Redigerer Samisk historie i middelalderen (avsnitt)

== Samene og de tidlige statsdannelsene ==
Tidlig i [[middelalderen]], rundt 1000-tallet, ble Norge, Danmark og Sverige samlet under hver sin [[konge|kongemakt]]. Disse rikene hadde politiske og økonomiske tyngdepunkt i sør, mens samenes områder ([[Sameland|Sápmi]]) lå geografisk langt mot nord. Grensene mellom landene var anderledes enn i moderne tid, blant annet var [[Jämtland]] og [[Herjedalen]] norske områder, mens grensene lengre nord mellom Norge og Sverige ikke var trukket. I øst var Novgorod en viktig by for handel i Rus eller [[Kievriket]]. På 1200-tallet ble [[Novgorod]] senter i sitt eget rike, kjent som [[Republikken Novgorod]]. Denne republikken ekspanderte nordover og kom i kontakt med forskjellige folkeslag, blant annet samene. I 1478 ble Novgorod erobret av det ekspanderende [[Storfyrstedømmet Moskva|Moskvariket]], som på 1500-tallet ble til [[Tsar-Russland|Det russiske tsardømmet]].<ref name=BBS>Berg-Nordlie, Mikkel og Berg, Sigrun Høgetveit: {{snl|samane i mellomalderen|Samane i mellomalderen}} (2022)</ref>

[[Fil:Olaus Magnus - On the Conversion of the Northern and Eastern Finland and the great Hospitality of the Inhabitants.jpg|mini|Bilde som illustrerer omvendelse av folkene i nordlige og østlige deler av Finland og deres store gjestfrihet. Fra ''Historia de gentibus septentrionalibus'' av [[Olaus Magnus]] fra 1555.]]

Sverige ble kristnet rundt år 1100, noe som eliten og stormen stod bak. For dem var kristningen en strategi for å innføre det føydale samfunnssystemet som allerede hadde blitt innført ellers i Europa. Imidlertid ble ikke [[Føydalisme|føydalsystemet]] innført før på slutten av 1200-tallet. Med innføringen av kristendommen fikk Sverige sine første rikskonger, altså konger som fikk makt over hele landet. I 1150-årene ble det ført [[korstog]] og erobringer inn i Finland. Disse fortsatte utover på 1200-tallet og medførte at Finland ble en del av Sverige. Denne unionen besto helt til 1809, da Finland ble en del av Russland. I løpet av 1200-tallet fikk Sverige etablert en stabil kongemakt, riksråd og sterkt sentralstyre. Rundt 1350 rammes Sverige, som de øvrige Europeiske stater, av en krise i jordbruket og at [[svartedauen]] gjorde seg gjeldende. Krisen leder frem mot dannelsen av [[Kalmarunionen]], der Sverige, Danmark og Norge ledes under [[Margrete I]] (1353–1412) fra 1354. Unionen splittes opp først i 1523.<ref>{{Kilde www |url= https://www.so-rummet.se/kategorier/historia/medeltiden/sverige-och-norden-pa-medeltiden# |tittel= Sverige och Norden på medeltiden 1050-1520 | besøksdato=  21. desember 2022 | forfatter= de Vries, Robert  og Thorbjörnsson, Hans | utgivelsesdato= 28. november 2022 | dato= | format= | verk= | utgiver= SO-rummet.se | språk= Svensk | doi= | arkiv_url= }}</ref><ref>{{Kilde www |url= https://www.so-rummet.se/fakta-artiklar/sveriges-medeltid# |tittel= Sveriges medeltid | besøksdato=  21. desember 2022 | forfatter= Åselius, Gunnar | utgivelsesdato= 28. november 2022 | dato= | format= | verk= | utgiver= SO-rummet.se | språk= Svensk | doi= | arkiv_url= }}</ref>

I middelalderen var ikke Nordkalotten noen marginalisert bakevje, men tvert om en viktig kraft i europeisk historie som utspilte det seg blant jegere, jordbrukere og handelsfolk. Slektskap og allianser, økonomiske strategier og effektiv transport gjorde det mulig med kontakter med verden utenfor.{{sfn|Broadbent|2010|p=1–2}}

