Redigerer Syd Barrett (avsnitt)

== Virke==
=== Pink Floyd ===
Etter at [[Nick Mason]], [[Roger Waters]] og [[Richard Wright (musiker)|Richard Wright]] i et års tid hadde mislyktes med å starte et levedyktig band, kom de tre i kontakt med Syd Barrett og gitaristen Bob Klose i [[1965]]. Barrett hadde på dette tidspunktet flyttet til London for å begynne på kunstcollege, og videreutvikle sine evner som maler. Barrett gav bandet navnet «The Pink Floyd Sound» etter de to amerikanske bluesartistene Pink Anderson og Floyd Council. Barrett skrev de fleste av bandets låter, men det var først da Bob Klose mot slutten av 1965 forlot bandet, som nå bare het «The Pink Floyd», at Barrett også ble sologitarist. Etter hvert ble også «The» sløyfet fra bandnavnet. Pink Floyd ble i løpet av kort tid et stort navn på mange av Londons undergrunnsscener og etter at de fikk kontakt med managerne Peter Jenner og Andrew King, fikk Pink Floyd platekontrakt med EMI-selskapet Harvest. Barrett skrev låtene til bandets to første singler, «Arnold Layne» og «See Emily Play» ,som kom på henholdsvis 20. og 6.-plass på de britiske singlelistene.
[[File:Marquee Club August 2007.jpg|thumb|[[Marquee Club]]s inngang etter at den hadde flyttet fra Soho til [[Covent Garden]].]]
[[File:2013 Woodstock 011 Peter Jenner.jpg|thumb|Peter Jenner var manager for Pink Floyd fra den tidlige fasen (foto 2013).]]
Bandet debuterte i februar 1966 på The Marquee Club i [[Soho]], London, ved et arrangement som ble kalt ''The Spontanous Underground''. Flere artister hvor Pink Floyd var de mest oppsiktsvekkende blant annet ved å spille [[Chuck Berry]]-låter på høyt volum og med feedback. [[Peter Jenner]] (født 1943) var blant de forbløffede tilhørerne. Jenner sporet opp bandet i studentkollektivet deres og ble overrasket over hvor amatørmessig alt var (ingen kontrakter, ingen agent og skrøpelig utstyr). Ifølge Jenner var bandet på dette tidspunktet i ferd med å gå i oppløsning på grunn dårlig stemning og få konserter. Sammen med Andrew King tok Jenner over administrasjonen av bandet. I oktober 1966 spilte bandet på The Roundhouse i [[Camden (distrikt)|bydelen Camden]] for rundt 2500 tilhørere, deres største publikum til da.[[Paul McCartney]] (lett forkledd for ikke å bli gjenkjent) og [[Jane Asher]] var blant tilhørerne. En musikkjournalist som senere hørte Pink Floyd på UFO-klubben syntes det hele bare var støy og fasongløs musikk helt uten rythm&blues. Barrett eksperimenterte med gitar og ekkomaskiner mens de disiplinerte Mason og Waters slet med å holde følge. UFO-klubben ble stedet der Pink Floyd utviklet og etablert seg. [[Pete Townshend]] fortalte at han var fascinert av Barrets arbeid, blant annet Barrets gitarteknikk, og fikk [[Eric Clapton]] med til UFO. Townshend antok at uten den disiplinerte Waters ville Barrett knapt nok ha kommet seg på konsertscenen. Townshend beskrev Barrett som en tragisk figur.<ref name="Anderson" />

Barretts store narkotikamisbruk var tydelig og 1967 brukte han store mengder [[LSD]]. Alle i Pink Floyd røykte marihuana. Waters ville forby narkotika fra lydstudio og skal ha tatt røyk fra Barrett i studio. Barrett var en entusiastisk talsmann for [[LSD]]. Mason, Wright og Waters prøvde trolig også LSD, men brukte helst alkohol.<ref name="Anderson" />
[[File:Pink Floyd Their Mortal Remains - 2017-10-13 - Andy Mabbett - 30.jpg|thumb|Binson Echorec ekkomaskin brukt av Pink Floyd, utstilt i [[Pink Floyd: Their Mortal Remains]].]]
Jenner og King solgte utgivelsen av debutsingelen «[[Arnold Layne]]» til høystbydende. Singelen ble gitt ut av [[EMI]] 11. mars 1967 og vakte oppsikt blant annet for den dristige teksten om «Arnold» som liker å bruker kvinneklær. [[New Musical Express]] skrev: «Off-beat weird lyric and blockbusting sound. Great organ works, twangs and spine chilling build. With all their publicity this could well be a hit.» Pink Floyd opptrådt 6. april 1967 på ''[[Top of the Pops]]'' og de holdt straks konserter i [[Salisbury]], [[Belfast]] (fraktet med charterfly), [[Bath]], [[Newcastle]] og [[Brighton]]. På denne tiden var Barrett bandets drivkraft og skrev mesteparten av musikken. Waters skrev helst tekst og Wright kunne lage melodier. Barrett var tidlig ute med kreativ bruk av Binson Echorec som var en type ekkomaskin tatt i bruk av mange musikere.<ref name="Anderson" />

