Redigerer Samlag (avsnitt)

==Etter 1871==
[[Avholdsbevegelsen]] sto særlig sterkt på [[Sørlandet|Sør-]] og [[Vestlandet]], og det er ikke unaturlig at landets første kommunale brennevinssamlag ble etablert i [[1871]] i [[Kristiansand]]. Det ble bestemt at all omsetning av sprit i kommunen skulle foregå på et sted, og at en del av overskuddet av omsetningen skulle gå til å dekke skadevirkningene av alkoholkonsumet. Riktignok kom opprettelsen som resultat av en slags krise, ettersom alle private aktører som drev salg og skjenking av brennevin, hadde sagt fra seg retten i protest mot høye kommunale avgifter. Ideen kom fra Gøteborg i Sverige, der hadde de et såkalt bolag, eller aksjeselskap eid av byens fremste borgere (menn). På aksjekapitalen skulle det være en fast rente, forretningen skulle drives av en bestyrer med fast lønn, og overskuddet skulle gå til gode formål i kommunen.

Dermed kunne en i Kristiansand starte på nytt ved å både sørge for at brennevin var tilgjengelig, samtidig som salg og skjenking kunne foregå i mer ordnede og kontrollerte former. Etter hvert gjorde andre byer det samme, og i løpet av de neste årene frem til 1879 fikk 32 av landets byer slike samlag, i 1894 hadde hele 51 av 58 [[by]]er og [[ladested]]er utsalg for brennevin.

Dette året kom en ny [[Brennevinsloven av 1894|brennevinslov]] og slo fast at all omsetning av brennevin, bortsett fra partisalg over 250 liter, skulle legges inn under samlag, og at 65 prosent av overskuddet skulle tilfalle staten. Men så sent som i 1899 ble fremdeles halvparten av all lovlig brennevinsomsetning i landet gjort utenom samlagene. I 1904 kom forslag til en ny, samlet alkohollov opp til behandling i Stortinget, hvor hovedtendensen var en bekreftelse av de gjeldende lovregler. Samlagsordningen og de lokale folkeavstemninger skulle bestå, og som før var det opp til kommunestyrene å avgjøre om salg av vin og øl skulle være gjenstand for bevilling. Tillatelser til å omsette brennevin hadde helt siden 1866 vært gitt for 5 år av gangen. Vin og ølomsetning hadde ikke noe med dette å gjøre, og var ofte omfattet av livsvarige rettigheter. Dette ble opphevet i 1917.

Det ble videre bestemt at lokale [[Brennevinsavstemning|folkeavstemninger]], som kunne avholdes hvert 5. år, skulle avgjøre hvilke byer som skulle ha samlag, og avstemningsreglene skulle favorisere den rådende situasjonen ved at de som ikke stemte, ble tatt til inntekt for ''status quo''. Før den tid var det kommunestyret som hadde bestemt om det skulle være samlag i byen. Stemmeretten ved slik avstemninger var overraskende vid i forhold til vanlig stemmerett, alle hjemmehørende i byen over 25 år kunne avgi stemme, også kvinner. Det første steget for kvinner på den offentlige arenaen var altså i de lokale avstemningene om samlaget skulle fortsette sin drift eller ikke. Det er vel trolig at bakgrunnen for dette var at kvinner i større grad stod for en edruelig linje og derved ville medvirke til en reduksjon av antallet samlag.

Det var særlig avholdsbevegelsen som gikk inn for å stoppe brennevinssamlagene. Grunnen var at samlagene hadde ført til at omsetningen foregikk i lyse og fine lokaler, som igjen gjorde det mer sosialt akseptert å besøke et slikt sted. I disse årene var også avholdsbevegelsen på sterk fremmarsj, og brennevinssamlagene ble etter hvert hovedfienden. Faktum er at som en følge avholdspolitikken og avholdsbevegelsens økende styrke, sank antall byer med samlag fra 51 i 1894 til 13 i 1913.

I [[1910]] ble det nedsatt en ny [[Alkoholkommisjonen av 1910|alkoholkommisjon]]. Den leverte sin innstilling i [[1916]], og i denne innstillingen finner vi alle de tre hovedretningene i alkoholpolitikken representert. Flertallet på seks avviste avholdsbevegelsens mål om et totalforbud mot alkoholomsetning, og gikk inn for en fortsatt legal omsetning av alkohol, men under sterk offentlig kontroll. Et mindretall på to, [[Sven Aarrestad]] og [[Adam Egede-Nissen]], forsvarte avholdsbevegelsens tradisjonelle linje, som gikk ut på et forsvar for en regulert alkoholomsetning, og et mål om å oppnå totalforbud – i første omgang mot brennevin – gjennom lokale folkeavstemninger. Endelig var det et mindretall på én, [[Johan Scharffenberg]], som gikk inn for et landsomfattende totalforbud mot all alkoholomsetning.

Ved behandlingen av alkoholkommisjonens innstilling i [[Stortinget]] i [[1918]], ble det vedtatt en ny lov om salg og skjenking av brennevin, vin, fruktvin, øl og mjød. Loven slo fast at all import og omsetning av brennevin skulle legges inn under samlagene, og at samlagenes overskudd i sin helhet skulle tilfalle [[statskassen]]. Dermed var de privatøkonomiske interessene helt ute av brennevinssalget, men fremdeles kunne brennevinsproduksjon foregå i privat regi. Det ble også vedtatt et forslag som både skulle gjøre det vanskeligere å opprette nye samlag og lettere å legge ned allerede eksisterende. Loven av 1918 sa nemlig at alle som ikke møtte fram ved samlagsavstemningene, skulle telle som om de hadde stemt mot samlag. Det ble slått fast at alt salg av øl og vin skulle være gjenstand for kommunal bevilling, og det vanlige var at det ble gitt bevilling for en periode på ett år.

Da Vinmonopolet ble opprettet i 1922, fortsatte samlagene sine utsalg stort sett på samme måten som tidligere. I [[1930]] var det utenom byene Oslo, Bergen og Trondheim bare 10 vinmonopolfilialer, mens det var 17 samlagsutsalg.

Da samlagsinstitusjonen ble avviklet i 1938 var det samlag i 16 kommuner. Vinmonopolet overtok samlagenes aktiva og passiva, og fikk heretter rent monopol på salg av vin og brennevin over disk. Vinmonopolet fikk bevilling til å opprette polutsalg i alle kommunene som hadde hatt samlag, bortsett fra [[Grimstad]]. De aller fleste av samlagenes ansatte fortsatte i Vinmonopolet.