=== Samenes status i den norske rikssamlingen ===
[[Rikssamlingen]] på 900- og 1000-tallet førte til at Norge ble samlet under en konge. Dermed ble de nordnorske høvdingenes rett til ''[[Finneskatten|finnskatt]]'' og ''finnkaup'' (oppkjøp av pelsverk) overført til rikskongen. Før rikssamlingen ble fullbyrdet var det stridigheter mellom dem som ønsket en innenlandsk kongemakt eller oppdeling i flere mindre kongedømmer. En av de som kjempet om makten var [[Harald Gråfell|Harald II Eiriksson]], med tilnavnet Gråfell, på grunn av sin interesse for pelsverk fra samene. Han og senere etterkommere drev handels- og plyndringstokter langs hele Norskekysten til Kvitsjøen. Både de skandinaviske og de slaviske fyrstedømmene kjempet om å få tilgang til handel og skattelegging av samene. Konsekvensen av denne maktoverføringen ble at samene ikke lenger var økonomisk og sosialt forpliktet ovenfor lokale høvdinger og stormenn, men makter utenfor [[Nordkalotten]].{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} 

''[[Historia Norvegiæ]]'' fra 1190-årene taler om at Norge kan deles inn i tre soner langs med kysten, nemlig kystlandet, opplandet og lengst mot øst var samenes skoger. [[Snorre Sturlason]] (1178/79–1241) og flere andre beretter om samer i sørlige deler av Norge, som [[Hadeland]] og [[Oppland]], muligens er [[Herjedalen]] i Sverige også nevnt i tekstene. Kildene viser at i både i [[Vikingtiden i Norge|vikingtid]] og middelalder var samene en naturlig del av det [[Norrøn|norrøne samfunnet]]. Selv om de norrøne folkene levde i samarbeidsforhold med samene, så ikke de nordiske folkene på samene som likeverdige og oftest ble de sett på som folk som bodde utenfor rikene. At språkforskjellen ikke nevnes i de historiske kildene tyder dog på at mange mennesker den gang var tospråklige. Kirken så på sin side de ikke-kristne samene og deres religion, som en trusel mot kirkens maktposisjon.{{sfn|Zachrisson|1997|p=158–175}}

[[Finnmark]] (Finnmork) var en betegnelse for samisk område,{{sfn|Pedersen|1994|p=10–11}} og dets utstrekning er omtalt i [[Egils saga]], der det blant annet sies at landet er umåtelig vidt. I vest, nord og øst ligger havet. Norge ligger sør om Finnmark og i innlandet strekker det seg like langt sør som [[Hålogaland]] strekker seg langs sjøsiden. Finnmark ligger nord for Namdalen, Jemtland, Helsingland, Kvenland, Finland og Karelen. Det vil si at Sverige ikke gikk lengre opp enn til [[Umeå]] i [[Västerbottens län]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Lie, Halvard |utgivelsesår = 1970 | tittel = Egils saga | utgivelsessted = | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052605111 | side = 31 }}</ref> Sagaen er skrevet i 1220-årene og de geografiske dataene anses å være representative for forholdene opp til begynnelsen av 1200-tallet.<ref>{{Kilde www | url = https://lagen.nu/dom/nja/1981s1 | tittel = Högsta domstolen – Tvist mellan vissa samebyar m.fl. och svenska staten om rätt till de s.k. skattefjällen i norra Jämtland | besøksdato = 22. desember 2022 | forfatter =  | dato = 29. januar 1981 | format =  | verk = Nytt juridiskt arkiv | utgiver = lagen.nu | språk = svensk | arkivdato = 2022-12-21 }}</ref> Samene hold altså til i dette området lenge før de nåværende statene og grensene ble etablert.<ref name=PS>{{Kilde www |url= |tittel= Behov og grunnlag for en nordisk samekonvensjon – Rapport fra den nordiske arbeidsgruppen for nordisk samekonvensjon desember 1996 - juni 1998 | besøksdato= 22. desember 2022 | forfatter= Pedersen, Steinar  | utgivelsesdato= 23. juni 1998 | format= | verk= | utgiver= Kommunal- og regionaldepartementet | språk= | doi= | arkiv_url= | arkivdato=  }}</ref>

Før år 1300 hadde begrepet ''skatt'' tre betydninger: Ytelser til Paven som Guds mann på jorden, løsepenger som en trell betalte for å bli fri og avgift til den norske kongen fra områder utenfor riket som ved tvang eller overenskomst var under hans overherredøme. Historikere har har ved noen anledninger brukt begrepet ''norsk skattland'' om områdene der samene betalte skatt til kongen. Ordet, slik det ble brukt på 11–1200-tallet, var at territorium tilhørte Norge politisk, men ikke geografisk som Orknøyene (føydalrettslig) eller Island (fullverdige, direkte undersåtter). Et slikt skattland hadde også offentlige organer som [[fyrste]] eller et [[Ting (forsamling)|ting]]. Et annet kjennetegn var at et slikt territorium hadde kristne innbyggere som var underordnet erkebiskopen i [[Nidaros]]. Folkene på Orknøyene og Island stod da også nært nordmennene etnisk og språklig. Historikeren [[Andreas Holmsen]] (1906–1989) mener at det var meget usannsynlig at myndighetene så på de samiske områdene på denne måten.{{sfn|Pedersen|1994|p=14–15}} De norske kongene hevdet imidlertid at samene i Finnmark var underkastet (''subjecti'') dem, og at de hadde plikt til å yte tributt,{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} altså godta erobrerens rett til å utøve rett og tvang.<ref name=OGM/>

