Redigerer Slaget ved Dunbar (1296) (avsnitt)

== Opptakt til slaget ==
Edvard invadert Skottland i mars 1296 for å straffe kong Johan Balliol for at nektet å støtte engelsk militæraksjon i Frankrike. Etter plyndringen av [[Berwick-upon-Tweed]], ble han i byen i en måned og overvåket styrkingen av forsvaret, før han hastet avsted for å fullføre erobringen av Skottland. Den 5. april mottok han en melding fra kong Johan hvor han avsverget enhver lojalitet til den engelske monarken. Edvard skal da ha sagt, mer i forakt enn i sinne: «O' foolish knave! What folly he commits. If he will not come to us we will go to him.» («O’ tåpelige kjeltring ! Hvilken dårskap han begår. Hvis han ikke kommer til oss, går vi til ham.»)<ref>[https://scotianostra.tumblr.com/post/682682820285661184/april-27th-1296-saw-the-first-battle-of-dunbar «April 27th 1296 saw the first Battle of Dunbar»], ''Scotianostra'' 27. april 2022</ref>

Det neste målet i kampanjen var [[Patrick IV, jarl av March|jarlen av Marchs]] festning i [[Dunbar]], noen mil opp langs kysten fra Berwick. March hadde sammen med flere skotske adelsmenn sverget lojalitet til Edvard den 25. mars 1296, og han og hans familie var generelt positiv til engelske interesser i Skottland. Hans hustru var Marjory Comyn, datter av Alexander Comyn, og søster av [[John Comyn (sorte)|John Comyn, lord av Badenoch]] (den sorte), som var den mektigste magnaten i Skottland og drivkraften bak Balliol og opprøret mot Edvard. Søsteren støttet ikke ektemannens politiske lojalitet, og lot den skotske opprørshæren å okkupere festningen [[Dunbar Castle]].<ref>McNeill, Ronald John (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/March,_Earls_of «March, Earls of»], ''Encyclopædia Britannica''</ref>

Da Edvard fikk høre at jarlens hustru Marjory hadde åpnet festning i Dunbar for skottene mens hennes ektemann var hos engelskmennene, og at John Comyn hadde samlet en mektig hær utenfor Dunbar,<ref name=" McNair_Scott_36"> McNair Scott (1996), s. 36</ref> beordret han en av sine fremste hærførere til å marsjere nordover, den erfarne veteranen [[John de Warenne, 6. jarl av Surrey]], med en sterk styrke med pansrete riddere under ledelse av den militante biskopen av Durham, [[Antony Bek (biskop av Durham)|Antony Bek]]. Selv om det ikke er nevnt var det antagelig også fulgt av fotsoldater. I tillegg var det flere skotske adelige i den engelske hæren.<ref name="Historic-Environment">[http://portal.historicenvironment.scot/designation/BTL31 «Battle of Dunbar I»], ''Historic Environment Scotland''</ref> Et kuriøst faktum er at jarl av Surrey var svigerfar til Johan Balliol etter at sistnevnte inngikk ekteskap med Isabella de Warenne i 1281.<ref>[https://www.stewartsociety.org/history-of-the-stewarts.cfm?section=famous-stewarts&subcatid=15&histid=125 Famous Stewarts], ''History of the Stewarts''</ref>

Forsvarerne av festningen sendte meldinger til kong Johan, som imidlertid hadde slått leir med hoveddelen av hæren ved nærliggende [[Haddington]], og ba om akutt hjelp. Som svar rykket hæren, eller en stor del av den, til unnsetning av Dunbar. Kildene har gitt liten informasjon av den skotske hæren under Balliol, annet enn å slå fast at en del av mennene kom fra garnisonen i Dunbar, at det var riddere med, og de skotske fotsoldatene var bevæpnet med buer, spyd og økser.<ref name="Historic-Environment"/> Balliol, som hadde mistet all troverdighet som konge, hadde tilsynelatende heller ingen autoritet som hærfører, og fulgte ikke hæren. Det var John Comyn som ledet den.