Redigerer Sjur Lindebrække (avsnitt)

== Politisk arbeid ==
=== Stortingsrepresentant ===
[[Fil:Ness6 061.jpg|thumb|Stortinget i 1950-årene. {{Byline|David Hunter}}]]

Lindebrække ble innvalgt på Stortinget fra Bergen mot sin vilje i 1945. Han var ikke medlem av Høyre, og forsøkte forgjeves å bli fritatt fra å være listekandidat.<ref name="Sørebø" /> Han viste til [[Grunnloven]] og sitt virke i Erstatningsdirektoratet, men dette ble ikke godtatt som gyldig grunn til å nekte ettersom denne jobben bare var midlertidig.<ref name="Sørebø" /> I Bergen ble det – mer enn spøkefullt – sagt at «Høyre sendte en [[Venstre]]-mann til Stortinget, Venstre en Høyre-mann».<ref name="Sørebø" />

Han gjorde seg allikevel raskt gjeldende som medlem av [[Stortingets finans- og tollkomité]], og var Høyres ledende finanspolitiker i sin tid på Stortinget.<ref name="NBL" /> I årene etter krigen utøvde han også press overfor C.J. Hambro for å få Høyre til å støtte norsk [[NATO]]-medlemskap, hvilket han lyktes i.<ref name="Høyre" /> I 1947 fastslo han at full sysselsetting var et overordnet mål for Høyre, og vakte oppsikt både i og utenfor partiet.<ref name="Høyre" /> [[Arbeiderpartiet]] mente å ha monopol på den slags uttalelser, men det ble ikke godtatt av Lindebrække.<ref name="Høyre" /> I [[stortingsvalget 1949|1949]] meldte han seg til slutt inn partiet og lot seg renominere, men da hadde han til gjengjeld skrevet partiprogrammet selv.<ref name="Sørebø" />

I 1950 møtte han på Stortinget samtidig som sin første barnepike fra Voss, Arbeiderparti-kvinnen [[Gurid Almenningen]]. Da skal Almenningen ha uttalt: «Vær snill med han Sjur. Han var slik en god gutt!»<ref name="Sørebø" />

=== Høyres formann ===
I 1950 ble han valgt til partiets første organisatoriske viseformann, mens [[Alv Kjøs]] og C.J. Hambro ble valgt til henholdsvis politisk viseformann og formann. Lindebrække var åpenbart partiets oppadstigende stjerne og ble lansert som formannskandidat i 1952, men ble stoppet av Hambro. Hambro mente at Lindebrække var altfor samarbeidsvillig, og hindret formannsvalget med følgende utsagn: «Høyre bør ha en formann de andre partiene helst ser blir skiftet ut.»<ref name="Høyre" /> Etter sin avgang som viseformann i 1954 fortsatte han som medlem av Høyres sentralstyre. Hverken Lindebrække eller John Lyng våget å ta det endelige oppgjøret med den politiske organisasjonen [[Libertas (stiftelse)|Libertas]], noe de eldre lederne Hambro og Kjøs fullbyrdet istedenfor.<ref name="Høyre" /><ref name="Morgenbladet" />

Etter press kom han tilbake til politikken for fullt som partiformann i 1962, og sørget dermed for et generasjonsskifte ti år senere enn planlagt.<ref name="Høyre" /> Med seg som viseformenn gjennom hele sin formannstid hadde han [[Svenn Stray]] og [[Håkon Kyllingmark]]. Hans formannstid ble preget av en rekke uortodokse initiativer og en styrking av organisasjonsarbeidet, men den ble allikevel ikke så lysende som mange hadde ventet, og det blir gjerne sagt at hans største bidrag til partiet var gitt før han ble dets formann.<ref name="Høyre" /> Partiets sosiale profil og iver for [[borgerlig]] samarbeid ble imidlertid styrket, og i 1963 kunne John Lyng danne sin kortvarige [[John Lyngs regjering|regjering]] som banet vei for dannelsen av [[Per Bortens regjering]] i 1965. Francis Sejersted skrev i ''Høyres historie'': «Ingen har som Lindebrække bidratt til å modernisere Høyres profil, til å tilpasse partiet til tidens problemer.»<ref name="NBL" /> I 1970 overlot Lindebrække formannsvervet til [[Kåre Willoch]], men var formann i Høyres politiske råd 1971–1981 og medlem av sentralstyret igjen fra 1974.

{{Sitat|Det er desentraliseringen av beslutningsmyndigheten i et samfunn, ikke konsentrasjonen av den, som er demokratiets egentlige kjerne. Det er til syvende og sist ikke rekkevidden av de beslutninger som treffes av folkevalgte representanter, men heller individets utstrakte adgang til på sitt eget område å handle selvstendig og under ansvar som kjennetegner det frie samfunn.|Lindebrække i ''[[Minerva (norsk tidsskrift)|Minerva]]'' i 1968.<ref name="Røe Isaksen" />|align=right}}
En gjenganger i Lindebrækkes taler og virke var det han formulerte som «tillitspolitikk»: At mennesker skulle møtes med størst mulig tillit og frihet, som i sin tur førte til at mennesker tok større personlig og sosialt ansvar.<ref name="Aftenposten" /><ref name="Civita" /> Disse tankene gjenfinnes fortsatt i Høyres idégrunnlag. Kort sagt bygde tillitspolitikken på «et sterkt forsvar for liberale ideer om enkeltmenneskets verdighet og rettigheter, eiendomsrett og økonomisk frihet,» ifølge [[Kristin Clemet]].<ref name="Civita" />

Lindebrække var varamedlem av [[Den Norske Nobelkomite]] fra 1. januar 1970 til 31. desember 1975, fungerende medlem fra 29. august 1970 til 17. mars 1971 og fra oktober 1973 til 31. mai 1974. Fra 1. januar 1976 til 31. desember 1981 var han fast medlem. Det er i ettertid kommet fram at han – sammen med [[Bernt Ingvaldsen]] – samarbeidet med den brasilianske ambassadøren i Oslo for å hindre at biskop [[Hélder Câmara]] fikk Nobels fredspris. Câmara var en sterk kritiker av militærdiktaturet i [[Brasil]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/ytring/pa-lag-med-diktaturet-1.13417038|tittel=På lag med diktaturet|besøksdato=9. mars 2017|forfattere=Stig Arild Pettersen|dato=9. mars 2017|forlag=NRK|sitat=}}</ref>