Holmsen har ment at det gamle Finnmork neppe ble sett på som en del av Norge. I så fall måtte samene og nordmennene være underlagt de samme rettighetene, noe han betegnet som «absurd». Dette underbygges av ''Historia Norvegia'' fra rundt 1190, der det skilles mellom «innbyggerne» og «finnene» i Hålogaland. Holmsen sier at finneskatten var en ytelse «[…] som gjennom selve sin språklige betegnelse viser at samene stod utenfor det samfunn hvor kongen hadde sin legale politiske makt og funksjon.» [[Novgorod-traktaten (1326)|Traktaten med Novgorod]] av 1326 og tilhørende grenseprotokoll, sier at området mellom [[Lyngen (fjord)|Lyngen]]/[[Balsfjord]] og [[Kolahalvøya]] ikke var noe ordinært territorium, innlemmet i noen av rikene. Grenseprotokollen fastsetter med andre ord grensene som gjelder for det området der begge stater kan kreve skatter fra samene. Frem til 1300-tallet var samene derfor utenfor det norske rikssamfunnet,{{sfn|Pedersen|1994|p=14–15}} der hverken militære eller andre plikter og rettigheter gjald.<ref name=OGM/>

Også Svenske konger tok skatter (''lappskatt'') fra samene på Nordkalotten, men siden også Norge og Novgorod tok skatter var det vanskelig å hevde rett til landet. Enklest hadde det vært om det bodde svensker der, men få svensker ville bosette seg der. Kristning av samene og at de betalte skatt til den svenske kronen ville gjøre saken enklere, ved at samene da kunne kalles for svenske undersåtter. Til tross for skatteinnkreving og kristning, var samene uberegnelige undersåtter ved at de var nomadiske og flyttet over store områder.<ref>{{Kilde www | url= https://www.so-rummet.se/kategorier/historia/historiska-teman/urfolk-och-minoriteter/samernas-historia#Staternas-kamp-borjar---territorieansprak-och-mission |tittel = Samernas historia | besøksdato= 21. desember 2022 | forfatter= Skielta, Anna | utgivelsesdato= | dato= 2. desember 2022 | format= | verk= | utgiver= SO-rummet.se | språk= | doi= | arkiv_url= }}</ref>

=== Norske kongers interesser på Nordkalotten ===
Rikskongene søkte utover på 1000-tallet å få enerett til skinnhandel med samene i Nord-Norge. Det ble etablert [[rettskrets]]er (i form av lagting og fylker), forsvar ([[leidangen]]) og kirkeorganisasjon. Den norske riksenheten omfattet på 1000-tallet omfattet [[Norskekysten]] helt opp til Nordland med Sør-Troms som et grenseområdet. Etter videre ekspansjon gikk grensen rundt 1200 ved [[Malangen]], {{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} hvor det tidligere var Lyngstuva (nordligste del av [[Lyngenhalvøya]]) som var grensepunktet.{{sfn|Bjerkli|2007|p=376–378}}

Historikerne har regnet med at retten til finnskatt og finnkaup ble en kongelig særrett for norske konger fra og med [[Harald Hårfagre]] (rundt 850–932). En regner også med at de samlede skatteinntektene var så store at det fikk betydning for det økonomiske grunnlaget for den sentrale statsmakten. Holmsen har skrevet: «[…] for Norge var jordbruksmessig et så fattig land at det samiske pelsverket kunne ha viktig økonomisk betydning for kongemakten, så lenge størsteparten av det – eller iallfall en stor del – gikk til Atlanterhavskysten framfor til [[Bottenvika|Bottenviken]] eller gjennom øst-karelerne ved [[Kvitsjøen]] til det russiske pelsmarkedet i Novogrod.»{{sfn|Pedersen|1994|p=12–13}}

