Redigerer
Slaget ved Oriskany
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
== Slaget ved Oriskany == [[6. august]] 1777 marsjerte militsen fra Tryon County ned en vei bestående av planker over et myrområde for å komme Fort Stanwix til unnsetning. Denne veien i villmarken var den eneste måten general Herkimer og hans menn kunne nå Fort Stanwix uten å bruke båt via [[Mohawk (elv)|Mohawk]]–elva. Veien sank mer enn 16 meter inn i en ravine hvor den lille [[Oriskany Creek]], nesten en meter bred, rant langs bunnen. Høvding Joseph Brant som var kjent i terrenget, valgte dette ideelle stedet til sitt bakholdsangrep mot den ankommende unnsetningskolonnen. Mens King's Royal Yorkers ventet bak en nærliggende høyde, skjulte 400 indianere ledet av Brant seg på begge sider av ravinen. I denne fellen rykket general Herkimers milits frem, og Herkimer ledet vei. I en omdiskutert hendelse stoppet Herkimer sin styrke bare noen få øyeblikk før de gikk inn i den skjebnesvangre ravinen. Som [[nederland]]sk veteran i [[krigen mot franskmenn og indianere]], gjenkjente Herkimer ravinen som det naturlige stedet for et bakholdsangrep og ønsket å sende en rekognoseringspatrulje i forveien. Hans militsoffiserer tolket derimot Herkimers nøling som feighet og anklaget ham offentlig som lojalistspion. Herkimer var truet av et [[mytteri]] og gav ordre om at militsen skulle rykke frem. Tradisjonelle beretninger hevder at da de gikk inn i ravinen, ble disiplinen til militsen oppløst. Mange av general Herkimers menn var utmattet av varme fra deres marsj og brøt rekkene og løp til bekken for å få vann. Selv om John Johnson hadde instruert sine indianske allierte om ikke å angripe før hele Herkimers milits hadde gått inn i ravinen, kunne ikke indianerne motstå en slik mulighet. Da mennene la ned sine [[muskett]]er og la hodet ned for å drikke, angrep indianerne. I åpningssalvene i slaget ble Herkimers hest skutt under ham, og han ble også såret i foten. Herkimer ble båret av flere av hans offiserer til et tre som nå er markert av et steinmonument. Tradisjonelle beretninger sier at Herkimer ble oppfordret av sine menn til å ikke å utsette seg for videre fare, men at han trassig svarte: «Jeg vil møte fienden.» Historikere tolker Herkimers svar ikke bare som et tegn på hans standhaftighet, men hans bitterhet mot de offiserene som tidligere hadde merket Herkimer som feig på grunn av hans forsiktighet og hadde jaget ham inn i ravinen, de samme offiserene som nå ba ham trekke seg tilbake i sikkerhet. Ettersom kampene fortsatte, samlet Herkimer sine menn. Han ledet slaget mens han lente seg mot treet og røykte pipe. Herkimer observerte at indianerne fulgte med på røyken fra hans menns musketter. Indianerne utnyttet forsinkelsen som ladingen av de munnladede våpnene førte til og stormet inn og angrep menn med kniver. Under slaget førte en [[torden]]storm til en pause på en time. Herkimer brukte muligheten til å omgruppere sin milits på høyereliggende område. Denne gangen instruerte han sine til å kjempe i par, slik at mens en mann ladet, skjøt den andre. Denne taktikken stabiliserte restene av Herkimers styrke. Da den indianske styrken hørte at garnisonen i Fort Stanwix hadde sendt en styrke fra fortet for å plyndre leiren til britene og indianerne, trakk de seg fra kampene med ropet «''Oonah, oonah!''», det tradisjonelle senecasignalet for retrett. Før indianerne trakk seg tilbake, ankom en avdeling med forsterkninger fra King's Royal Yorkers. Disse lojalistene vrengte sine jakker for å utgi seg for en unnsetningsstyrke på vei opp dalen fra Fort Stanwix. Patrioten kaptein Jacob Gardinier gjenkjente derimot ansiktet til en nabo som var lojalist. I forvirringen lyktes King's Royal Yorkers i å angripe opprørsmilitsens stilling, men da tapstallene steg, trakk de seg tilbake. Da indianerne og lojalistene trakk seg tilbake, tok opprørne som ikke hadde flyktet fra slagmarken seg av evakueringen av sårede. Noen av dem ble ført med båt ned elva i sikkerhet. Mange sårede opprørere ble etterlatt på slagmarken.
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 2 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon