Redigerer Romerriket (avsnitt)

== Historie ==
=== Monarki ===
{{Utdypende artikkel|Det romerske kongedømme}}

Bystaten Roma vokste ut fra bosetninger rundt et vadested ved elva [[Tiberen]], som var et krysspunkt for trafikk og handel. Ifølge arkeologiske undersøkelser skal landsbyen Roma ha blitt dannet på [[Romas syv høyder|Palatinhøyden]] en gang i det [[9. århundre f.Kr.]], av medlemmer fra de sentrale italienske stammene, [[latinere|latinerne]] og [[sabinerne]]. [[Etruskerne]], som tidligere holdt til i Etruria i nord, ser ut til å ha tilordnet seg politisk kontroll i områdene rundt Roma sent i det [[7. århundre f.Kr.]]. Etruskerne mistet imidlertid kontrollen i det [[6. århundre f.Kr.]], og de opprinnelige stammene, latinerne og sabinerne, gjenopprettet sin regjering og dannet en republikk med mye sterkere kontroll over ledere som ønsket å utøve makt.

Ifølge romerske legender ble Roma grunnlagt [[21. april]], [[753 f.Kr.]], av tvillingene [[Romulus]] og [[Remus]], som nedstammet fra den [[Troja|trojanske]] prinsen [[Aineias]]. Romulus, som navnet Roma stammer fra, drepte sin bror Remus i en krangel der den nye byen skulle være, og ble den første av i alt syv konger av Roma.

=== Republikk ===
{{Utdypende artikkel|Den romerske republikk}}

[[Fil:City of Rome during time of republic.jpg|thumb|Roma i republikansk tid]]
Ifølge historikere som [[Livius]], ble den romerske republikk etablert rundt [[510 f.Kr.]] Den siste av de syv kongene av Roma, Tarquinius den stolte, ble avsatt, og et system basert på ettårig valgte [[magistrat (romersk)|magistrater]] ble etablert. De viktigste magistratene var de to [[romersk konsul|konsulene]], som fungerte som lederne i republikken. I realiteten var senatet det største maktorganet, som økte i medlemmer og makt ved etableringen av republikken. Magistratstillingene var kun tilegnet [[patrisierne]], eliten i det romerske samfunnet, men stillingene ble senere åpen for det vanlige folk, [[plebeierne]].

Romerne klarte gradvis å dempe trusselen fra de andre folkeslagene på Den italienske halvøy. Den siste trusselen mot romersk hegemoni i Italia, den store greske kolonien [[Tarentum]], ble slått i [[282 f.Kr.]]. Romerne sikret sine erobrede områder ved å opprette strategisk plasserte kolonier, og etablere stabil styring. I den andre halvdel av det [[3. århundre f.Kr.]] kom Roma i konflikt med [[Karthago]] i den [[andre punerkrig]]en. Denne krigen resulterte i Romas første erobring oversjøs, [[Sicilia]] og [[Hispania]], og Romas etablering som en imperial makt. Etter å ha nedkjempet [[kongeriket Makedonia]] og [[Selevkide-dynastiet|selevkidene]] i det [[2. århundre f.Kr.]], ble romerne den dominerende makten i og rundt Middelhavet.

[[Fil:Castro_Battle_of_Actium.jpg|thumb|left| [[Slaget ved Actium]] i [[31 f.Kr.]], markerer overgangen fra republikken til keiserriket]]

Den imperialistiske dominansen førte til interne stridigheter. Senatorene ble rike på bekostning av provinsene, mens soldatene, der mesteparten var småbønder, var lenge borte og kunne ikke opprettholde sine gårdsbruk. Den store importen av [[slave]]r, som fulgte med erobringen, reduserte muligheten for betalt arbeid, som førte til at underklassene ble dårligere stilt. En rekke embetsmenn, som for eksempel Graccerne, prøvde å få gjennom landreformer som ville ha hjulpet befolkningen, men senatet godtok sjelden slike reformer, noe som resulterte i opprør blant bybefolkningen, ofte ledet av rivaliserende senatorer. Senatet nektet bla. italienske forbundsstater å få romersk borgerskap, noe som endte i forbundsfellekrigen i [[91 f.Kr.|91]]&ndash;[[88 f.Kr.]]. Militærreformene til [[Gaius Marius|Marius]] førte til at soldatene ble mer lojale til hærføreren enn staten, et element som [[Sulla]] utnyttet i sitt brutale diktatorstyre i [[81 f.Kr.|81]]&ndash;[[79 f.Kr.]]

