Redigerer Sigurd Jorsalfare (avsnitt)

== Jorsalferden ==
{{utdypende|Det norske korstog}}
[[Fil:Magnussonnenes saga 3 - G. Munthe.jpg|thumb|370px|left|[[Gerhard Munthe (1849–1929)|Gerhard Munthe]]: ''Kong Sigurd og Kong Balduin rir frå Jorsalaborg til elva Jordan'']]
Reisen til Jorsal tok hele tre år ([[1108]]&ndash;[[1111]]), og det var 60 [[langskip]] med anslagsvis 100 mann om bord i hvert av dem, slik at det var en styrke på hele 6&nbsp;000 mann som reiste ut fra [[Bergen]] høsten 1108. Med i følget var både [[lendmann|lendmenn]], storbønder, frie menn og [[trell]]er. For mange som deltok var nok både eventyrlyst og utsiktene til rikdom vel så viktige som de åndelige elementene. For trellene kom i tillegg utsiktene til å bli frie.

Ferden gikk i første omgang over [[Nordsjøen]] og de overvintret i Sør-[[England]], sannsynligvis på øya [[Sheppey]] i [[Kent]] ved [[Themsen]]s munning. Det er antatt at kong Sigurd møtte den engelske kongen [[Henrik I av England|Henrik I]], som selv hadde norske røtter gjennom [[Vilhelm I av England|Vilhelm Erobreren]] og [[Rollo av Normandie|Rollo]]. Neste vår reiste de ned langs kysten av [[Frankrike]] til Nord-[[Spania]], hvor de blant annet hadde et lengre opphold i [[Santiago de Compostela]], som også den gang var et sentralt pilegrimsmål. Så langt gikk reisen relativt greit, da de i hovedsak passerte områder som var kontrollert av kristne småkonger og de fikk tilgang til forsyninger hos dem.

Lengre sør hadde  [[muslim]]ske herskere fortsatt kontroll. Dette førte til flere strandhogg, både for å skaffe forsyninger, men også for å bidra til nedkjempelse av det muslimske herredømmet i Spania og [[Portugal]]. Særlig var dette tilfelle i kampene om [[Sintra]], [[Lisboa]] og [[Alcácer do Sal]], hvor kong Sigurds styrke erobret disse byene og ga dem over til kristne herskere.

Våren [[1110]] passerte de [[Gibraltar]] og fortsatte kamper mot både muslimske styrker og [[pirat]]er, både til lands og i sjøslag. Kong Sigurd erobret øyene [[Formentera]], [[Ibiza]] og [[Menorca]] på [[Balearene]] fra [[emir]]en Mubassir ibn Sulayman al-Nassir ad-Daula. På forsommeren 1110 ankom følget Sicilia, hvor de tok inn hos normannerkongen [[Roger II av Sicilia]] over sommeren.

Tidlig om høsten ankom de [[Det hellige land]] og ankret med 60<ref name="simon">Montefiore, Simon Sebag s. 280</ref> skip ved havnebyen [[Akko]] ([[norrønt]]: «Akersborg») i det daværende [[Kongeriket Jerusalem]]. Her ble de tatt i mot og eskortert av kong [[Balduin I av Jerusalem]]. Sigurd var den første kongen som kom på visitt, på veier dekket av tepper og palmer.<ref name="simon"/> Følget besøkte Jerusalem og de øvrige hellige stedene i området, blant annet badet de i elven [[Jordan (elv)|Jordan]] på samme sted hvor [[døperen Johannes]] døpte [[Jesus]].

Selv om Jerusalem var gjenerobret av kristne styrker etter korstoget i 1099, var fortsatt store deler lengre nord under muslimsk kontroll. Kong Balduin ba om Sigurds assistanse til å innta byen [[Sidon]] i dagens [[Libanon]], hvilket de gjorde. Sigurds styrke angrep sjøveien, mens Balduins styrke angrep over land. [[Balduin I av Jerusalem|Balduin]] tilbød Sigurd en flis av Kristi kors som [[relikvie]] hvis han hjalp ham å storme [[Sidon]] med flåten sin. [[Sidon]] falt, og nordmennene overvintret i Jerusalem.<ref name="simon"/>

De avla ed på at når de kom hjem, skulle [[relikvie]]n avgis til [[St. Olav]]s grav i [[Nidaros]]. I tillegg skulle de gjøre alt de kunne for å fremme kristendommen i Norge, opprette et erkebispesete og innføre [[tiende]]. Alle disse ordningene ble innført, men ikke alt i kong Sigurds regjeringstid.

Rett over nyttår [[1111]] forlot Sigurds styrke Det hellige land og var innom både [[Kypros]] og [[Peloponnes]] før de kom til [[Miklagard]], dagens [[Istanbul]], setet for den [[Bysants|bysantiske]] [[Liste over østromerske keisere|keiseren]] [[Alexios I Komnenos|Alexios I]]. Her fikk de en storslagen mottakelse og ble værende en stund før en mindre gruppe reiste landeveien hjem. Det er antatt at kun 100 av de opprinnelige 6&nbsp;000 som reiste ut, kom tilbake til Norge sommeren [[1111]]. De øvrige hadde enten falt i kamp eller omkommet av andre grunner, men et betydelig antall ble også igjen hos keiser Alexios og tjenestegjorde som [[væring]]er i hans livgarde. Det er sannsynlig at noen av disse senere vendte tilbake til Norge, men da betydelig rikere enn da de reiste.