Redigerer Slaget om Aachen (avsnitt)

== Sammenligning av styrker ==
Byen Aachen hadde ikke større militær verdi, ettersom det ikke foregikk vesentlig krigsproduksjon der, og den var ikke blitt kraftig bombardert av de vestallierte i løpet av krigen.<ref name="Ambrose 1997, s.&nbsp;146">Ambrose (1997), s.&nbsp;146</ref> Det lå imidlertid i midten av den 1. amerikanske arméens vei mot Ruhr.<ref name="Whitlock200834" /> For det tyske nazistyret var byen også et symbol. Ikke bare var det den første byen som ble truet av fiendtlige bakkestyrker under andre verdenskrig, den var også [[Karl den store]]s gamle hovedstad, han som hadde grunnlagt det «Første riket» (''First Reich'').<ref>Whitlock (2008), s.&nbsp;36; Hitler anså Karl den stores [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|Det tysk-romerske riket]] for å være det Første Riket.</ref> Som følge av dette hadde det enorm psykologisk betydning for tyskerne.<ref>Rule (2003), s.&nbsp;59</ref> Holdningen blant byens forsvarere skiftet også som følge av befolkningens reaksjon sammenlignet med den man hadde i de franske byene. En tysk offiser beskrev det på følgende måte: «Plutselig var vi ikke lenger nazistene, vi var tyske soldater.»<ref>Ambrose (1998), s.&nbsp;146–147</ref>

=== Tyske forsvarere i byen ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1992-0617-506, Walter Model im Kübelwagen.jpg|thumb|Feltmarskalk Model besøker 246. Volksgrenadier-divisjon i Aachen]]
Den tyske hæren dro fordel av den korte pausen ved fronten til å trekke 1. SS, 2. SS og 12. SS  panzerdivisjon samt 9. og 116. panzerdivisjon tilbake fra fronten.<ref name="Yeide200555" /> I oktober ble ansvaret for forsvaret av fronten ved Aachen overdratt til general [[Freidrich Koechling]]s 81. korps, som bestod av 183 og 246. Volksgrenadier-divisjon samt 12. og 49. infanteridivisjon.<ref name="Rule200360">Rule (2003), s.&nbsp;60</ref> Disse styrkene utgjorde sammen med de tilknyttede 506. stridsvognsbataljon og 108. stridsvognsbrigade rundt 20&nbsp;000 mann og 11 stridsvogner.<ref>Whiting (1976), s.&nbsp;80</ref> Koechling ble også lovet en omorganisert 116. panzerdivisjon og 3. Panzergrenadier-divisjon, som til sammen var på 24&nbsp;000 mann.<ref>Whiting (1976), s.&nbsp;81</ref> 246. Volksgrenadier-divisjon erstattet 116. panzerdivisjon i selve Aachen, mens 183. Volksgrenadier-divisjon og 49. infanteridivisjon forsvarte de nordlige innfartsveiene og 12. infanteridivisjon var plassert mot sør.<ref>Ferrell (2000), s.&nbsp;31–32</ref> Den 7. oktober ble elementer av 1. SS panzerdivisjon frigjort for å forsterke forsvaret av Aachen.<ref>Ferrell (2000), s.&nbsp;32, hevder at det var et panzerkorps; Whiting (1976), s.&nbsp;114–115, klargjør at det var 1. panzerbataljon i 1. SS panzerdivisjon.</ref>

Selv om forsterkningene hadde gjort det tyske forsvaret sterkere enn det hadde vært siden 1. september, hadde enhetene i 81. korps også lidd store tap. 12. infanteridivisjon mistet halvparten av sin kampkraft mellom 16. og 23. september.<ref>''Hitler's Army'', s.&nbsp;320</ref> Mens tyske infanteridivisjoner vanligvis hadde en styrke på 15&nbsp;000-17&nbsp;000 soldater i begynnelsen av andre verdenskrig, var dette i 1945 blitt redusert til en offisiell størrelse på 11&nbsp;000-13&nbsp;000.<ref>''Hitler's Army'', s.&nbsp;33</ref> I lys av dette ble [[Volksgrenadier]]-divisjonene etablert for å overvinne mannskapsmangelen som plaget Wehrmacht i 1944. Det samlede mannskapet per divisjon var like over 10&nbsp;000 mann.<ref>''Hitler's Army'', s.&nbsp;33–34</ref> Selv om rundt en fjerdedel av hver divisjons soldater var erfarne veteraner, bestod halvparten av nyinnkalte og friskmeldte, mens den siste fjerdedelen bestod av soldater overført fra [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] og [[Kriegsmarine]].<ref>''Hitler's Army'', s.&nbsp;34</ref> Selv om disse divisjonene ofte ble tildelt de nyeste infanterivåpnene manglet de artilleri og kjøretøyer, noe som var en flaskehals for divisjonenes taktiske mobilitet.<ref>''Hitler's Army'', s.&nbsp;34–35</ref> I tilfellet med 81. korps hadde 183. Volksgrenadier-divisjon først blitt aktivert i september, noe som betydde at divisjonen ennå ikke hadde hatt tid til å trene som en samlet enhet. Til tross for dette hadde den 643 menn over styrkemålet.<ref>Yeide (2005), s.&nbsp;59</ref> 246. Volksgrenadier-divisjon var stort sett i samme situasjon, ettersom en stor del av personellet hadde mindre enn ti dagers infanteritrening, og 49. infanteridivisjon hadde fått lov til å gjenvinne sin styrke og motta friske forsterkninger.<ref>Yeide (2005), s.&nbsp;59–60</ref> 81. korps bestod også av 275. infanteridivisjon, men den hadde blitt trukket tilbake fra fronten etter å ha lidd store nederlag.<ref>Yeide (2005), s.&nbsp;60</ref> Hva tyskerne manglet i kvalitet ble imidlertid oppveiet av de defensive stillingene som soldatene kunne benytte rundt Aachen.<ref>Mansoor (1999), s.&nbsp;182</ref>

