Redigerer Sparta (avsnitt)

== Forfatningen ==
[[Fil:Lycurgus.jpg|thumb|left|Lykurg]]
Lite vites om den interne utviklingen av Sparta. Mange grekere trodde at det ikke hadde vært noen, og at «stabiliteten til den spartanske forfatningen» hadde vært uendret fra [[Lykurg]]s dager. Spartanske lover ble gitt videre muntlig, og lite er kjent om det spartanske samfunnet. Samfunnet ble regnet som primitivt, selv etter gresk standard. Bosetningene var spredte og minnet om husene under [[De mørke århundrer i Hellas|de greske mørke århundrene]] (1150-800 f.Kr.), som betyr at de stort sett var hus av strå. Steinkonstruksjoner var reservert for offentlige bygninger, som templer, regjeringshaller og gymnasium. Det vi vet om spartanernes samfunn på den tiden, har vi fra samtidige historikere.

Sparta hadde et blandet forfatningssystem. Forfatningen var sammensatt av elementer både fra [[monarki]]ske, [[oligarki]]ske, så vel som [[demokrati]]ske systemer. Den spartanske regjeringen var etter mange målestokker regnet som [[totalitarisme|totalitær]]. Lover regulerte alt fra barnefødsler til skjegg og lengden på menns hår.

Spartanerne hadde ingen [[historie|nedtegnet historie]], [[litteratur]] eller skrevne [[Rettsregel|lov]]er, som ifølge [[tradisjon]]en var forbudt av en forordning av Lykurg. Den doriske staten Sparta utviklet en blandet styreform ved å kopiere [[dorere|doriske]] [[Kreta|kretere]]. Staten ble styrt av to [[dynasti|arvelige konger]], av de agiadiske og eurypontidiske familiene, som var likestilte i autoritet, slik at ingen kunne handle mot [[veto]]et til sin kollega. Men den agiadiske kongen fikk større ære som den øverste i sin familie ([[Herodot]], VI.5). Opprinnelsen til utøvelsen av makten, ved en folkeforsamling av borgere, eller ''[[apella]]'', er så godt som ukjent på grunn av manglende historisk dokumentasjon.

Der er flere [[legende|legendariske]] forklaringer på denne uvanlige kongemakten. En slik forklaring var at kong [[Aristodemos]] hadde [[tvilling]]sønner som gikk med på å dele kongemakten. Dette ble en permanent ordning. Moderne forskere har fremmet forskjellige teorier for å forklare ordningen. Noen sier at dette systemet ble opprettet for å forhindre [[absolutisme]], og et parallelt eksempel som blir trukket frem er de to [[romersk konsul|konsulene]] i [[Roma]]. Andre tror at det peker mot et kompromiss for å gjøre slutt på maktkamp mellom de to familiene eller [[samfunn]]ene. Andre teorier foreslår at dette var en ordning som ble inngått da et samfunn av landsbyer samlet seg og dannet Sparta. Etterpå ble to høvdinger fra de største landsbyene konger. En annen teori foreslår at de to kongehusene hver for seg representerer de spartanske erobrerne og deres akhaiske forgjengere. De som fremmer dette siste synet peker på ordene som Herodot (v. 72) sier til [[Kleomenes I]]: «Jeg er ikke dorisk, men akhaisk.» Dette forklares vanligvis av den (like legendariske) avstamningen til Aristodemus fra [[Herakles]]. Uansett var kongemakten i Sparta arvelig og dermed var hver konge som Sparta hadde etterkommer av agiadenes eller eurypontidene. Tronen ble gitt til det mannlige barnet som først ble født etter at kongen fikk makten.