Rundt 1200 avtar interessen for handel med samisk pelsverk, dermed avsluttes også handels- og skatteleggingsferdene som de norske kongene organiserer i samiske områder i nord. Gissur Galle legger ut på den siste finneferd på vegne av rikskongen i 1311. En regner med at dette skyldes at både stat og kirke fikk inntekter fra andre kilder, først og fremst landbruk og fiske. En annen mulighet er at pelsverk fra Nordkalotten fant andre eksportveier i øst. Spesielt ble det omsatt pels i Novgorod der karelerne var mellommenn. Disse handelsfolkene var det norske rikskongestyret opptatt av å utestenge fra nordområdene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Noe pelshandel skjer fremdeles fra Nord-Norge via vestlige handelsruter. Fra engelske tollruller fra tidlig 1300-tall kjenner en til utførsel av rein- og bjørneskinn, gråverk (ekornets vinterpels) og hermelin (røyskatt). Hvem som står bak organiseringen av denne handelen er usikkert.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

=== Republikken Novgorod interesser på Nordkalotten ===
[[File:Novgorod torg.JPG|mini|Novgorod var utover i seinmellomalderen et viktig handelssted der pelsvarer fra samene ble omsatt. {{byline|Apollinarij Vastnetsov; «Novgorod torg» (1909]}}]]

Novgorod ble i løpet av tidlig middelalder en aristokratisk byrepublikk. Denne ble den viktigste handelsbyen for pels i Nord-Europa. Fra Novgorod gikk det handelsveger i øst mot Bulgar ved [[Volga]], mot sør til [[Bysants]] og vestover mot Vest-Europa og Skandinavia. Novgorod var slik sett sammenkoblet til [[Hansaforbundet]]s handelsnettverk.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} Det som fikk stor betydning for områdene var samarbeidet om handel som utviklet seg i løpet av 1100-tallet mellom Novgorod og [[Kareler (norsk minoritetsgruppe)|østkarelerne]].{{sfn|Bratrein|2018|p=67–77}}

Karelske nybyggere trakk nordover fra 1100-tallet. De var drevet av forekomst av myrmalm, innlandsfiske og gode jaktmarker. I løpet av høymiddelalderen koloniserte karelerne sørøstlige samiske områder vest for Kvitsjøen. Fra 1200-tallet var det karelske kjøpmenn som handlet med skinn og på 1400-tallet dominerte de virksomheten. Karelerne ble store jordeiere i områdene vest for Kvitsjøen (Østkarelen), noe som gjorde at de etter russisk tradisjon ble ansett å «eie» områdets beboere. Dermed kunne de kreve samene på Kola og i Finnmark for skatter på vegne av Novgorod, i tillegg til å drive handel.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Bratrein|2018|p=67–77}} 

Fyrsten i Novgorod hadde sitt sete svært langt unna Finnmark og hans kommunikasjonslinjer over land var mye dårligere enn nordmennenes, som kunne seile langs Norskekysten. De sprede norske bostedene i nord dannet støttepunkter for kongens skatteoppkrevere. Heller ikke var det nødvendig med store militære styrker for å håndheve retten til å kreve skatt fra samene. Med fyrsten i Novgorod som eneste rival, hadde de norske kongene ikke noen store utfordringer med å ekspandere og hevde rettigheter i Finnmark.<ref name=OGM/>

=== Rikenes overlappende interessesfærer ===
[[Fil:Pähkinäsaaren rauhan raja 1323 - Treaty of Nöteborg 1323.jpg|mini|Utbredt utsikt over den togrenede grensen satt i traktaten. Rød linje viser den ubestridte delen av grensen, svart stiplet linje de to grenene av grensen og i grått grenselinjen som var i bruk til 1500-tallet.]]
[[Fil:On Bjarmaland, its Location and Constitution.jpg|mini|Fremstilling av Bjarmaland, bjarmlendernes land, fra [[Olaus Magnus]]' bok ''Historia de gentibus septentrionalibus'' fra 1555.]]

