Redigerer Roland Freisler (avsnitt)

== Senere karriere ==
Freislers kommunistsympatier vek snart plassen for en grenseløs Hitler-beundring, og han ble medlem av [[NSDAP]] i 1925.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/fotostrecke/wannsee-konferenz-die-kalten-buerokraten-des-genozids-fotostrecke-144363-11.html|tittel=Fotostrecke - Bild 11 - Wannsee-Konferenz: Die kalten Bürokraten des Genozids|besøksdato=2019-08-31|fornavn=SPIEGEL ONLINE, Hamburg|etternavn=Germany|språk=de|verk=SPIEGEL ONLINE}}</ref> I 1932 ble han innvalgt i det prøyssiske parlamentet for NSDAP, og året etter medlem av [[Riksdagen]] som representant fra Hessen-Nassau. Han ble også sjef for det prøyssiske justisdepartement. Han var medlem av det tyske lovakademi og hadde dessuten rang som [[SA-Brigadeführer]].{{Trenger referanse}} Det var i funksjon som statssekretær i Justisdepartementet at han deltok på [[Wannsee-konferansen]], for øvrig som vikar for [[Franz Schlegelberger]].

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-H25930, Berlin, Roland Freisler (r.) und Heinrich Lautz.jpg|thumb|Roland Freisler (t.h.) gratulerer Heinrich Lautz]]

Freisler ble president i den såkalte [[Volksgerichtshof]] i 1942,<ref name=":0" /> hvor han etterfulgte [[Otto Georg Thierack]]. Etter utnevnelsen skrev han til [[Hitler]]: «Folkedomstolen vil uavlatelig anstrenge seg for å dømme slik som den tror at De, min Fører, ville ha dømt i saken. Heil, min Fører! I trofasthet, Deres politiske soldat Roland Freisler.»{{Trenger referanse}} Han var således dommer i flere kjente saker, blant annet dømte han [[Sophie Scholl]] og de andre medlemmene av [[Den hvite rose]]. Han var også dommer i sakene mot de involverte i [[20. juli-attentatet]] mot Hitler i [[1944]]. Fra sin tiltredelse i 1942 og frem til sin død i februar 1945, avsa han {{formatnum:2295}} dødsdommer.<ref>Peter Normann Waage: ''Traute Lafrenz og Den hvite rose'' (s. 164), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7</ref>

Han ble en beryktet [[jurist]]. Med sin framtreden i retten kom han, dels skrikende, med alvorlige krenkelser mot de tiltalte i ord og gjerning. For eksempel nektet han enkelte tiltalte å bruke belte - og benyttet anledningen til å håne dem på det groveste når buksene falt ned under avhør. Hans krenkende adferd er dokumentert gjennom vitner og film.<ref>http://www.youtube.com/watch?v=aNi5256dhvM</ref> Propagandaministeriet fant det upassende å vise disse filmopptakene fra Freislers rettssaker i sine [[propaganda]]filmer, ettersom det regnet med at publikum ville finne hans oppførsel støtende. Under rettssaken mot medlemmene av Den hvite rose, kommenterte han [[Susanne Hirzel]]s «ariske utseende»,<ref>Peter Normann Waage: ''Traute Lafrenz og Den hvite rose'' (s. 148-9)</ref> noe som kanskje forklarer at hun slapp unna med seks måneders fengsel. Freisler var blitt fløyet fra Berlin til [[München]]; saken mot Den hvite rose var første større saken han førte for Folkedomstolen. Salen var fylt med håndplukkede [[SS]]- og [[Sturmabteilung|SA]]-folk. Foreldrene til Sophie og Hans Scholl fikk komme inn, men da faren ville si noen ord, jaget Freisler ham og hans kone på dør. Ifølge fengselspresten forholdt Freisler seg forbausende nok taus da Sophie Scholl rolig sa til ham: «Det vi har skrevet og sagt, det tenker dere jo alle sammen, dere mangler bare mot til å si det høyt.»<ref>Peter Normann Waage: ''Traute Lafrenz og Den hvite rose'' (s. 165)</ref> I rettsrunden mot de andre medlemmene begynte han derimot med å brøle: «''Denne retten er en virkelig rett! Det er en folkerett! Vi trenger ingen lov! Vi trenger ingen prosessregler! Det er vi, folket, som bestemmer her! Ser dere, vi har ikke en gang noen lovsamling her!''» Da en av bisitterne rakte Freisler en lovsamling, slengte Freisler den rasende ut i salen: «''Vi trenger ingen lover! Vi trenger ingenting! Den som er imot oss, vil bli tilintetgjort!'''»{{Trenger referanse}} Han hånte den anklagede [[Alexander Schmorell]] fordi hans mor var russisk, enda Freisler selv hadde lært seg russisk og vært overbevist kommunist. Da den anklagede [[Kurt Huber]] påpekte at han i det sjette flygebladet ikke hadde skrevet annet enn det [[Fichte]] hadde påpekt 130 år tidligere, skrek Freisler: «De er ingen Fichte! De er ikke engang professor! Her skal vi ikke ha noen politiske taler!»<ref>Peter Normann Waage: ''Traute Lafrenz og Den hvite rose'' (s. 178-9)</ref>