Kongenes plikter var hovedsakelig [[religion|religiøse]], juridiske og [[militærvesen|militære]] funksjoner. De var øversteprester i staten og utførte visse offer. De opprettholdt også kommunikasjon med den delfiske helligdommen som alltid utøvde stor autoritet i spartansk politikk. I Herodots tid (rundt 450 f.Kr.) hadde deres juridiske funksjoner blitt begrenset til saker som hadde med arv, adopsjon og de offentlige veiene å gjøre. Sivile saker ble avgjort av [[efor]]er, mens [[strafferett]] også hadde blitt overlatt til eforene i tillegg til rådet til de eldste.
[[Fil:Léonidas aux Thermopyles (Jacques-Louis David).PNG|thumb|400px|Leonidas ved Thermpylae av Jacques-Louis David, 1814.]]
Innen 500 f.Kr. hadde spartanerne i økende grad blitt involvert i politiske saker i omkringliggende bystater, ofte ved å legge vekt bak sine prospartanske kandidater. Kort tid før 500 f.Kr., slik det beskrives av Herodot, førte en slik handling til konfrontasjon mellom Sparta og Athen. De to kongene, [[Demaratos]] og Kleomenes førte sine styrker til Athen. Men rett før slaget startet, forandret kong Demaratos mening om å angripe athenerne og forlot sin medkonge. Av denne grunn ble Demaratos bannlyst og fant seg til slutt ved den persiske kongen [[Xerxes I av Persia|Xerxes I]] i hans invasjon av Hellas 20 år senere (480 f.Kr.) Spartanerne innførte en lov som krevde at den ene kongen måtte være igjen i Sparta mens den andre ledet styrkene i slag. Dette var en av grunnene til at kong [[Leonidas I]] i 480 f.Kr. ledet sine 300 livvakter til [[Slaget ved Thermopylene|Thermopylae]] hvor de konfronterte Xerxes sin hær.

[[Aristoteles]] beskriver kongemakten i Sparta som «en mild form for ubegrenset og vedvarende generalmakt» (Pol. III. I285a), mens [[Isokrates]] henviser til spartanerne som «undersåtter av et [[oligarki]] hjemme, til en konge i felttog» (III.24). Også her ble den kongelige makten endret over tid. Fra et tidspunkt til [[Perserkrigene|de persiske krigene]] mistet kongen retten til å erklære krig og han ble fulgt av to eforer i felten. Han ble også fulgt av eforene i kontrollen av utenrikspolitikken. Over tid ble kongene marionetter med unntak av deres stilling som [[general]]er. Den reelle makten ble overført til eforene og til [[Gerousia]]. Årsaker til denne endringen lå delvis i det faktum at eforene, valgte gjennom folkelig valg fra alle borgerne, representerte et demokratisk element i forfatningen uten å bryte de oligariske metodene som virket nødvendige for statens administrasjon.

De skyldtes også delvis svakhet hos kongemakten, karakteren av en duo førte til sjalusi og kjølig forhold mellom de to embetsholderne. Dette førte i praksis til stillstand. En annen grunn lå i tapet av prestisje som kongemakten led, særlig i løpet av det 5. århundre f.Kr. som skyldtes kranglene mellom kongene og jevnlige konger som steg opp på tronen som mindreårige og måtte få utnevnt en regent. De to kongemaktenes prestisje led også av at kongene var, riktig eller galt, mistenkt for å ha mottatt bestikkelser fra fiendene av staten på et eller annet tidspunkt.

Den spartanske forfatningen bestod av to institusjoner: rådet og folkeforsamlingen. Rådet bestod av 28 aristokratiske menn over 60 år, som satt livet ut. I rådet satt også Spartas to konger. Folkeforsamlingen var en mer demokratisk institusjon, der alle spartanere over 30 år med borgerrett kunne sitte. Forsamlingen møttes en gang i måneden, og de som hadde møterett var de som tilhørte en ''[[fyle]]''. I tillegg til rådet og folkeforsamlingen hadde polisen embetsmenn kalt eforer. Disse mennene ble valgt for en femårsperiode, og ble valgt på samme måte som mennene i rådet, men i motsetning til rådsmennene kom ikke eforerne kun fra aristokratiske slekter.