Danmark og Sverige hadde fra slutten av 1100-tallet søkt nytt land østover i form av et «[[korstog]]» støttet av paven. Ut på 1200-tallet fortsatte stridighetene med karelerne, noe som ut på 1300-tallet utviklet seg til en krigstilstand mellom Norge og Sverige mot Novgorod. Rivaliseringer om overherredømmet om nordområdene førte til at statsmaktene i slutten av [[høymiddelalderen]] kom frem til avtaler seg imellom. Avtalene, kalt [[Nöteborgstraktaten|Nöteborgsfreden]], førte til felles, men overlappende interessesfærer. En hadde også tilsvarende strid gående om regionene rundt [[Østersjøen]]. Imidlertid var avskriftene av fredsavtalen oversatt til russisk, svensk og latin, men hadde flere uklarheter om grensedragningene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Uklarhetene om grensen mellom Sverige og dagens Russland førte til langvarig stridigheter. Det var uklart om grensen fulgte en linje nordvestover fra rundt Karjalankoski gjennom Finland til den nordligste delen av Bottenviken, eller om den gikk rett nordover mot Kvitsjøen, se kartet. Noen historikere har derimot ment at det ikke dreide seg om en grenselinje, men to. Der den ene angir et område der felles svensk-russisk interesser er gjeldende hva angår handel og skattelegging, angir den andre ut i Kvitsjøen det som er rent russisk område. Dette følger forøvrig samme prinsipp som for den norsk-russiske grenseavtalen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Fra 1250 var det inngått en fredsavtale mellom storfyrsten av Novgorod [[Aleksandr Nevskij]] (1220–1263) og kong [[Håkon Håkonsson]] (1204–1263). Fredsavtalen lød: «Russerne har rett til å ta skatt langs med sjøen ned til Lyngstuva og på fjellet til Mælå, som ligger beint opp fra Lyngstuva og østover mot [[Kjølen]]. Men kongen av Norge tar skatt østover til Trianæma og inn etter Gandvik til Velega, hvorsomhelst hvor det er halvkareler eller halvsamer som er født av samisk mor.» Med andre ord hadde russerne rett til å ta skatt av samene helt vest til Lyngen, mens norske konger kunne kreve skatt helt inn til Kvitsjøen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Etter [[Nöteborgstraktaten]] i 1323 ble Karelen formelt en del av området til Novgorod og del av den ortodokse kirken. Karelerne opptrådte som skatteoppkrevere, først for Novgorod, senere for Moskva-fyrstedømmet fra slutten av 1400-tallet. Karelerne hadde allikevel en delvis selvstendighet og opptrådte som selvstendige økonomiske aktører i pelshandel og skatteinnkreving fra samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} Med fredsavtalen fra 1320-årene ble en stor del av det samiske området definert som felles interessesfære og beskatningsområde for statene rundt. Den felles forståelsen som statene hadde om skatter og bosetning stod ved lag de neste 300–400 år. Avtalen sikret fri tilgang til området for handelsmenn fra de tre statene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Tiden fra 1000-tallet og de påfølgende to til tre hundreårene har sannsynligvis vært en trengselstid for samene, med rivalisering mellom statsmaktene og tredobbel skatt. En tror at skatteinnkreverne kan ha fortonet seg mer eller mindre som hærer og røvertokter. Det ble utøvd vold og tvang, slik at samiske lokalsamfunn ble utslettet. I muntlige overleveringer ble hendelsene fortalt videre som sagn.<ref name=PS/>

Presten og historikeren [[Peder Claussøn Friis]] (1545–1614) forundret seg over at samen hørte til under og var skattepliktige både til Norge, Sverige-Finland og Russland. Samene var samtidig så «verdifulle» at om noen drepte en same, ble de bøttelagt av alle de tre maktene. Friis mente at det måtte være en spesiell forklaring bak, og han kom frem til at ingen konge alene greide å overmanne samene. Årsaken til deres styrke lå i deres trolldomsmakt. Kongene kunne bare få overmakten ved å danne et slags forbund. Svenskekongen hjalp den norske kongen med sine «østfinner» og fra Russlands side benyttet en [[Vepsere|bjarmlendere]]. Til sammen var disse folkeslagene like gode i trolldom som samene, og når disse forente sin kraft måtte selv samene gi tapt. Friis hadde også en annen forklaring på samenes tredobbelte skatteplikt, nemlig at de ville ha «[…] Fred og ingen Fiendskab af de nest omliggendis Land.»<ref name=PS/>

=== Kveners og birkarlers organiserer handel og skatter ved Bottenviken ===
Siden tidlig middelalder og frem til slutten av 1200-tallet, ble handelen og skatteleggingen av samene rundt Bottenviken drevet av [[kvener]]. Disse hold til langs kysten og hadde spesialisert seg på varebytte med samene i innlandet, i tillegg til at de også foretok plyndringstokter i samenes områder. Kvenene drev også med jakt, utmarksnæring, samt åkerbruk og fedrift.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Det er usikkert hva som er kvenenes opphav. De svenske historikerene Lennart Lundmark (1942–) og Thomas Wallerström (1950–) har argumentert for at kvenene var middelmenn for pelshandel mellom samer og republikken Novgorod. Senere ble de skatteoppkrevere av samene på vegne av den svenske staten. De ble da kjent som ''birlkarler'',{{sfn|Broadbent|2010|p=13–19}} og nevnes første gang i 1328.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} En oppfatning har vært av birkarlenes opprinnelige opphav var [[Birkala|Pirkkala]] sogn i Finland.{{sfn|Bergman|2018|p=57–59}}

