Redigerer Sveising (avsnitt)

== Sveisemetoder ==
En rekke forskjellige sveisemetoder er i bruk og velges avhengig av utstyr, kostnad, materialtyper og seriestørrelse.

=== Smisveising ===
'''Smisveising''' brukes normalt for håndverksmessig bearbeiding av [[stål]] og foregår ved at arbeidsstykkene varmes opp til de er hvitglødende i en esse. De legges deretter sammen og hamres sammen med en slegge. Sammensmeltingen foregår derfor ved en kombinasjon av trykk og temperatur. Metoden er vanlig ved smijernsarbeider. Ved framstilling av finere kniver og sverd legges lag av hardere (høyere innhold av karbon) og mykere stål sammen og smisveises. Eggemnet brettes og smis ut flere ganger slik at emnet tilslutt består av flere titalls tynne sammensveisede lag av vekselvis mykt og hardt stål som gir kniven eller sverdet rett kombinasjon av styrke, fleksibilitet og skarphet. Når overflaten behandles med syre oppstår et karakteristisk bølgemønster og slike stål kalles figursmidd (engelsk ''pattern welded'') eller «damascert» stål. Men dette skal ikke forveksles med egentlig [[Damaskusstål]] i de berømte [[damaskussverd]]ene som ble laget med en annen prosess.<ref>{{ Kilde artikkel | forfatter= John D. Verhoeven | utgivelsesår= 2001 | tittel= The Mystery of Damascus Blades | publikasjon= Scientific American Magazine | nummer= January 2001 | url= http://www.sciam.com/ | kommentar= 6 sider }}</ref>

=== Lysbuesveising ===
{{hoved|Buesveising}}

Elektrisk lysbuesveising krever et elektrisk sveiseaggregat som gir en høy kontrollert elektrisk strøm til sveiseelektroden. Ved spissen av elektroden vil strømmen møte en elektrisk motstand mot arbeidsstykket, og det utvikles varme som smelter arbeidsstykkene og elektroden mot sveisefugen. Sveiseregulatoren er konstruert slik at en får en relativ høy tennspenning for lysbuen (for eksempel 60 [[volt]]) og deretter en strømbegrensing som typisk kan innstilles i området 30 til 200 [[ampere]] avhengig av elektrodetype og dimensjon. Det kan brukes likestrøm eller vekselstrøm. Elektroden kan være faste staver, sveiseelektroder som brukes opp og skiftes, eller sveisetråd som mates fra en oppkveilet rull. Sveiseelektroden er samme metall som skal sveises og er tilsatt silisium og mangan som hindrer oksidasjon og poredannelse. Ved likestrømssveising vil den siden som har positiv polaritet ha sterkest varmeutvikling. Ved negativ elektrode blir derfor varmeutviklingen i arbeidsstykket størst og innsmeltingen og dermed dybden av sveisefugen større.<ref>{{Kilde www | utgiver= NTNU | utgivelsesdato= 2006 | tittel= Sveising og sveisemetallurgi i stål | url= http://folk.ntnu.no/olavkige/sveising%20og%20sveisemetallurgi%20i%20st%C3%A5l%20(uten%20studnr).pdf | besøksdato= 22. januar 2007 }}{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

