Redigerer Runer (avsnitt)

== Runene som skriftspråk ==
:''Se hovedartikkel: [[Futhark]]''
[[Fil:01 Runes of the Elder Futhark painted on little stones - Runen des älteren Futhark auf kleine Steine gemalt.jpg|thumb|Den eldre futhark]]
En av de eldste runeinnskriftene, og trolig den eldste kjente i [[Norge]], ble funnet på en [[spyd]]spiss fra Øvre Stabu på [[Toten]]. Innskriften lyder ''raunijaR'' («utfordrer», «reyner»), og stammer fra om lag 200 e.Kr. Mange runeinnskrifter er bevart fordi de ble risset og hogd i [[runestein]]er.

De eldste runeinnskriftene ble skrevet med [[futhark|den eldre runerekken]], som inneholdt 24 tegn og gikk ut av bruk før vikingtiden. I [[synkopetiden]] (500-700/800) ble runerekken forenklet, både i form og omfang. Tegnene ble forenklet slik at ingen tegn hadde mer enn én loddrett strek, og antall tegn ble redusert til 16. De yngre runene, [[vikingtid]]s- og [[middelalder]]runene, varierte fra sted til sted, men man kan snakke om et særskilt norsk runealfabet i middelalderen.
Runerekka ble også kalt fuþark.

Med [[kristendom]]men kom det [[latinske alfabet]]et etter vikingtiden, men runer ble fremdeles brukt i flere hundre år. Til kongelige og kirkelige skriv brukte man det latinske alfabetet, mens runer ble brukt til hverdagslige skriv, for eksempel merkelapper på reisegods og korte meldinger. Samtidig ble runealfabetet utvidet med tegn som var i samsvar med de latinske.

[[Fil:CodexRunicus.jpeg|thumb|AM 28 8vo, kjent som Codex runicus, et manuskript skrevet på pergament fra c. 1300 som inneholder en av de eldste og best bevarte tekster av skånsk lov (Skånske lov), skrevet med runer.]]
Etter om lag [[1400]] gikk runene ut av daglig bruk unntatt på [[Island]] og [[Gotland]], men kunnskapen om dem besto. På 1200-tallet opplevde runene en mindre [[renessanse]] i [[Danmark]], og [[Skånske lov|Skånske Lov]] ble dermed skrevet på runer i perioden mellom [[1202]] og [[1216]], og påvirket det eldste danske skriftspråket. ([[Jyske Lov]] kom først i [[1241]].) Skånske Lov gjaldt [[Skånelandene]], dvs [[Skåne]], [[Halland]], [[Blekinge]] og [[Bornholm]]. På Island praktiserte man runemagi langt innpå 1600-tallet; og [[same]]ne fortsatte til innpå 1700-tallet.<ref>Lotte Hedeager: ''Skygger av en annen virkelighet'' (s. 83), forlaget Pax, Oslo 1999, ISBN 82-530-2098-8</ref> Basert på bøker trykt etter [[1550]], begynte folk å skrive «moderne» runeinnskrifter. Også bruken av runetegn blandet med latinske bokstaver i en lokal tradisjon i [[Dalarna]] i [[Sverige]], synes å være en del av denne lærde, bokbaserte bruken.

Enkelte runetegn har også blitt brukt sammen med latinske, for eksempel ble m-runen ''maðr'' (= mann) ofte brukt som forkortelse for ordet «mann» midt inne i tekster som ellers er skrevet med [[blekk]] på [[pergament]]. Den islandske bokstaven ''þ'' er et runetegn som har blitt tilpasset det latinske alfabetet.