Redigerer Sigurd Hoel (avsnitt)

== Forfatterskap ==
''Veien til verdens ende'' (1933) er en barneskildring fra bondemiljø og regnes som et av hans hovedverker, sammen med bl.a. romanen ''[[Møte ved milepelen]]'' (1947). I denne romanen tar han både avstand fra [[nazisme]]n og problematiserer krigsoppgjøret. Den siste romanen, ''[[Trollringen]]'' (1958), er også blant hans mest kjente.

I [[mellomkrigstiden]] førte Hoels forfatterskap til konflikt med [[biskop]] [[Eivind Berggrav]], som i 1932 fikk trykt innlegget «Kan psykologi drepe?» i ''[[Kirke og kultur]]''. Her kritiserte han virkningen av [[psykoanalyse]]n på Hoels romaner ''Syndere i sommersol'' og ''En dag i oktober'', som han hevdet å oppleve som samme roman, «bare med ombytte av [[passasjer]]er. Nettopp fordi [Hoel] slik er psykisk [[laboratorium|laborant]], oppnår han bare å sette typer på stilk; han kan ikke få dem til å gro. Hos Hoel er forresten neppe noe diktergeni blitt «drept», for han har aldri hatt spontant oppkomme.» Hoel ga tilsvar i ''[[Samtiden]]'', også i 1932: «Vi skal ha det om igjen alt sammen, hvert grann av all den tenkelige og utenkelige dumhet og uvitenhet, som for 20–30 år siden ble mobilisert mot psykoanalysen ute i verden...Vi skal få se alle disse norske [[autoritet]]ene som kan få oss i mørke stunder til å ønske at vi var født i det forstandige og opplyste [[Molbo]]land...En norsk autoritet tror etterhånden at han skjønner seg på alt. Og spesielt tror han ganske uvegerlig, at han skjønner seg på litteratur. Biskop Berggrav tror det; og autoritetens makt er så stor, at han har fått mange andre til å tro det. Jeg vet ikke om det har hendt eller overhodet er tenkelig, f.eks. i musikklivet, at en helt og holdent umusikalsk mann etablerer seg som stor og [[pave]]messig musikkritiker i kraft av sin autoritet som, la oss si handelsmann eller politiker? Det er hva biskop Berggrav har gjort...Vi har andre reaksjonære kritikere også, men de forstyrres av en viss artistisk sans når de ønsker å felle vilkårlige, politiske dommer. Intet forstyrrer biskop Berggrav.»<ref>[[Knut Imerslund]]: ''Norsk litteraturkritikk 1914–45'', forlaget Gyldendal, 1970</ref>

Som hovedkonsulent for norsk og oversatt skjønnlitteratur i [[Gyldendal (Norge)|Gyldendal]] Norsk Forlag satte Hoel sitt preg på en hele generasjon norsk litteratur. Fra 1929 til 1959 var Hoel redaktør for forlagets «Gule serie», der han introduserte flere utenlandske forfattere, ofte med en forbløffende fornemmelse for hvilke forfatterskap som ville bli stående. Serien omfattet 101 bøker, blant annet verker av forfattere som [[Ernest Hemingway]], [[F. Scott Fitzgerald]] og [[Franz Kafka]]. Hoel skrev innledninger til alle bøkene, og innledningene er samlet i bøkene ''50 gule'' (1939) og ''De siste 51 gule'' (1959).