* '''[[Pinnesveising]]''' eller [[dekket elektrode-sveising|'''dekket elektrode-sveising''']] (SMAW – ''shielded metal arc welding'') kalles ofte vanlig manuell lysbuesveising og foregår med faste utskiftbare elektrodestaver dekket av fluss. I noen tilfelle forekommer eletrode på rull med flusskjerne. Flusset er en blanding av karbonater og oksider som fordamper når lysbuen smelter eletroden. Den dekker derfor delvis sveisesmelten mot forbrenning i oksygen fra lufta og legger seg som slagg på toppen av sveisefugen. Dette må hamres eller slipes bort når sveisen har kjølnet og krever mye etterarbeid. Det brukes både likestrøm og vekselstrøm. Metoden var lenge den mest vanlige ved elektrisk sveising og bruker relativt enkelt utstyr som egner seg best for stål med dimensjoner over noen mm godstykkelse.
* '''[[MIG-sveising]]''' (engelsk ''metal inert gas'') nå offisielt kalt GMAW (engelsk ''Gas Metal Arc Welding'') er nå den mest vanlige industrielle og kommersielle sveisemetoden. Det er vanlig å bruke elektrode på rull med automatisk matning gjennom en ''sveisepistol''. Sveisepistolen inneholder betjening for eletrodematning og et ''kontaktrør'' som overfører sveisestrømmen til elektroden. Elektroden har et tynt kobberbelegg for å redusere kontaktrørmotstanden, hindre korrosjon og unngå oppvarming og fastbrenning i sveisepistolen. Elektrodemateriale, tykkelse og sveisehastighet gir basisverdier for strøm og matehastighet, men avanserte aggregater kan justere dette automatisk. For å hindre at gasser i lufta reagerer med sveisesmelten brukes [[dekkgass]] fra gassflaske som tilføres sveisepistolen og fordeles over sveisesmelten. Oftest brukes [[argon]] med tilsetning av noe [[karbondioksid]] (CO<sub>2</sub>) og [[oksygen]] for å få stabil smelting. For vanlig stål kan karbondioksid (CO<sub>2</sub>) brukes, dette er rimeligere og gir dypere smeltefuge, men også noe mere sprut. Metoden er egnet for både jern og andre metaller og er relativt rask.
* '''[[TIG-sveising]]''' (engelsk ''tungsten inert gas'') i Europa, nå offisielt kalt GTAW i USA (engelsk ''gas tungsten arc welding''), brukes for høy kvalitet og presisjon. Det brukes en [[wolfram]]elektrode som ikke smelter og gir en stabil lysbue med ren sveis uten tilsatsmidler. Det finnes ulike wolframlegeringer som gir ulike egenskaper (varmebestandighet/strømføringsevne). De vanligste blandingsmetallene er [[thorium]], [[lantan]] og [[cerium]] som utgjør 0,5–2&nbsp;% av legeringen. Elektroden har svært høy smeltetemperatur (3400+ grader) og fungerer derfor ikke som fyllmiddel. Dette må tilsettes manuelt gjennom å dyppe/mate inn en tynn metalltråd (av riktig legering) i smeltebadet. For TIG brukes oftest ikke-reaktive dekkgasser som [[argon]], [[helium]] eller en blanding av disse. Helium krever høyere spenning (Volt) enn argon ved samme strømstyrke (Ampere) for å gå over i plasmaform. Helium gir derfor høyere temperatur i smeltebadet enn ren argon. Helium har også bedre termisk ledningsevne enn argon, og gir derfor også en bredere varmeaffisert sone (kalles også HAZ, engelsk for ''Heat Affected Zone'') enn ren argon. Ettersom helium krever høyere spenning for å løsrive elektroner enn argon, er det vanskeligere å starte lysbuen med ren helium enn argon. Helium brukes derfor sjelden som ren dekkgass, men ofte som en tilleggsgass normalt i blandingsforhold 25–70&nbsp;% av gassblandingen. Ettersom elektroden ikke smelter ved GTAW-sveising, blir sveisepistolen mye varmere enn en MIG-pistol der sveisetråden hele tiden erstattes av ny tråd. Ved høye strømstyrker er derfor vannkjøling av sveisepistolen nødvendig. Metoden krever erfarne sveisere og er relativt langsom. Kan brukes til alle metaller men er mest vanlig til [[rustfritt stål]] og lettmetaller som [[aluminium]] og [[Titan (grunnstoff)|titan]] og presisjonssveising på fly, lette sykler og militært utstyr.
* Både MIG- og TIG-sveising brukte opprinnelig kun såkalte ikke-reaktive (inerte) dekkgasser som argon og helium. Ulike metallegeringer og ulike krav til spenninger og sprekkfasthet har ført til bruk av andre gasser eller blandingsgasser for å oppnå ønsket effekt. Eksempelvis brukes oksygen, hydrogen, karbondioksid også i dekkgassblandinger til ulike formål. Disse gassene er reaktive (reagerer kjemisk med andre gasser og materialer) og faller derfor utenfor «Inert Gas»-definisjonen. Også [[nitrogen]], som normalt ikke reagerer med andre elementer, blir reaktiv under de høye temperaturene som oppstår i sveisebuen. Denne gassen brukes også i mange gassblandinger i dag. TIG og MIG er derfor offisielt erstattet av de mer beskrivende begrepene GMAW og GTAW. Imidlertid er begrepene så innarbeidet at MIG/GMAW og TIG/GTAW i realiteten brukes om hverandre.
* '''Plasmasveising''' har mye til felles med TIG, men bruker en gass i plasmatilstand. Dette gir svært stabil lysbue, men krever ytterligere erfaring og presisjon og er best egnet for automatisk mekanisk presisjonssveising. Den tillater høyere hastighet, dypere fuge og større frihet i materialer.
* '''SAW''' (engelsk for ''submerged arc welding'') brukes for høye sveisehastigheter der lysbuen brenner under et lag fluksmateriale. Fluksmaterialet er ofte slik sammensatt at det sprekker og skaller av ved størkning og krever lite etterarbeid. Dette gir høy produktivitet og brukes spesielt ved automatisk sveising på grove arbeidsstykker som kjeler og tanker og rør.

