Redigerer Romanos IV Diogenes (avsnitt)

== Krig mot tyrkerne ==
[[File:Romanus IV histamenon with co-rulers.jpg|250px|thumb|right|Gull-histamenon<ref>Histamenon var betegnelse på en bysantinsk myntenhet</ref> fra Romanos IV: Mikael VII Dukas flankert av sine brødre Andronikos og Konstantios på forsiden, Romanos IV og Eudokia Makrembolitissa kronet av Kristus på baksiden.]]

Romanos IV var nå regjerende keiser og regent for sine stesønner og mindreårige medkeisere Mikael VII, Konstantios og Andronikos Dukas<ref>Dumbarton Oaks, s. 785</ref>. Hans raske karriere møtte motstand, ikke bare hos familiedynastiet Dukas hvor [[Caesar (tittel)|caesar]] Johannes Dukas ledet opposisjonen, men også i [[væringer|væringgarden]] som åpent uttrykte sin misnøye med ekteskapet med Eudokia<ref>Finlay, s. 31</ref>. Romanos besluttet derfor å fokusere på den ytre fienden og konsentrerte sin innsats om militær ledelse i felten mot de tyrkiske seldsjukkene<ref>Finlay, s. 31</ref>.

I 1067 hadde tyrkerne gjort en rekke fremstøt mot imperiets østgrense som kulminerte med plyndringen av St. Basilios-katedralen i [[Kayseri|Caesarea Mazaca]]. De slo vinterleir på grensen mot imperiet og ventet på våren, mens Romanos følte seg sikker på den bysantinske militære overlegenheten og så på tyrkerne som en horde røvere som ville flykte ved det første møtet<ref>Finlay, s. 32</ref>. Han hadde imidlertid ikke tatt med i beregningen de forsømmelsene som hans forgjengere, spesielt [[Konstantin X Dukas]], hadde gjort seg skyldig i. De bysantinske styrkene besto for det meste av leiesoldater fra [[Slavonia]], [[Armenia]], [[Bulgaria]] og [[Frankerriket]] og de var dårlig organisert og elendig utstyrt. Romanos militære innsikt var uomstridt, men hans temperament var en alvorlig feil<ref>Canduci, s. 272</ref>.

=== Krigen i 1068 ===
De første militære operasjonene som Romanos satte i verk hadde en viss suksess og forsterket hans tro på egen styrke. [[Antiokia]] ble angrepet av [[sarasenere]] med hjelp fra tyrkiske tropper og forsøkte å gjenerobre den bysantinske provinsen [[Syria]]<ref>Finlay, s. 33</ref>. Romanos satte kurs mot den sørøstlige grensen for å håndtere denne trusselen, men da han var framme ved forlegningen i [[Lykandos]] fikk han melding om seldsjukkene hadde slått til mot [[Pontos (oldtidsrike)|Pontos]] og hadde plyndret byen [[Niksar]]<ref>Finlay, s. 34</ref>. Han valgte å dra med en mindre styrke mot dem og tvang dem til retrett, men uten å kunne påføre tyrkerne særlige tap.

Han returnerte sørover og sluttet seg til hovedstyrken, og de fortsatte sin marsj mot [[emirat]]et [[Aleppo]]. Romanos inntok og befestet den syriske byen [[Manbij]] for å hindre invasjon i de sørøstlige provinsene i imperiet<ref>Norwich, s. 258</ref>. Han gikk også til kamp mot sarasenerne i Aleppo uten at noen fikk noen endelig seier<ref>Finlay, s. 34</ref>. Da høsten kom trakk Romanos seg tilbake 
mot nord. De hadde noen trefninger med seldsjukkene i Lilleasia, men nådde tilbake til Konstantinopel i januar 1069<ref>Finlay, s. 34</ref>.

=== Krigen i 1069 ===
[[File:Romanus IV.jpg|thumb|right|250px|Kopper-follis<ref>Follis var en romersk/bysantinsk mynt</ref> fra Romanos IV’s tid. Advers viser Kristus, mens baksiden viser et kors med bokstavene CΒΡΔ (Σταυρὲ σου βοήθει Ρωμανόν δεσπότην, "Ditt kors hjelpe Herren Romanos")<ref>Soloviev 1935, s. 156-158</ref>]]

Planene for neste års kriger ble kullkastet etter et opprør blant frankiske leiesoldater ledet av [[normannere]]n [[Robert Crispin]]. De begynte å plyndre i området rundt [[Edessa (Mesopotamia)|Edessa]] der de var stasjonert, sannsynligvis på grunn av manglende lønnsutbetalinger<ref>Finlay, s. 35</ref>. Frankerne fortsatte å herje en tid også etter at Crispin var tatt til fange. Samtidig angrep tyrkerne i Kayseri og Romanos måtte bruke mye av sine styrker for å gjenopprette kontrollen i [[Kappadokia]]. Romanos satte etter dette kursen mot byen [[Ahlat]] ved [[Vansjøen]] for å beskytte den armenske grensen<ref>Finlay, s. 35</ref>.

Under marsjen etterlot Romanos en betydelig del av hæren under kommando av Filaretos Brachamios for å forsvare den mesopotamiske grensen. Filaretos ble imidlertid beseiret av tyrkerne<ref>Kazhdan, s. 1807</ref>, noe som tvang Romanos til å oppgi sin plan og returnere til Sebaste. Han klarte å omringe de tyrkiske styrkene, men de unnslapp og flyktet til Aleppo. Romanos måtte dra tilbake til Konstantinopel uten å få den seieren over tyrkerne som han hadde håpet på<ref>Finlay, s. 35</ref>.