Redigerer Slaget ved Chalons (avsnitt)

==Slaget==
Natten før hovedslaget traff en av de [[frankerne|frankiske]] styrkene på romersk side på en gruppe [[gepidene|gepider]] som var lojale mot Attila. Jordanes sier at denne trefningen etterlot 15 000 døde på begge sider.

Attila fulgte sitt folks tradisjoner og fikk sine spåkkyndige til å undersøke innvollene fra et offer den morgenen som forutsa at hunerne ville oppleve katastrofe og at en av lederne av hans motstandere ville bli drept. I håp om at Aëtius ville bli drept i kampene, gav han til slutt ordren om å kjempe, selv med risiko for sitt eget liv, men han ventet helt til den niende timen (rundt 15.00) slik at det kommende skumringen kunne hjelpe hans eventuelt beseirede styrker i å flykte fra slagmarken.

Ifølge Jordanes steg de katalauniske slettene opp på en side med en bratt bakke mot en topp som dominerte slagmarken og som ble slagets sentrum. Hunerne tok først den høyre siden av denne toppen mens romerne tok den venstre med selve toppen uokkupert mellom dem. Han forklarer videre at vestgoterne holdt den høyre siden, romerne venstre og med Sangiban hvis lojalitet var trukket i tvil med sine alanere omsluttet i midten. Da de huniske styrkene forsøkte å ta denne avgjørende posisjonen, ble de slått tilbake av den romerske alliansen hvis tropper hadde ankommet først. De huniske krigerne flyktet tilbake i uorden tilbake til sine egne styrker og dermed skapte kaos i resten av Attilas hær.

Attila forsøkte å samle sine styrker og kjempet for å holde sin posisjon. Imens ble kong Teoderik mens han oppmuntret sine egne menn i sin fremrykning, drept i angrepet uten at hans menn la merke til dette. Jordanes sier at Teoderik ble kastet av sin egen hest og trampet i hjel av sine fremrykkende menn, men sier også at en annen fortelling sier at Teoderik ble drept av spydet til den østgotiske Andag. Siden Jordanes tjente som skriver for Andags sønn Guntigis og dersom denne siste fortellingen ikke er sann, da er det sikkert at denne versjonen var en stolt familietradisjon.

Vestgoterne forserte forbi alanerne som var ved deres side og angrep Attilas egne livvaktsenheter, noe som tvang Attila til å søke tilflukt i sin egen leir som han hadde befestet med vogner. Det romersk&ndash;gotiske angrepet passerte den hunniske leiren i forfølgelse av de flyktende fiendetroppene, for da natten falt på og [[Torismund]], kong Tedoeriks sønn, trakk seg tilbake til egne rekker, gikk han ved en feil inn i Attilas leir hvor han ble såret i det påfølgende oppstyret før hans tilhengere kunne redde ham. Mørket separerte også Aëtius fra sine egne menn. Idet han fryktet at katastrofen hadde truffet dem, lette han etter sine gotiske allierte og tilbrakte resten av natten sammen med dem.

Dagen etter fant goterne og romerne slagmarkene «dekket av lik og hunerne holdt seg unna», holdt de et møte om hvordan de skulle fortsette. De visste at Attila hadde lite forsyninger, og «var hindret fra å nærme seg av en skur med piler plassert innenfor den romerske leiren», bestemte de seg for å beleire hans leir. I denne desperate situasjonen forble Attila urokkelig og «satte opp en begravelseshaug av hestesadler, slik at dersom fienden skulle angripe ham, var han bestemt på å kaste seg i flammene slik at ingen skulle få gleden av å skade ham og at herren av så mange folkeslag ikke skulle falle i fiendens gender».

Under beleiringen av Attilas leir, gikk vestgoterne for å lete etter sin savnede konge og Torismund, sønnen til kongen. Etter å ha lett lenge, fant de Teoderiks lik under en haug av lik og bar ham vekk med heroiske sanger foran fienden. Torismund ønsket å angripe Attilas leir da han hørte om sin fars død, men da han først konfererte med Aëtius, hadde patriciusen annet råd. Ifølge Jordanes fryktet Aëtius at dersom hunerne ble fullstendig knust av vestgoterne, ville de bryte sin avhengighet til Romerriket og bli en enda større trussel. Derfor rådet Aëtius goterkongen om å raskt dra hjem og sikre tronen for seg selv før hans brødre kunne gjøre det, noe som ville tvinge Torismund inn i krig med sine egne landsmenn.

Torismund dro raskt til [[Toulouse|Tolosa]] og ble konge uten motstand. Da vestgoterne trakk seg tilbake, trodde Attila først at det var et forsøk på taktisk spill for å lure ham ut i åpent lende for å bli tilintetgjort, og forble derfor innenfor sin befestning i en tid før han risikere å forlate sin sikre posisjon og til slutt dra hjem til sine hjemland. Gregorius av Tours hevder at Aëtius brukte samme strategi for å kvitte seg med sine frankiske allierte, og samlet byttet på slagmarken for seg selv.