Redigerer Stivhaleand (avsnitt)

== Biologi ==
[[File:Oxyura jamaicensis MHNT.ZOO.2010.11.28.1.jpg|thumb|left| ''Oxyura jamaicensis'']]

Stivhaleand er småvokst og plump i formen, med kort nakke og prominent hode. Arten måler cirka {{nowrap|35–43 cm}} og har et [[vingespenn]] på cirka {{nowrap|53–62 cm}}. Hannen veier cirka 530–795 g, hunnen cirka {{nowrap|310–845 g}}.<ref name="Carboneras & Kirwan (2018)"/>

Hodet har sort hette og nakke. Øynene er rødbrune og mørke. Nedenfor øyene er kinnene hvite. kroppen er rødlig kastanjebrun, som går over til mørkere kastanjebrunt på overbrystet og mer sølvhvit på underbrystet og i buken. [[Gump|Undergumpen]] er hvit, mens [[stjert]]en er brunsvart. De korte undere [[ekstremitet]]ene og føttene er blåaktig grå. Hunnen er mer rødbrun enn andre hunner i denne slekten, med rødbrune skulderdekkere, mørk rødbrun krone og mattgule kinn og nakke med mørkere spetter. Hun har dessuten er mørk stripe som renner på tvers av kinnene fra underkant av nebbet og bakover. Når [[hekketid]]en går mot slutten [[myting|myter]] hannen og får såkalt [[eklipsedrakt]], som ligner mer på hunnens [[fjærdrakt]], men også hunnen blir mindre fargesterk etter hekketiden. ungfuglene ligner hunnene.<ref name="Carboneras & Kirwan (2018)"/>

Arten er utbredt i én isolert populasjon som hekker i [[Alaska]] i [[USA]], ellers fra [[Britisk Columbia]] til [[Manitoba]] i [[Canada]] og sørover gjennom det vestlige USA til [[Baja California]] og det sentrale [[Mexico]]; også flekkvis i nordøst fra grensen mellom Canada og USA, fra [[de store sjøer|de store sjøene]] til [[Carolinaene]] i det østre USA. Arten overvintrer fra det sørvestre Britisk Columbia og sørover gjennom det sørligste USA og videre sør til [[El Salvador]]. Fugler i fangenskap har også spredt seg til mange land i Europa, Nord-Afrika og Midtøsten.<ref name="Carboneras & Kirwan (2018)"/>

Stivhaleender er våtmarksfugler som trives i sump, innsjøer, bassenger og myrområder som har rikelig med akvatiske planter og åpne områder i vannet. Arten unngår rennende vann om det ikke er sakteflytende. utenfor hekkesesongen kan arten også oppsøke større innsjøer, [[lagune|brakkvannslaguner]], [[elveos]] og beskyttede kystområder. I Mexico har arten blitt observert i høyder opp til {{nowrap|2 500 [[moh]]}}.<ref name="Carboneras & Kirwan (2018)"/>

Arten eter helst akvatiske [[virvelløse dyr|virvelløse smådyr]]; hovedsakelig [[vanninsekter]] og deres [[larver]], men også små [[krepsdyr]], [[bløtdyr]] og [[ormer]], samt [[frø]] fra [[akvatiske planter]]. Arten dykker mest etter føden og filtrerer bunnslammet, men den beiter også i vannoverflaten ved å skimme vannet. Om vinteren eter den helst om natten, men i hekketiden eter den på dagtid.<ref name="Carboneras & Kirwan (2018)"/>

I sin nordlige utbredelse tar hekketiden til i [[april]]–[[mai]], men dette varierer. I Mexico hekker trolig arten året rundt. Arten er [[monogami|monogam]] i hekkesesongen, men pardannelsene er kortvarige. [[Hekking]]en foregår som solitære par, men hunnen bygger [[rede]]t alene, selv om begge velger plassen. Redet er en liten bolle av død eller levende vegetasjon, av og til fôret med litt [[dun]] innvendig. Det plasseres på bakken eller på vannet, omgitt av tett vegetasjon. Hunnen legger normalt 6–10 hvite egg som veier omkring {{nowrap|60,5–83,8 g}} hver. Sammenlignet med fuglens størrelse er eggene enorme (størst blant alle andefugler faktisk). [[Inkubasjonstid]]en tar cirka 24–26 dager og hunnen ruger eggene alene. Avkommet får full fjærdrakt etter cirka {{nowrap|50–55}} dager, men hunnen tar bare vare på dem de første {{nowrap|21–28}} dagene (av og til sammen med én eller to hanner). Arten kan i enkelte tilfeller får to årlige kull. Avkommet blir normalt kjønnsmodent omkring to år gamle, men enkelte hunner kan hekke etter ett år.<ref name="Carboneras & Kirwan (2018)"/>

Arten er delvis [[trekkfugl]] og trekker mot kysten (spesielt den amerikanske Stillehavskysten) og lavere [[breddegrad]]er når hekketiden er over. Fugler som hekker på høye breddegrader gjør normalt de lengste trekkene. Mange fugler er imidlertid også [[standfugl]]er, som kun gjør korte trekk i forbindelse med [[vannstand]]en og tilgangen på mat.<ref name="Carboneras & Kirwan (2018)"/>