Redigerer Slaget ved Fulford (avsnitt)

== Slaget ==
=== Oppmarsjering ===
Edwin av Mercia hadde brakt med seg soldater østover for å være forberedt på invasjonen fra nordmennene. Kampen begynte med at de engelske spredte sine styrker ut ved Germany Beck (en bekk) for å sikre sine flanker. På den høyre flanken lå elven [[Ouse (Yorkshire)|Ouse]] og på den høyre flanken var Fordland, et myr- og sumpområde. Ulempen med denne posisjonen var at det ga den norske kongen høyere grunn som ga ham ypperlig oversikt over kampen fra avstand. En annen ulempe var at om en flanke ga etter ville den andre komme i vanskeligheter. Om den angelsaksiske hæren måtte trekke seg tilbake ville de ikke være i stand til det på grunn av sumpområdet. Det eneste de kunne gjøre var å holde ut mot nordmennene så lenge som mulig.<ref>Howarth, David (1977)</ref>

Harald Hardrådes hær kom til kampstedet i tre retninger fra nord. Den norske kongen stilte opp sin hær på motsatt side av den angelsaksiske, men han visste at det ville ta timer før hele hæren var kommet på plass. Han stilte opp den minste erfarne delen av hæren til høyre og sine beste soldater ved elvebredden.

=== Engelsk angrep ===
Angelsakserne angrep først, gikk mot nordmennene før de hadde klart å komme seg helt i posisjon. Morcars tropper presset Haralds hær bakover mot sumpområdet og hadde framgang mot den svakere delen av den norske linjen. Imidlertid var denne innledende suksessen utilstrekkelig til å gi seier da nordmennene førte sine bedre soldater mot dem, friske og opplagte, mens angelsakserne begynte å bli slitne.

=== Harald Hardrådes mottrekk ===
Harald førte flere av sine tropper på høyre flanke i angrep mot midten, og sendte flere menn mot elven. Disse var langt færre, men de greide å presse forsvarerne bakover. Angelsakserne ble tvunget til gi fra seg grunnen, og Edwins krigere som forsvarte elvebredden ble nå skilt fra resten av hæren ved myrene. De forsøkte da å komme seg bakover for å gjøre en siste motstand. I løpet av den neste timen ble mennene ved bekken tvunget bakover av nordmennene. Nye nordmenn, som fortsatte å komme til slaget, fant en måte å komme seg rundt området der kampene gikk tettest for seg og åpnet en tredje front mot angelsakserne. Underlegen og utmanøvrert ble forsvarerne beseiret. Både Edwin og Morcar greide imidlertid å overleve kampen.

De gjenværende og overlevende angelsakserne ved Fulford overga seg under løfte om at seierherrene ikke skulle plyndre byen. Dette løftet ble holdt da kong Harald vendte oppmerksomheten mot [[York]].

=== Snorres beretning ===
[[Snorre Sturlason]] kaller Morcar og Edwin for henholdsvis ''Morukåre'' og ''Valtjov''. Han forteller at den norske kongen lå ved elven ''Usa'' (Ouse) da jarlehæren dro ned mot ham: «Den ene fylkingsarmen stod frampå elvebakken, og den andre vendte opp mot landet mot et dike. Der var det ei dyp og brei myr, full av vann.» Og utfallet ble at «somme flyktet opp med elva eller nordover, og de fleste sprang ut i diket. Der lå de falne så tjukt at nordmennene kunne gå tørrføtt over. Der satte Morukåre livet til.»<ref>Snorre: «Harald Hardrådes saga» i Snorres kongesagaer (Heimskringla), Oslo 1979. Sidene 208-209, andre bolk.</ref> Sistnevnte informasjon er opplagt ikke riktig, men Snorres fortelling er i sin helhet ikke vesentlig feil, men detaljene er noe forskjellige fra de angelsaksiske kildene.

Snorre forteller også at Harald Hardråde hadde med seg sønnen [[Olav Kyrre]] i slaget, og gjengir to [[skaldekvad]] om begivenhetene.