I midten av det [[1. århundre f.Kr.]] dannet tre menn; [[Julius Cæsar]], [[Pompeius]] og [[Crassus]], en hemmelig pakt for å kontrollere republikken; det første [[triumvirat]]. Etter Cæsars erobring av [[Gallia]], oppstod det en konflikt mellom ham og senatet, som igjen førte til en borgerkrig der Pompeius ledet senatets hær. Cæsar vant krigen og erklærte seg selv som diktator på livstid. I [[44 f.Kr.]] ble Cæsar drept av en gruppe senatorer som fryktet at han skulle gjeninnføre monarkiet. Cæsars arving, [[Octavian]] (Augustus), dannet sammen med [[Marcus Antonius]] og [[Lepidus]] det andre triumvirat, men denne alliansen endte også i en maktkamp, der Lepidus ble forvist og Marcus Antonius beseiret i [[slaget ved Actium]], i [[31 f.Kr.]], og Octavian stod igjen som den ubestridte hersker ([[keiser]]) over Roma.

=== Keiserrike ===
{{Utdypende artikkel|Det romerske keiserriket}}

[[Fil:Roman Empire Map.png|thumb|Romerriket på sitt største under keiser [[Trajan]]]]

Da hans fiender var beseiret, klarte Octavian å tilegne seg nesten absolutt makt, kledd i republikkens styringsform. Hans valgte etterfølger, [[Tiberius Caesar Augustus|Tiberius]], fikk makten overført og dannet det [[julo-claudiske dynasti]], som varte til [[Nero]]s død i [[69]]. Den territorielle utvidelsen fortsatte under Romerriket, og staten holdt seg stabil til tross for en rekke keisere som var både korrupte og fordervet. Etter det flaviske dynasti hersket ''de fem store keiserne'' ([[96]]&ndash;[[180]]) - Nerva, Trajan, Hadrian, Antoninus Pius, og Mark Aurel<ref>{{Kilde www|url=https://romerriket.no/|tittel=Romerriket|besøksdato=06.05.2022|forlag=Romerriket.no}}</ref> - og riket nådde sitt territorielle, økonomiske og kulturelle høydepunkt. Historikeren Edward Gibbon omtalte denne perioden på omtrent 85 år som den lykkeligste gjennom tidene. Riket var trygt både mot interne og eksterne trusler, og det gjennomgikk ''Pax Romana'' (den romerske fred, fra [[27 f.Kr]] til [[180]]). Med erobringen av [[Dakia]] under keiser [[Trajan]] nådde riket toppen av sin territorielle utvidelse med rundt 4 millioner kvadratkilometer.

Perioden mellom [[180]] og [[235]] ble dominert av det severanske dynasti, med flere inkompetente keisere. Dette, i tillegg til den økte påvirkningen fra hæren og press fra et nytt og sterkt [[Persia]] under [[Sasanide-dynastiet]], førte til en lang periode som er kjent som ''krisen i det tredje århundret''. Krisen endte med den mer kompetente keiseren [[Diokletian]], som i [[293]] delte riket i fire deler, der hver del ble styrt av en keiser, kalt ''tetrarkiet''. Diocletians inndeling ble ikke endelig, utover det fjerde århundret ble riket gjenforent og splittet opp igjen i varierende konfigurasjoner. Tyngdepunktet i riket ble liggende lenger østover, og i [[330]] flyttet [[Konstantin den store]] hovedstaden til [[Konstantinopel]].

=== Delingen ===
Det store romerske riket ble permanent delt mellom [[Vestromerriket]] og [[Østromerriket]] i [[395]].

Vestriket ble ganske snart utsatt for ødeleggende barbariske invasjoner, og gikk gradvis i oppløsning utover på [[400-tallet]]. I [[410]] ble byen Roma invadert for første gang på et [[millennium]] og den [[4. september]] [[476]] ble den siste vestromerske keiseren [[Romulus Augustus]] avsatt av den germanske lederen [[Odovakar]]. Riket som hadde vart i omkring 1200 år var nå borte, men Østriket skulle bestå i enda et millennium.