Redigerer Solidaritet (avsnitt)

==Historisk utvikling==
I [[Romerretten]] betød solidaritet (obligatio in solidum) en spesiell type forpliktelse, hvor hvert enkelt individ borger for helheten ''(solidum)'' i en forpliktelse. I moderne rett betegner ''solidaransvar'' det tilsvarende forhold hvor enkelt deltaker i en sammenslutning står ansvarlig for hele gruppens forpliktelser, ikke bare «sin del». [[Kirken]] har i århundrer hatt en sterk tradisjon som påkaller og fremmer solidaritet eller [[nestekjærlighet]] («gjør mot din neste som du vil din neste skal gjøre mot deg»), anskueliggjort i [[bergprekenen]] og historien og [[Den barmhjertige samaritan]]. Den kristne moral og etikk krever en solidaritet som er knyttet til selve de personlige, gode handlingene.

I middelalderen slo også organisk solidaritet rot gjennom [[laug]]svesen – yrkesgrupper som gjensidig og sammen kjempet for sine gruppeinteresser. Denne forløperen for fagorganiseringen ga medlemmene trening i å tenke langsiktig på helheten framfor å bryte ut av fellesskapet som «gratispassasjer». Det innebar at laugets medlemmer erkjente fordelene ved å handle kollektivt og vise selvdisiplin i arbeidet for ''hele'' gruppens ''fellesinteresser''.

Kristne idealer levere videre i institusjonalisert form gjennom den familiære forsørgelsesplikten mellom ektefeller, foreldre og barn, og i det strafferettslige forbudet mot å etterlate noen i hjelpeløs tilstand. I disse sammenhengene er det egennyttige, egosentriske valgalternativet forbudt. Etter middelalderen ble underholdsplikten utvidet til en moralsk (og ofte rettslig) forpliktelse til å organisere [[fattigvesen]], og etter hvert [[velferd]]sytelser. Utvidelsen fra et rettslig til også et sosialt solidaritetsansvar oppstod i [[Frankrike]] på [[1700-tallet]].<ref>[http://www.forskning.no/artikler/2005/mars/1110368900.55 Stjernø] {{Wayback|url=http://www.forskning.no/artikler/2005/mars/1110368900.55 |date=20110809111814 |df=iso }}, 2005.</ref> Framveksten av sosiale tiltak og goder for arbeidere på [[1800-tallet]] ble først initiert av [[liberal]]e politikere og reformatorer i England ([[William Henry Beveridge]]), Tyskland ([[Otto von Bismarck]]) og Norden.

Ved århundreskiftet til 1900-tallet vokste ''internasjonal solidaritet'' seg sterk i arbeiderbevegelsen, utfra forestillingen om at arbeiderklassen på tvers av land hadde sterkere interessefellesskap enn de ulike klassene innen hvert enkelt land. Dette ga seg utslag både i grenseoverskridende revolusjonært samarbeid, og i en internasjonal kampanje blant arbeiderklassen om å ikke la seg mobilisere mot hverandre i de nasjonale hærene under [[første verdenskrig]]. Da [[fascisme]]n seiret i europeiske land på [[1930-tallet]], dreide arbeiderklassens solidaritetengasjement i retning av solidaritet gjennom krig, eksempelvis for brigadene i [[den spanske borgerkrig]]. Klassekampen i mellomkrigstiden ble ikke mindre bitter ved at ulike undertrykkende regimet trykket til seg solidaritetsbegrepet – fascistene knyttet til rasesolidaritet, og kommunistene gjennom vikarierende klassesolidaritet.

Velferdsstaten innebærer en institusjonalisering av en rekke grader av solidaritet på samfunnsnivå, eksempelvis gjennom [[arbeidsløshetstrygd]] og [[folketrygd]] (underholdsplikten), eller [[offentlig helsevesen]] (forsikringstanken). En utbredt kritikk av velferdsstaten er at slike ordninger flytter det solidariske ansvar bort fra enkeltindividet, og over til en upersonlig stat som i økende grad ivaretar individets solidaritetspikt. Mot en slik institusjonalisert solidaritet står alternativet hvor frivillige organisasjoner eller pårørende selv tar på seg mer av velferdsbyrden, utfra et personlig (ektefølt) ønske om å handle solidarisk.

I de siste tiårene har solidaritetsbegrepet blitt utvidet, blant annet gjennom [[miljøbevegelse]]ns fokus på solidaritet med kommende generasjoner. I denne betydningen er miljøengasjementet ikke bare motivert av nåværende generasjoners egennytte av naturen, men også av kommende generasjoners rett til å nytte en intakt eller bærekraftig natur.