Uansett relasjonen mellom kvener og birkarlene, var de sistnevnte en gruppe som gjør seg gjeldende i senmiddelalderen og inn på 1500-tallet. De har holdt til i bondebygdene i Torne-, Lule og Piteälvdalenes nedre deler. Birkarlene oppsøkte samene både i innlandet (dagens Väster- og Norrbotten), men også samene ved kysten og i nordligste deler av Norge, samt de vestligste deler av den finske Lappmarken. Spesielt var de ute etter kostbart pelsverk og noen ganger tørket fisk.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Fjellström|1985|p=81–91}} I tillegg til å drive handel med samene, hadde birkarlene altså rett til å kreve inn skatter.{{sfn|Kent|2018|p=22–23}} Under Kalmarunionen fra 1389 til 1521 ble skattelegingen noe endret. Birlkarlene fikk da anledning til å drive handel og ta skatt fra samene helt ut til kysten i Nord-Norge. Men da unionen ble brutt opp, ble de nektet tilgang til de norske fjordene og kystområdene.<ref name=PS/>

Med fredsavtalen mellom Sverige og Novgorod, kjent som Nöteborgsfreden, hadde en inngått avtale om fri ferdsel for handelsmenn fra begge nasjoner. Statsmaktene fant det fornuftig å innføre tiltak som støttet deres egne aktører. At birlkarlene fikk kongens vern (kongelig privilegium), kan sees som et mottiltak for å begrense Novgorods og karelernes omfattende handelsnettverk i indre deler av Nordkalotten. På denne måten ble birlkarlene og de samiske varene knyttet til handelsnettverket mellom Sverige og hanseatene, med Stockholm som et knutepunkt. Birklarlene greide å ta over mye av handelen i hele det samiske området og fortrengte karelerne, spesielt etter 1400-tallet. Helt på slutten av 1500-tallet opererer de som handelsmenn på kysten av Nord-Norge, noe de forøvrig ble nektet adgang til. {{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} Birkalerne ble velstående handelsmenn og tilhørte en sosial elite. Handelen var skattlagt på den måten at birlkarlene betalte en fast og årlig skatt til kongen for retten til å drive virksomheten.{{sfn|Bergman|2018|p=57–59}} 

Den faste skatten kan tyde på at kongen ikke hadde innsyn i hvordan handelen med samene ble drevet eller dens omfang. Uansett var birlkarlene mellommenn for bønder og samer, slik at vareutveksling mellom disse kunne finne sted. Kredit og debet i denne handelen gikk i sykluser over tre til fire år, og birklarlene hold regnskap med skylden. Birlkarlene var med andre ord økonomisk buffer og virket som bank. Bokføringen ble hold rede på ved hjelp av tegn som ble risset inn på stikker av tre. Hver same hadde sin stikke med sitt navn på og birlkarlen passe på disse.{{sfn|Bergman|2018|p=59–62}}

Det forekom utenomekteskapelige forhold mellom birklarler og samiske kvinner. Slike forhold var vanlige, men ble ansett så alvorlige at de ble straffet med høye bøter eller dødsstraff for birklarlen. Årsaken til den kraftige reaksjonen var at både kirke og krone anså slike familierelasjoner som en trussel mot deres handelsinteresser. Til tross for forbudet finnes det dokumentasjon på familierelasjoner mellom birklarler og samiske kvinner, endog eksempler på at koner og barn arvet avdøde birklarler.{{sfn|Bergman|2018|p=59–62}}

=== Kolonisering i nordområdene ===
Jordbruket utviklet seg videre i Norden fra slutten av vikingtiden og inn i middelalderen. Innen starten av 1500-tallet hadde jordbrukskulturen tatt over de indre dalene i Sør-Norge. I Nord-Sverige finnes spor etter jordbruk og husdyrhold før 1300-tallet. Norrøne folk hadde alt i vikingtiden etablert seg som jordbrukere i områder som samene hold til i, og utover i mellomalderen tiltar slike etableringer. Det er knapt noen kilder som sier at de gjorde større motstand, i alle fall ikke voldelig opprør relatert til bosetninger og jordbruk. Arkeologer har tolket visse funn, i form av ''urgraver'' (gravplasser) og ''edelmetalldepoter'' (nedgravde, kostbare gjenstander), som grensemarkeringer mellom samiske og norrøne folk. Noen samer blir også bofaste og driver en form for småindustri og dyrker jorden.<ref name=BBS />

==== Etableringer av bosetninger i Nord-Norge ====
[[Fil:Sami Runic Calendar studied by Eirikr Magnusson published 1877.jpg|mini|Fire av seks paneler i en samisk [[primstav]] (kalender). Kalenderen er gravert i reinsdyrhorn. Den første kalenderen av dette slaget kan være fra 1200- eller 1300-tallet.]]