=== Amerikanske styrker ===
Oppgaven med å erobre Aachen falt på general [[Charles H. Corlett]]s 30. infanteridivisjon fra 19. korps og [[J. Lawton Collins|Joseph Collins']] 1. infanteridivisjon fra 7. korps.<ref name="Rule200360" /> General Leland Hobbs' 30. infanteridivisjon ville få støtte fra 1. pansrede divisjon, som skulle utnytte 30. divisjonens gjennombrudd av Siegfriedlinjen mens flankene ble beskyttet av 29. infanteridivisjon.<ref>''Hitler's Army'' s.&nbsp;321</ref> Mot sør ble 1. infanteridivisjon støttet av 9. infanteridivisjon og 23. pansrede divisjon.<ref>Whitlock (2008), s.&nbsp;37–38</ref> Disse divisjonene hadde brukt den korte pausen i kampene i de to siste ukene av september til å hvile og få nye forsyninger av materiell og forsterkninger.<ref>Whiting (1976), s.&nbsp;76–77</ref> Således var over 70&nbsp;% av soldatene i 1. infanteridivisjon forsterkninger den 1. oktober, og de to siste ukene av september ble brukt til å trene disse mennene i kamp i landsbyer og våpentrening.<ref>Ambrose (1997), s.&nbsp;145</ref> Planen for den kommende offensiven gikk ut på at begge divisjoner skulle unngå gatekamper i Aachen. I stedet skulle de to divisjonene omringe byen og la en mindre styrke erobre den, mens størsteparten av amerikanernes styrke skulle fortsette å rykke østover.<ref name="Ambrose 1997, s.&nbsp;146" />

Selv om de amerikanske styrkene kunne erstatte sine tap i løpet av få uker, fikk de ikke tilstrekkelig taktisk trening, og av den grunn manglet de lavere rangerte offiserene ofte taktisk trening og lederskap.<ref>Ambrose (1998), s.&nbsp;260</ref> Noen stridsvognssoldater ble sendt til Europa uten noe erfaring med å kjøre en stridsvogn, og noen stridsvognkommandører måtte lære å lade og skyte sine stridsvognkanoner i feltet før en innsats.<ref>Ambrose (1998), s.&nbsp;262</ref> Det amerikanske forsterkningssystemet som fokuserte på kvantitet fremfor kvalitet, resulterte i at mesteparten av forsterkningene som ankom fronten ikke hadde tilstrekkelig kamptrening.<ref>Ambrose (1998), s.&nbsp;262–263</ref> Det var ikke uvanlig at halvparten av en enhets forsterkninger ble drept eller såret i de første dagene av kampene.<ref>Ambrose (1998), s.&nbsp;264</ref>

Disse styrkene ble støttet av 9. luftstyrke, som hadde identifisert 75&nbsp;% av bunkerne som lå langs fronten og planla å gjennomføre et innledende bombardement med 360 bombefly og 72 jagerfly. Ytterligere fly ville bli satt inn i en annen bølge, som omfattet bruk av [[napalm]].<ref>Whiting (1976), s.&nbsp;82</ref> Det tyske Luftwaffe var ikke til stede under slaget, og de tyske forsvarerne på bakken hadde ikke tilstrekkelig mange anti-luftskytsbatterier til å kunne beskytte seg mot innledende bombardement fra luften.<ref name="HitlersArmy323">''Hitler's Army'', s.&nbsp;323</ref>