble unnfanget uten synd, den såkalte [[ubesmittede unnfangelse]], er en oppfatning som deles av mange ortodokse kristne, men det er bare i den katolske kirke at læren er dogmatisk definert.

===Ortodoks kristendom===
I [[den ortodokse kirke]] har man et syn på synd som ligger nær jødedommens. Man skiller ikke mellom forskjellige grader av synd slik katolisismen gjør.

===Protestantisk kristendom===
De forskjellige [[protestantisme|protestantiske]] kirkesamfunn har avvikende oppfatninger av syndsbegrepet. En utbredt oppfatning er at mennesket er syndig av natur som en følge av arvesynden, og at dette medfører at man bare kan gjøre godt ved å bli reddet av Gud fra en håpløs situasjon. Frelsen anses dermed for å være Guds verk alene, gjennom Jesu Kristi sonoffer. Dette er spesielt fremtredende i [[lutherdommen]] og [[kalvinisme]]n. [[Metodisme]]n har en noe annerledes oppfatning, og man anser at mennesket er fullstendig syndig, men kan gjøre godt gjennom Guds alltid tilstedeværende nåde. 

Man skiller mellom forskjellige grader av synder. Definisjonen av dødssynd og veniell synd går først og fremst på det objektive innholdet, og i mindre grad på synderens forståelse av handlingen. ''[[Concupiscentia]]'', dragningen mot synd, anses for å være syndig i seg selv, i motsetning til i katolisismen hvor den anses for å være noe som kan føre til syndige handlinger, men som ikke er syndig i seg selv. 

Synden kan bare tilgis gjennom Guds nåde. Skriftemål praktiseres også i lutherske kirkesamfunn, men har ikke en tilgivende effekt.