I tillegg til den koloniseringen som karelerne gjorde i øst, skjedde det også en fremrykking i samiske områder fra sør og vest i høymiddelalderen. En drivkraft var den rent økonomisk, en annen var politisk. I ytre kyststrøk i Finnmark skjedde det en norsk etablering av boplasser på andre halvdel av 1200-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} I tillegg til sprede bosetninger i Finnmark, var det individuelle norske jordbrukere som bosatte seg i fjordstrøkene i Sør-Troms ([[Astafjorden]] og tilstøtende områder), på samme tid. I disse områdene var det tidligere bare samer som hold til.{{sfn|Bjerkli|2007|p=291–295}} Finnmark ble ikke bare oppsøkt av nordmennene, men også fåtallige  dansker, tyskere, nederlendere, skotter og færøyinger.{{sfn|Kent|2018|p=11–12}} Her var det kommersielt fiske som var drivkraften, noe som hanseatene understøttet. I [[Passio Olavi]] nevnes vårfiske etter fisk i Vest-Finnmark mot slutten av 1100-tallet, drevet av både nordmenn og samer. Til hjelp for denne fiskerbefolkningen kunne hanseatene tilby stabil etterspørsel etter fisk, samt salg av kornvarer i retur.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Det var takket være hanseatene at handelsforbindelser til europeiske bysentra ble åpnet, og at også folk så lang nord som i Finnmark kunne drive markedsrettet fiske. Dette skjedde så smått fra slutten av 1200-tallet, og ut på 1500-tallet bodde det en betydelig norsk befolkning i Finnmark. I bytte mot fisk fikk folk i nord korn, og bytteforholdet korn–fisk var svært gunstig for folkene i nord med god tilgang på fisk. Denne handelen gjorde det også gunstig for nordmenn å etablere seg nord i Finnmark. Det ble skapt et stort europeisk marked for tørrfisk, dermed utviklet fisket i Finnmark seg parallelt med [[Lofotfisket]].{{sfn|Berg|2003|p=56–57}}{{sfn|Pedersen|1994|p=16–17}} Nordmenn som etablerte seg i Finnmark bodde ikke fast på ett sted, men flyttet til nye steder alt etter hvor fisket var best.{{sfn|Pedersen|1994|p=18–20}}

I [[Vardø]], forteller kildene, ble det bygget en festning ([[Vardøhus festning]]) og en kirke på begynnelsen av 1300-tallet. Hensikten kunne ha vært både å få på plass norske institusjoner for en norsk befolkning, markere norsk overhøyhet i området eller begge deler.{{sfn|Pedersen|1994|p=16–17}} En annen hypotese for kongens hensikt med festningen, kunne ha vært å sikre den norske koloniseringen i tilfelle konflikter med samene.{{sfn|Pedersen|1994|p=17–18}} I tillegg hadde erkebiskopen sine økonomiske interesser, det var nemlig slik at kirkene i Finnmark var kapeller med inntekter direkte under bispesetet i Nidaros. I Vardø bodde det forøvrig ikke sivile personer frem til et stykke ut på 1400-tallet.{{sfn|Pedersen|1994|p=16–17}}

I seinmiddelalderen ble det også reist flere kirker i fiskeværene, men disse hadde kun status som kapeller, noe som viste at regionen ble betraktet som misjonsmark.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Kent|2018|p=11–12}}

Med etablering av bosetninger i fiskevær i Finnmark ble den gamle grensen ved Lyngen brutt. Etter dette oppstod en skjerpelse av interessene med Novgorod og karelene, som også hadde nytt godt av handel og skatter fra samene. Det skjedde flere ganger at russere og kareler foretok overfall langs kysten i Nord-Norge, etter at fyrsten av Novgorod beordret at hans undersåtter skulle angripe fiskevær sørover langs kysten til Malangen. Fra norsk side beskrives disse som krigs- og plyndringstokt. Flere av overfallene var rettet mot den norske statens eller kirkens eiendommer. På Bjarkøy ble i 1320 setegården til riksrådslederen [[Erling Vidkunsson]] brent ned og en annen gang var det Lenvik prestegård som ble ødelagt. Også norske herjinger ble gjennomfør mot områdene rundt Kvitesjøen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Kent|2018|p=11–12}}{{sfn|Berg|2003|p=33–35}} Til tross for en fredsavtalen i 1326 med Novgorod, fortsatte plyndrings- og krigstoktene helt frem til slutten av 1400-tallet.{{sfn|Berg|2003|p=33–35}}