Han skrev 8 av 11 låter alene, og bidro sammen med resten av bandmedlemmene på ytterligere to til Pink Floyds debutalbum ''[[The Piper at the Gates of Dawn]]'' som ble utgitt i [[1967]]. Albumet blir den dag i dag regnet som en milepæl innen psykedelisk musikk. Men allerede på denne tiden var det klart at suksessen var i ferd med å bli for mye for Syd Barrett. På konserter kunne hans utilregnelige oppførsel føre til at det nesten var umulig for bandet å opptre. På en konsert sto Barrett og stirret tomt ut i luften mens han spilte samme akkord hele tiden. Etterhvert fikk Pink Floyds trommeslager Nick Mason hentet inn Barretts gamle venn fra Cambridge, David Gilmour, som det femte medlemmet. Først var det meningen at Gilmour skulle fylle inn for Barrett under konsertene. Etter en stund sluttet Pink Floyd å ta med Barrett på konserter, men de håpet fremdeles at han kunne bidra som låtskriver på albumene. Likevel skrev han sangen «Jugband Blues» til Pink Floyds neste album ''[[A Saucerful of Secrets]]'' samtidig som han spilte på noen av de andre låtene. Bandet spilte også inn «Vegetable Man» og «Scream Thy Last Scream» til albumet, men disse ble utelatt på grunn av de dystre tekstene. Barrett hadde også en skisse til en fjerde sang til ''A Saucerful of Secrets'', men da bandet skulle øve inn «Have You Got It Yet» endret han tekst og melodi hver gang de kom til refrenget. Dette var det som fikk begeret til å renne over for de andre bandmedlemmene, har Roger Waters senere fortalt.

=== Solokarriere ===
De andre bandmedlemmene glemte aldri Syd Barrett, og da han skulle lage sitt første soloalbum ''[[The Madcap Laughs]]'' var David Gilmour produsent, med god hjelp fra Roger Waters, under siste del av innspillingen. Også Malcolm Jones og Peter Jenner bidro som produsenter på et album der innspillingene startet i slutten av [[1968]]. Det ble først utgitt i januar [[1970]] og nådde en 40.-plass på de britiske hitlistene etter generelt gode anmeldelser. Tekstene på albumet bekrefter Barretts fascinasjon for en drømmende verden med et figurgalleri som få andre kunne ha kommet opp med. Allerede i februar samme år startet innspillingen av det andre soloalbummet som rett og slett fikk navnet ''[[Barrett]]''. Gilmour var igjen produsent, denne gang sammen med Richard Wright. Gilmour har senere fått kritikk for måten han produserte albumene på, fordi han tok vare på flere ubrukelige opptak av Barrett. Disse har i re-mastrede versjoner blitt utgitt i offisielle versjoner, og mange mener at Barrett blir hengt ut istedenfor at intensjonen om å gi en mer autentisk opplevelse av opptakene blir oppfylt. ''Barrett'' som ble utgitt i november [[1970]] klarte i motsetning til forgjengeren ikke å nå opp på albumlistene i Storbritannia. Deprimert av dette og sin generelle tilstand, flyttet Barrett hjem til sin mor i Cambridge. Han forsøkte en kort periode å komme tilbake som musiker i bandet Stars i [[1972]] og gjorde noen spede opptak til et soloalbum i [[1974]]. Gjennom 70-tallet bodde han periodevis i et leilighetskompleks i London, men etter 1981 flyttet han for godt hjem til sin mor i Cambridge.

=== Senere år ===
De siste 30 årene brukte Barrett stort sett tiden på å male, mens han levde et enkelt liv. Han elsket også å stelle i hagen. Han brukte utelukkende sitt fødenavn: Roger Keith Barrett. På grunn av Pink Floyds globale suksess, og inntektene fra royalties, led ikke Barrett noen økonomisk nød. Hans søster, som hadde best kontakt med ham på hans eldre dager, var blant familiemedlemmene som ba om at offentligheten respekterte hans ønske om å få gå videre med livet sitt i fred. Det skjedde riktignok bare i liten grad. Stadig vekk forsøkte media og fans å komme i kontakt med Barrett, men de ble i de aller fleste tilfellene avvist. Video filmet i skjul blant buskene rundt hjemmet hans og mens han tok sine daglige turer for å kjøpe aviser ble solgt på internett. Så sent som i forkant av Live 8-konserten ble det publisert ferske bilder av Barrett i britiske aviser, tatt på gaten i Cambridge.