=== Gassveising ===
[[Fil:Welding.jpg|200px|thumb|right|Sveising av stål med [[acetylen]] og [[oksygen]]]]
Den vanligste metoden for gassveising foregår med en brenner som kombinerer [[acetylen]] og oksygen, sveisegass, og kalles forenklet ''acetylensveising''. Det har lenge vært en populær sveisemetode, men er mindre egnet for industriell serieproduksjon. Den brukes håndverksmessig for sveising av rør, og mindre reparasjonsarbeider og krever mindre presisjon ved sveising av tynt gods enn lysbuesveising. Utstyret består av gassflasker med trykkregulator og en sveisebrenner som blander gassene og vedlikeholder sveiseflammen. Temperaturen når omkring 3100&nbsp;°C og det brukes fyllmateriale i form av en separat sveisetråd. Gassveising varmer et større område av arbeidsstykket og kan gi større deformasjoner og [[restspenning]]er i arbeidsstykkene.

Andre gasskombinasjoner er acetylen-luft og hydrogen-oksygen. Gassveising brukes også ved [[Plastsveising|sveising av termoplast]] men da med vanlig oppvarmet luft ved noen få hundre grader.

'''MAG''' (engelsk for ''metal active gas welding'') er aktiv gassbuesveising med smeltende elektrode. Tallbenevningen ifølge NS-EN-ISO 4063 er 135. Forskjellen fra MIG er gassen som her er aktiv (eksempelvis CO<sub>2</sub> eller blandingsgasser av [[argon]], karbondioksid, [[hydrogen]], [[oksygen]] og videre). Det brukes hovedsakelig på karbonstål, krever pulsutstyr for stillingssveising. Blir lite brukt i offshoreindustrien. Det har også blitt brukt i en del hurtig matende prosesser som går under navn som «Rapid Arc» og «Time prosessen» og disse gir avsett tilsvarende pulverbuesveising, størst ved horisontalsveising.

=== Punktsveising ===
[[Fil:Spot welder.miller.triddle.jpg|250px|thumb|right|Utstyr for punktsveising]]
'''Punktsveising''', også kalt ''motstandssveising'', brukes normalt ved sammenfesting av tynne plater eller [[ståltråd]]. Kontaktelektroder klemmer mot hver side av platene som sveises. Det brukes svært høy strøm, typisk 1000 – 100 000 ampere i korte pulser som smelter arbeidsstykket i kontaktpunktet. Metoden er effektiv og gir liten grad av deformasjon og forurensing, men er begrenset til overlappende plater og tråd opp til 3 mm tykkelse der man har tilgang til begge sider. Metoden er mye brukt for platekonstruksjoner som bilkarosserier og kabinetter og er velegenet for automatisk produksjon med roboter.

En variant er ''sømsveising'' som bruker rullende elektroder istedenfor punkteletroder og gir en kontinuerlig sveiseskjøt.

=== Strålesveising ===
Strålesveising bruker laserstråler eller elektronstråler. Forskjellen er i energitilførselen som kommer fra en laser eller fra elektroner som akselereres i et elektrisk felt i vakuum. Metoden har høy utstyrskostnad, men begge gir en konsentrert stråle som kan gi en smal og tilstrekkelig dyp sveisefuge med meget høy hastighet. Metoden krever en automatisert produksjon og brukes derfor for store serier i høy hastighet.

=== Andre sveisemetoder ===
* '''Sveising med [[ultralyd]]''' tilfører arbeidsstykket lydenergi over 20&nbsp;kHz. Arbeidstykkene som er presset sammen vil smelte sammen. Metoden brukes for elektriske kontaktpunkter mellom aluminium og kobber og er meget vanlig for plaster.
* '''Trykksveising''' skjer ved at materialene presses sammen i kontaktpunktet med høyt trykk. Energien får materialet til å flyte sammen, og brukes for eksempel for å sammenføye ulike metaller som stål og aluminium.
* '''Termittsveising''' bruker en blanding av jernoksid og aluminium som antennes. Blandingen produserer rent jern og aluminiumoksid og meget kraftig varme. Det har for eksempel vært brukt for sveising av jernbaneskinner ved at det flytende jernet renner i en form mellom skinneendene som smelter sammen.
* '''Plastsveising''' eller '''sveising av termoplast''' er «å føye sammen termoplaster ved å smelte kontaktflatene sammen, med eller uten bruk av tilsatsmateriale eller sveisetråd». Sveising for ''semi-finished'' materialer av plast er beskrevet i ISO 472 som en prosess for å skjøte overflater som har blitt oppmyket, ofte ved hjelp av varme (unntatt ved kjemisk sveising). Sveising av termoplast utføres i tre steg: tilbereding av overflater; tilførsel av varme og trykk; nedkjøling.{{tr}}