Redigerer Sven Oftedal (avsnitt)

== Liv og virke ==
Etter studiene og noen års sykehustjeneste etablerte Oftedal seg i 1933 som privatpraktiserende lege i hjembyen Stavanger. Han satt i bystyret 1934–40, og i skolestyret, helserådet og andre nemnder. 

Flere hendelser i utenrikspolitikken, både framveksten av det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]] og [[Francisco Franco|Francos]] diktatur i Spania, fikk Oftedal til å forlate et pasifistisk syn.  Han ble formann i [[Spaniakomitéen]] i Stavanger.   Også avholdslaget ''Frisinn'' fikk dra nytte av Oftedals arbeidskapasitet.

Etter tysk okkupasjon av Norge i 1940 førte et engasjement i [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsbevegelsen]] til at Oftedal i 1941 ble arrestert og sendt til [[Grini fangeleir]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Seip, Didrik Arup | utgivelsesår = 1946 | tittel = Hjemme og i  fiendeland : 1940-45 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042404061 | side = }}</ref>  Han ble løslatt, men ble arrestert igjen høsten 1942.  I februar 1943 ble han sendt til fangeleiren [[Sachsenhausen]] nord for Berlin.  Han kom dit som fange nummer 61451. Oftedal ble lege på Ambulansen i Revier, sykehuset for fanger i leiren.  Ambulansen var en blanding av legevakt og diagnosestasjon, og Oftedal fikk myndighet til å legge inn fanger på sykehuset.  Under fangenskapet gjorde han en stor humanitær innsats for medfangene.

Leirfangene var spesielt utsatt for [[dysenteri]] og [[lungebetennelse]].   Oftedal greide å oppnå tillatelse fra leirkommandanten til å skrive til [[Norges Røde Kors]] etter medisin til fangene.  Regelmessige medisinsendinger fra både Norge og Sverige reddet livet til svært mange fanger. Etter ett års tjeneste på Ambulansen var Oftedal utslitt og måtte be om avløsning.  Han ble da flyttet til indremedisinsk avdeling i Revier.  Arbeidet med å hjelpe medfangene fortsatte der.  I Sachsenhausen satt han sammen med personer som senere skulle bli sentrale i norsk politisk liv etter 1945, blant annet [[Einar Gerhardsen]] og [[Halvard Lange]].