Redigerer Silenos (avsnitt)

== I kunsten ==
[[Fil:Antalya Museum - Sarkophag 7c Silen.jpg|thumb|left|upright|Romersk relieff på sarkogfag, 100-tallet e.Kr. [[Bakkenal]]: Silenos omgitt av dansende [[mænade]]r.]]
[[Fil:Drunken Silenus WGA.jpg|thumb|upright|Den drukne Silenos, maleri av Rubens]]
Silenos figurerte vanligvis i romerske relieffer i følget til Dionysos, et emne for dekor på [[sarkofag]]er, en legemliggjøring av de oversanselige løftene til [[Dionysiske mysterier|den dionysiske kult]]. Figuren dukker opp på nytt i [[renessansen]]: en hoffdverg poserer for en Silenos-lignende figur ved siden av en skilpadde ved inngangen til [[Bobolihagene]] (Giardini di Boboli) i [[Firenze]].

[[Peter Paul Rubens]] malte i 1616-17 bildet ''Den drukne Silenos'', bevart ved [[Alte Pinakothek]], [[München]].

[[Carl von Linné]] benyttet den feminine formen for ''Silene'' for [[smelleslekta]], en blomst i [[nellikfamilien]].<ref>Quattrocchi, Umberto (1999): ''CRC World Dictionary of Plant Names'', ISBN 0-8493-2678-8, '''4''': 2482</ref>

Silenos opptrer i skriftene til [[Arthur Schopenhauer]] som ga sin tilslutning til hans mest berømte utsagn at «det beste for en mann er ikke å bli født». Via Schopenhauer, diskuterte [[Friedrich Nietzsche]] «visdommen til Silenos» i ''Die Geburt der Tragödie'', 1872 (''Tragediens fødsel'', 1969). I løpet av slutten av [[1800-tallet]]s [[Tyskland]] og [[Wien]], ble [[symbolisme]]n fra [[antikkens Hellas]] tolket på nytt gjennom et [[Sigmund Freud|freudiansk]] prisme. På rundt samme tid benyttet [[Wiener Sezession]]-kunstneren [[Gustav Klimt]] den uærbødig, lubne Silenos som et motiv i flere verker for å representere «begravde instinktmessig krefter».<ref>Schorske, Carl (1980): ''Fin-de-Siècle Vienna – Politics and Culture'', s. 221</ref>

I [[1884]] utga [[Thomas Woolner]] et langt fortellende dikt om Silenos. I [[Oscar Wilde]]s roman fra [[1890]], ''[[Bildet av Dorian Gray]]'' priser lord Henry Wooton dårskapen i en filosofi som håner «langsomme Silenus» for å være edruelig. I [[Brian Hooker]]s engelske oversettelse fra [[1923]] av [[Edmond Rostand]]s skuespill ''[[Cyrano de Bergerac]]'' fra [[1897]], refererer Cyrano forakterlig til den klossete skuespilleren Montfleury som «That Silenus who cannot hold his belly in his arms». («Den Silenus som ikke kan holde på sin buk i sine armer.») I [[Evelyn Waugh]]s første roman ''Decline and Fall'' ([[1928]]) finnes figuren professor Silenus.

Silenus er en figur, sammen med [[Bacchus]], i [[C.S. Lewis]] roman ''[[Prins Caspian]]'', den andre boken i serien ''[[Narnia]]''. I bokserien ''[[Percy Jackson]]'', skrevet av [[Rick Riordan]], er Silenus en satyr som dør i løpet av slaget mot Cronus. Martin Silenus er en satyrlignende, alkoholglade poeten og pilegrimen i [[Dan Simmons]]' [[science fiction]]-roman ''Hyperion Cantos''.