Redigerer Royal Navy (avsnitt)

=== Tvangsrekruttering ===
Siden 1600-tallet hadde Royal Navy benyttet seg av ''pressgangs'' (= pressgjenger, dvs. tvangsververe) for å skaffe mannskap. Bevæpnede [[matros]]er streifet gjennom britiske havnebyer og tauet inn de egnede mennene de fikk øye på. Handelsskip på vei opp [[Themsen]] kunne bli stanset, og det sjødyktige mannskapet tvunget om bord i marinefartøy, mens handelsskipet så vidt klarte seg frem til [[London]] ved hjelp av eldre og vanføre sjøfolk. En [[avis]]notis fra 1770-årene beretter at hundrevis av menn flyktet nordover langs veiene ut fra London, av frykt for ''pressgangs''. En vanlig borger kunne stelle i hagen eller være på vei hjem til kone og barn etter dagens arbeid, og før dagen var omme være slept i fangenskap på en skute med flere år på fjerne [[hav]], med pisking, [[skjørbuk]] og [[malaria]] foran seg, uten mulighet til å sende beskjed hjem til familien om hvor han var.

Tvangsverving var noe man kunne betale seg ut av om man hadde midlene; og en bestikkelse til den rette offiseren kunne skaffe av veien en mann man ønsket vekk. Menn fra de høyere klasser fikk utdelt «leidebrev», men i tider med mange deserteringer, beordret admiralitetet «intensiv tvangsverving», og da ble det ikke tatt hensyn til leidebrev. Mellom 1740 og 1805 forekom mer enn fem hundre slåsskamper mellom tvangsververe og menn som satte seg til motverge, og mørketallene var store. Etter å ha operert noen måneder i [[Bristol]] i 1759, var alle medlemmene i en ''pressgang'' skadet, og den ene var drept. Da tvangsververe i London slepte tre sjømenn med seg, kom flere hundre menn løpende til, befridde fangene og slo tvangsververne nærmest helseløse.

Under den [[amerikanske revolusjon]] kidnappet tvangsververne over {{formatnum:80000}} menn, noe som resulterte i opprør i minst 22 havnebyer. Kvinner angrep ''pressgangs'' med koster for å redde sine menn. Tvungen innkalling er kjent fra alle kriger, men det Royal Navy praktiserte, var regelrette overfall og kidnappinger. I perioder ville verken dommere eller overborgermesteren i London samarbeide med marinen. Likevel ble ikke tvangsvervingen avskaffet før langt innpå 1800-tallet.<ref>Adam Hochschild: ''Begrav lenkene'' (s. 255–258), Pax forlag, Oslo 2006, ISBN 82-525-6292-2</ref>