Redigerer Sophie Scholl (avsnitt)

== Politisk engasjement ==

Sophie Scholl trodde først på [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistenes]] samfunnsideal, og ble medlem av [[Bund Deutscher Mädel]] som tolvåring. Hun ble et ledende medlem av ungpikeorganisasjonen i BDM. Entusiasmen i starten gikk gradvis over til kritikk, ettersom hun ble klar over de regimekritiske politiske meningene til sin far, venner, og også noen av lærerne. Den politiske holdningen ble etterhvert et viktig kriterium for valg av venner.

[[Fil:LMU München Hgb A086 Lichthof.jpg|mini|Atriet på Ludwig-Maximilians-universitetet. Her ble Sophie og Hans Scholl pågrepet mens de delte ut løpesedler.]]
I 1940 påbegynte hun et studium til barnepleier, og håpet dermed å unngå [[Arbeidstjeneste|riksarbeidstjenesten]] som var et krav for å studere ved universitetet. Dette viste seg imidlertid å være feil. Hun ble tvangsutskrevet til riksarbeidstjeneste og fikk forlenget tjenesten med krigshjelpetjeneste. Hennes opplevelser og inntrykk forsterket avvisningen av det nasjonalsosialistiske regimet. I mai [[1942]] begynte hun å studere [[biologi]] og [[filosofi]] ved [[Ludwig-Maximilians-Universität München|Ludwig-Maximilians-universitetet]] i [[München]] – ingen selvfølge i et land der tillatt kvote av kvinnelige studenter var blitt senket til ti prosent av studentmassen.<ref>Annette Dumbach: ''Sophie Scholl og Den hvite rose'' (s. 29), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0</ref> Kursene hun kunne se frem til, var blant annet: ''[[Fødsel]], [[ekteskap]] og [[død]]: [[Rase]]ns rolle i folkekarakteren (med [[lysbilde]]r)''; ''Regressive folk, primitive raser, gamle kulturer (med lysbilder''; og ''Krigens [[sosiologi]] (åpent for allmennheten)''.<ref>Annette Dumbach: ''Sophie Scholl og Den hvite rose'' (s. 111)</ref>

I sommerferien samme år måtte hun gjøre arbeidstjeneste ved [[jern]]verket i [[Ulm]]. De fleste der var kvinnelige, [[russisk]]e [[slave]]arbeidere som måtte jobbe sytti timer i uken (tyskerne slapp med sekstitimersuke), bodde i brakker bak [[piggtråd]]gjerde ved siden av fabrikken, og knapt overlevde på sin rasjon av suppe. Sophie stakk til dem litt [[brød]] og prøvde seg med russiske fraser hun hadde lært. På samme tid satt faren hennes i fengsel fordi han hadde sagt at [[Adolf Hitler|Hitler]] var «en svøpe for menneskeheten» – og ble overhørt av sin sekretær, som angav ham til [[Gestapo]]. Dette var et sjokk for Scholl-familien, som hadde ansett kvinnen som en venn. Han ble umiddelbart hentet til avhør, men satt fri igjen en tid fordi hans konsulentfirma da var involvert i et større prosjekt for Ulm kommunes økonomiavdeling.<ref>Annette Dumbach: ''Sophie Scholl og Den hvite rose''(s. 34)</ref> Familien fikk lov å sende ham et brev hver 14. dag, og han kunne svare en gang i måneden. Noen kvelder gikk Sophie ut til fengselet og stilte seg så tett inntil hun torde, og spilte så på fløyten sin ''Die Gedanken sind frei'' (i norsk oversettelse heter den ''Din tanke er fri''), skrevet under [[revolusjon]]en i [[1848]].<ref>Annette Dumbach: ''Sophie Scholl og Den hvite rose'' (s. 140)</ref>

Etter å ha sonet to av de fire månedene han var idømt, ble faren løslatt uten noen forklaring, dog med forbud mot å praktisere sitt yrke. Samtidig var Sophie ferdig med sine åtte ukers arbeidstjeneste.<ref>Annette Dumbach: ''Sophie Scholl og Den hvite rose'' (s. 147)</ref>Broren hennes hadde opprinnelig forsøkt å holde henne utenfor Den hvite roses arbeid, men hun insisterte på å delta. I begynnelsen av sommeren deltok også Sophie i produksjonen av Den hvite roses pamfletter, samt distribusjonen av disse. Hun ble arrestert [[18. februar]] [[1943]], mens hun delte ut den sjette pamfletten på universitetet i München. Hun og hennes bror ble oppdaget av vaktmesteren, og innbragt til Gestapo i München, hvor Sophie Scholl ble forhørt av kriminaloversekretær [[Robert Mohr]]. Hun benektet først alt, men etter at broren tilstod valgte hun også å tilstå. Hun og broren forsøkte da å påta seg hele ansvaret og beskytte vennene.

[[Fil:White Rose graves.jpg|mini|Gravene til Sophie og Hans Scholl og Chrisoph Probst ved siden av Stadelheimfengselet i München. {{Byline|Lawrence Jones|2007}}]]
Den [[22. februar]] [[1943]] ble Sophie, broren [[Hans Scholl|Hans]] og vennen [[Christoph Probst]] dømt til døden av [[Volksgerichtshof|Folkedomstolen]]. Domstolens beryktede president [[Roland Freisler]] var kommet ens ærend fra Berlin til München for å lede rettssaken. Noen timer etter domsavsigelsen ble hun henrettet med giljotin i fengselet [[Justizvollzugsanstalt Stadelheim|München-Stadelheim]] av skarpretter [[Johann Reichhart]] under oppsyn av lederen for henrettelsesavdelingen ved landretten i München, førstestatsadvokat [[Walter Roemer]]. Tilstede ved henrettelsen var også Roemers assistent, en prest, en lege og tre skarpretterassistenter. Hun er begravet på gravlunden ''Am Perlacher Forst'' like ved siden av.