Redigerer Seter (avsnitt)

== Opphav og alder ==
[[Fil:Norske Folkelivsbilleder - no-nb digibok 2007101713001-35 (cropped).jpg|thumb|«En Aften ved Sæteren», [[litografisk]] reproduksjon av et maleri av [[Knud Bergslien]] til ''[[Norske Folkelivsbilleder]]'' utgitt 1858. Motivet er en [[nasjonalromantisk]] framstilling av tradisjonelt norsk seterliv på 1800-tallet med [[budeie]] med [[lur]], [[geit]]er, [[sau]]er, [[ku]]er og annet i storslagen, norsk natur.{{Byline|[[Nasjonalbiblioteket]]|type=Kilde}}]]
[[Fil:Norske Folkelivsbilleder - no-nb digibok 2013102828011-47 (cropped).jpg|thumb|«Liv paa Sæteren», reproduksjon etter et maleri av [[Adolph Tidemand]] til ''Norske Folkelivsbilleder'' utgitt 1854, viser den romantiske idyllen i ei seterstue.{{Byline|Nasjonalbiblioteket|type=Kilde}}]]
[[Fil:Kirkestølene, Filefjeld - NB MS G4 0148 (cropped).jpg|thumb|Seter med kuer på Kyrkjestølane på [[Filefjell]] i [[Vang kommune]] i [[Oppland]] på 1880- eller 1890-tallet.{{Byline|[[Marthinius Skøien]]/[[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
Seterbruk ser ut til å ha vært fullt utviklet i Norge i [[vikingtiden]], og i [[høymiddelalderen]] vunnet innpass over det meste av landet; for [[Gulatingsloven]] forutsatte at dyrene beitet hjemme om våren, men to måneder inn i sommerhalvåret, dvs. 14. juni, skulle [[buskap]]en til seters. Slik fikk beitene ned i bygdene gro til igjen og kunne brukes til slått, dvs. [[Dyrefôr|vinterfôr]]. På [[Østlandet]] og i [[Trøndelag]] kunne husdyrene derimot bli hjemme og dermed [[gjødsel|gjødsle]] brakklagt åker. I [[allmenning]]ene var det fri rett til seterbruk.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 151), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-</ref>

En vanlig teori er at setrene ble til som en stadig utvidelse av beitingen rundt gården, slik at det til slutt ble for langt for dyrene å returnere hver kveld. Seterbruket kan være like gammelt som jordbruket i Norge. I [[Nordfjord]] er de eldste eksisterende seterbygningene fra 1600-tallet, og en del nye seterhus ble oppført i [[mellomkrigstiden]] og etter krigen.<ref name="Tvinnereim" /> [[Adam av Bremen]] skrev om Norge i 1070: «På arabisk vis holder folk buskapen sin lenge i [[ødemark]]ene. Og de holder livet oppe på den måten at de nytter melka av feet til mat og ulla til klær.»<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=seter|url=http://snl.no/seter|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2019-08-27|besøksdato=2020-03-29|språk=nb|fornavn=Audun|etternavn=Dybdahl}}</ref>

En av de eldste omtalene av seter finnes i [[Snorre]]s saga om [[Olav den hellige]], reisen gjennom [[Valldal]] til [[Lesja]] (nr 179):<ref>Asphjell, Turid mfl. (red): ''Til seters - setrar i Norddal''. Valldal bygdekvinnelag, 2012.</ref> 
{{Sitat|Så gikk kongen og alle andre til måltid. Da kongen var mett spurte han om det var en seter i dalen ovenfor uren og nær fjellet som de kunne bo i om natten. Bruse sier: «Det er en seter der som heter Grønningene, men der kan ingen være om nettene på grunn av herjing av [[troll]] og vonde [[vetter]] som er der på seteren.» Siden sa kongen at de skulle gjøre seg klare, og at han ville være natta over der på setra. Da kom den mannen som stod for kosten til ham og sa at det var fullt opp av mat «og jeg vet ikke hvor den er kommet fra». Kongen takker Gud for denne sendingen, og lot lage bører med mat til de bøndene som dro ned dalen, sjøl ble han på setra om natta.|Snorre: ''Olav den helliges saga'' (vers 179)<ref>Snorre Sturluson: ''Norges kongesagaer''; språklig bearbeidet av Kjeld-Willy Hansen, John Larsen og [[Dyre Vaa]]. Libri Art 1995, s.36.</ref>}}

Regler for setring finnes i de eldste lovene i Norge. «Kven som vil, kan gjera seg sel i allmenningen, og sitja der i sommarsete, om han vil,» står det i [[Frostatingsloven]]. I Gulatingsloven fra 1000-tallet står<ref>Bruteig, I.E., G. Austrheim og A. Norderhaug (2003): ''Beiting, biologisk mangfald og rovviltforvaltning.'' NINA fagrapport 71.</ref>:
{{Sitat|Um to menn bur saman i grend, skal dei flytja or heimehagen når det har gått 2 månader om sumaren, um ikkje alle tykkjer at noko anna er betre. Vert ein sitjande nede lenger, skal grannen forbjoda han å sitja der. Saksøkjaren skal krevja so mange bønder og bygdemenn som han vil ha, til å føra bufeet åt den andre ut or heimhagen, saka 3 øyrar er kvar som nektar. Det same gjeld um han fer ned (frå sætri) fyre tvimånad. (...) No skal for sætrane uppe på fjellet vera dei same merke som har vore frå gamal tid, dei skal ikkje flyttast utan når det er ingen mann til meins. Det same gjeld um tilheldet på sætri. Der skal horn møta horn og hov møta hov.|Gulatingslovi (81 og 84)}}

Gulatingsloven inneholder også regler for [[tvist]]er om seter, «marketeig» (nr 86) og seterveg (nr 90). Seterveg er omtalt (nr 90) «''Ålmannveg (tjodveg) og sæterveg og alle rekstervegar skal vere soleis som dei har lege frå gamal tid''.»<ref>Robberstad, Knut: ''Gulatingslovi''. Umsett av Knut Robberstad, innleiding ved Knut Robberstad. Oslo:Samlaget, 4. utg. 1981.</ref>