Redigerer Ruiner (avsnitt)

== Etymologi og avgrensning ==
[[Fil:Chapel Durness Scotland.JPG|right|thumb|Ruin i Skottland]]
Om noe er en «ruin» er det [[etymologi]]sk «noe som har falt ned». Ordets forgjenger er det [[latin]]ske ''ruere'' (falle, smuldre, kollapse) som gikk videre til substantivet ''ruïna'' (falle) og ble derfra overlevert til engelsk via gammelfransk ''ruine'' og første gang attestert i betydning «levninger av en forfallen bygning eller by» fra [[1454]]. Ruin er et norsk lånord, og det har kommet til Norge fra enten fransk eller engelsk, sannsynligvis det siste.

Grensen for når noe kan kalles en ruin er vanskelig å definere. På den ene side har man bygninger som er forfalne, men som like fullt er i bruk og som dermed er grensetilfeller. Normalt vil man avgrense dette ved å si at dersom det under noenlunde normale forhold ikke er mulig å oppholde seg der over tid er det en ruin. På den annen side har man bygninger som er så ødelagt at det nesten ikke er noe tilbake; her vil grensen normalt bli definert ut fra om det er mulig å se noen trekk ved bygningen, eller om det bare er en steinur eller en haug murbrokker. Med andre ord, en ruin er ubeboelig eller ubrukelig under ellers normale forhold, men samtidig slik at man kan se at det engang har vært et menneskeskapt byggverk.