Redigerer Smerteteorier (avsnitt)

==Videre utvikling av spesifisitetsteorien==

''' Johannes Müller''' (1842) var en av disse «nye» forskerne som ønsket å forbedre spesifisitetsteorien, ved å svare på dette spørsmålet. Hans forslag var at forskjellige sansekvaliteter skyldtes forskjeller i egenskaper til de sensoriske nervene. Müllers videreutvikling av spesifisitetsteorien var et kolossalt gjennombrudd for smerteforskningen rundt midten av 1800-tallet – og ble kalt «Müllers doctrine of specific nerve energies».  Hans antagelser var at hjernen mottar informasjon om eksterne objekter via sensoriske nerver og kun disse. Videre antok han også at aktivitet i nerver representerte kodede eller symbolske data angående stimuli. Samtidig anerkjente han kun de 5 klassiske sansene; syn, hørsel, lukt, smak og berøring. Berøring skulle da omfatte alle kvaliteter som stammer fra berøring av kroppen – også smerte.  Derimot var Müller usikker om den opplevde sansekvaliteten skyldtes spesifikke energier i de sensoriske nervene eller spesielle egenskaper ved hjerneområdet hvor nervene ender i. Etterhvert ble det klart at alle nerveimpulser i grunn var like og ut i fra det konkluderte de med at kvaliteten av sanseopplevelsen ble bestemt der nervene ender i hjernen. Akkurat dette gjorde at mye av forskningen på slutten av 1800-tallet dreide seg om å finne forskjellige «senter» i hjernen, likt som «synssenteret», og «luktsenteret», som skulle prosessere smerte og forskjellige kvaliteter ved det.  På samme tid jobbet en fysiolog ved navn Max von Frey med en teori som ville utdype og presisere Müllers doktrine og Descartes ide om smerte fra 1600-tallet. Det var akkurat denne teorien som ville ekspandere de neste 50 årene, og er grunnlaget for vår moderne spesifisitetsteori. 

'''Von Frey''' hadde tre typer informasjons som han ønsket å sette sammen til en smerteteori. Den første var Müllers doktrine om spesifikk nerveenergi. Han følte, likt mange andre forskere, at Müllers idé om at berøring omfattet alle kvaliteter som omfatter kontakt var for vag. Derfor presiserte han Müllers teori om spesifikke nerveenergier og utvidet den til 4 store sansekvaliteter: berøring, varme, kulde og smerte. Hver av disse skulle da altså ha hver sin egen nervebane til forskjellige senter i hjernen.  Det andre elementet Von Frey ønsket å inkorporere i teorien var at huden består av et slags puslespill av fire forskjellige sensorflekker. Altså; en flekk for berøring, en for kulde etc..  Von Frey bygde her to instrumenter for å måle distribusjonen av smertesensitive områder og berørings-områder, nettopp for å finne og kartlegge disse «flekkene».  Det tredje elementet i Von Freys teori kom etter utviklingen i forskningsmetoder på slutten av 1800-tallet da det ble mulig å bruke kjemikaler for å se detaljer i huden klarere i mikroskop. Et utfall av dette var at diverse fysiologer fant forskjellige strukturer i det ytterste hudlaget som de ga sitt eget navn. Eksempler på dette er Meissner korpuskler, Ruffini end-organs, Krause end-bulbs og frie nerveendinger. Von Frey ressonerte seg fram til at siden frie nerveendinger finnes neste overalt og det samme gjør smertesensitive flekker - ergo er frie nerveendinger smertereseptorer. Meissner korpuskler har stor tetthet i fingre og håndflaten som er veldig sensitive for berøring - ergo er meissner korpuskler berøringsreseptorer. 
For å oppsummere her kan vi bruke et eksempel. Når en sportsutøver snubler og legger hånden sin på en gloheit varmovn for å støtte seg vil spesifikke smertereseptorer sende et signal via smertebaner til et smertesenter i hjernen.  Spesifisitetsteorien tar utgangspunkt i 3 antagelser; Den ene er at reseptorer er spesialiserte med hensyn til hvilket stimuli de responderer på. Dette har senere forskning forsåvidt bekreftet. Videre antaes det at under hver enkelt sensorisk flekk i huden ligger en spesifikk reseptor tilhørende en sansekvalitet. Akkurat dette har nyere forskning ikke klart å bekrefte. Og til slutt antas det at enhver sanseopplevelse har et en-til-en forhold til en type stimuli og type reseptor. Dette punktet er nok spesifisitetsteoriens svakeste antagelse. Vi har flere et eksempler på at aktivering av nosiseptorer ikke nødvendigvis resulterer i smerte. Pavlovs hunder (forskning) viser dette klart, hvor hundene etter et elektrisk sjokk produserer en ny reaksjon om mat konsekvent blir presentert etter sjokket.  Samtidig har vi også gode eksempler på at smerte uten aktivering av nosieptorer også kan inntreffe, som fantomsmerter.