En tror at de norske myndightenes mottrekk mot plyndringstoktene som Novgorod stod bak, var å mobilisere [[Leidang|leidangsflåten]]. I 1420 klager folk i Finnmark og Hålogaland på at de må bruke tid til sjøs på orlogskipene, på grunn av «den skade som […] som russere og hedninger tilføyde og ville tilføye dem.» Gulatingloven ga krav til størrelsen av leidangsflåte, samt at skipene i nordlige deler av Hålogaland skulle ta seg av vakthold i øst.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Samene kunne ha hatt gode grunner for å hindre nordmenn i å slå seg ned langs Finnmarkskysten, for eksempel at flere mennesker ville kunne gi vansker med deres næringstilpasning. Historikeren har ikke mye kjennskap til dette, men en reaksjonsform kunne være å ta parti med karelerne. Karelerne var i siste halvdel av 1400-tallet i konflikt med nordmennene som slo seg ned i regionen. Karelerne og myndighetene i Novgorod betraktet nemlig Finnmark som sitt skattland fra gammelt av. Samene kunne også ha sett en allianse med disse som en fordel, da folk fra Karelen eller Novgorod ikke slo seg ned som kolonister i Finnmark.{{sfn|Pedersen|1994|p=17–18}}

==== Etableringer av bosetninger i Nord-Sverige ====
På tidlig 1200-tallet fikk kirken eiendomsrett til nordlige lakseelver. Laks ble brukt både som betaling for lønn og skatt. De fleste kirker og gårder i samiske områder ble etablert ved elver med rikt fiske. Langs kysten i Norrbotten var sildefiske viktig for kystbyer og småsteder.{{sfn|Broadbent|2010|p=19–22}}

På 1300-tallet skjer også en kolonisering i områdene rundt Piteälv-, Luleälv- og Tornedalen, hvor innflyttende finske og svenske bønder slår seg ned. Disse nybyggerne er avhengig av en infrastruktur som den svenske staten ordner med, ellers kan de hverken få de varene de er avheng av eller bli kvitt sitt eget produksjonsoverskudd. Infrastrukturen staten bistår med består av markedsplasser, myntvesen, handel med fjerne markeder, justisvesen og voldsmonopol. Dessuten skulle staten ha råderett over alt herreløst land. Den avhengige bondebefolkningen ville dermed bli en brekkstang for å etablere statlig makt i området. Den svenske staten fører også en politikk med donasjoner av store landområder i nord til både kirken og privatpersoner.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Bergman|2018|p=16–18}} I 1316 hadde [[Uppsala domkirke]] fått eiendomsrett til laksefiske i [[Umeälven]].{{sfn|Broadbent|2010|p=57–59}}

Flere lakselver og landområder i Nord-Sverige blir på 1300- og 1400-tallet donert eller oppkjøpt, og retten til laksefisket tilfaller kronen, kirken eller adelen. Eiendomsretten til disse hadde sannsynligvis blitt tatt på 1200-tallet, eller enda tidligere. Av hvem, og hvordan er usikkert, fordi sentralmyndighetenes så tidlig ikke har opplyst noe om opprinnelige brukere. Retten til lakseelvene og land er ikke tolket som et forsøk fra myndighetenes side på kolonisering, men mer som et forsøk på å sikre seg inntekter.{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}} Når det gjelder omfanget av samenes laksefiske foreligger det ingen historiske tekster, muligens fordi det ikke ble beskattet.{{sfn|Bergman|2018|p=41–43}}

I henhold til Hälsingelagen, en lovsamling for kystregionene i Midt- og Nord-Sverige, var det påkrevd at bøndene skulle betale skatt og delta i leidangen. Derimot var det påkrevd at folk nord for Ångermanland skulle betale to skinn i skatt, men de var fritatt fra å delta i leidangen. Birklarlene ble gitt privilegiet med å skattlegge samene på vegne av kronen, spesielt skattlegging av pelshandel.{{sfn|Broadbent|2010|p=57–59}}