Redigerer Ribbungene (avsnitt)

== Ribbungenes slag og kamper ==
===== Overfallet på Hovedøya ===== 
Overfallet på [[Hovedøya]] utenfor Oslo vinteren [[1219]] til [[1220]] er beskrevet i [[Håkon Håkonsons saga]]. Overfallet ble ledet av Gudolf, og markerte starten på ribbungopprøret mot [[birkebeinerne]]. Ifølge sagaen hadde Ivar Utvik, som styrte den vestre delen av [[Oslosyssel]], overvintret på [[Hovedøya]] utenfor [[Oslo]] med sitt skip. Han ble helt overraskende overfalt av ribbungene og jaget på flukt med en robåt. Under kampene på Hovedøya tok Gudolf Ivars skip og drepte mange birkebeinere, deretter plyndret han øya for våpen og mye annet forråd. De overlevende birkebeinerne flyktet inn til byen der de søkte tilflukt i kirkene, mens Ivar Utvik rodde vekk på [[Oslofjorden]].<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 58</ref>

Våren [[1220]] økte oppslutningen om ribbungenes opprør så mye at birkebeinernes [[lendmenn]] i [[Viken (historisk område)|Viken]] så seg nødt til å be Kong [[Håkon Håkonsson]] og hans hærfører [[Skule Bårdsson|Skule jarl]] om hjelp.

===== Trefningene på Agder og ved Jeløya =====
Om våren [[1221]] ble kongen og [[Skule jarl]] enige om å angripe fra to retninger mot [[Oslo]] der de skulle samle sine styrker mot ribbungene. Kong Håkon stevnet ut med skipsflåten fra [[Bergen]] mens Skule jarl samlet en stor hær i [[Trøndelag]] og drog videre til [[Hamar]]. Der møtte han sysselmennene på Opplandene som forklarte at de hadde fått melding om at ribbungene hadde tatt østdelen av Viken og forberedte et angrep på Berget i [[Tønsberg]]. [[Arnbjørn Jonsson]] og de andre lendmennene på Viken hadde dratt dit og søkt tilflukt på festningen der. Skule jarl skyndte seg til Oslo og tok til seg tre storskip samt flere mindre fartøyer.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 62</ref>

Den kongelige flåten seilte østover langs kysten av Agder hvor det kom til flere mindre trefninger mellom kongens menn og ribbunger som kom østfra.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 334-336.</ref> Etter trefninger som antakelig fant sted både i Agder og ved [[Skiensfjorden]], seilte Håkon Håkonssons skip inn Oslofjorden og la til i [[Vrengen]] mellom [[Nøtterøy]] og [[Tjøme]]. De tok kontakt med Arnbjørn Jonsson som hadde dratt sammen en hær i Tønsberg og kommet ut på sjøen på en flåte som bestod av mindre skuter. De to flåtestyrkene sluttet seg sammen ved Tønsberg. Om morgenen kom ei [[skute]] østfra til den kongelige flåten og fortalt at de hadde støtte på ribbungene på flere skip.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 63</ref>

Det ble anslått at det var tilsammen omlag femti ribbungskip lengre opp i Oslofjorden, på vei for å angripe Arnbjørn Jonsson. Kongen og birkebeinene bestemte seg for å vente og sendte ut sveithøvdingen [[Lodin Gunnesson]] på speiding med 3 skuter neste natte. Den neste dagen vendte Lodin tilbake med en ribbungskute han hadde tatt om natten med melding om at Skule jarl hadde kommet til Oslo. Ribbungene hadde seilt nedover til [[Moss]] og [[Onsøy]] i [[Østfold]] der de samlet skipene sine.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 64</ref>

Fra øyene sør for Tønsberg fortsatte den kongelige flåten ut fjorden. Først gikk de mindre skutene for å forlede ribbungene til å tro disse var [[byrding]]er eller lasteskuter, mens langskipene lå bakover med årene ut på sjøen og mastene stående oppe for å gi inntrykk av sivile lasteskip fremfor [[krigsskip]]. Denne krigslisten ble ikke avslørt før i siste øyeblikk av ribbungene, som rodde rett mot de mange skipene på fjorden. De oppdaget de gyldne værfløyene på stavnhodene eller festet i mastene på storskipene, og innså at dette var store krigsskip på vei mot dem. De la om kursen og ville dreie inn i fjorden.

På ferden innover fjorden oppdaget birkebeinene at langskipene i åretak var raskere enn skutene som bare hadde en mann for hver åre mens det var to om hver åre på de større krigsskipene. Storskipene var kommet for nær ribbungene, som fikk tid nok for å avbryte angrepet, men birkebeinene reagert raskt og fossrodde med sine storskip og sperret vegen for ribbungene. Disse dreide igjen om og satte kursen mot [[Jeløya]] ved [[Moss]]. Der gikk de i land, men birkebeinene fulgte etter og tok alle skipene. De innhentet ribbungene på øya, men lyktes ikke å tvinge disse til slag etter at de nådde ei bru over til fastlandet. Mesteparten av ribbungene reddet seg ved ødelegge brua.

Skule jarl dro ut fjorden fra Oslo og rodde til Jeløya der de tok kontakt med en bonde som hadde sett trefningene utenfor Jeløya lenge sørover og mente ribbungene hadde flere skip enn de kongelige. De to flåtestyrkene møttes under [[Stallsberget]] på Jeløya i det de siste kampene tok slutt og det siste ribbungskipet var erobret.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 66</ref>

===== Et slag ved Oslo =====
Etter [[trefningen ved Jeløya]] fortsatte kong [[Håkon Håkonsson]] og [[Skule Bårdsson|Skule jarl]] med den kongelige hæren til [[Hovedøya]]. Men mesteparten av hæren ble holdt tilbake på storskipene mens noen av skipene, anført av fire sveithøvdinger og nesten alle sysselmennene fra [[Opplandene]] seilte til byen, der de søkte husly i god tro om at ribbungene var fremdeles i [[Marker]] på [[Østfold]].

[[Sigurd Ribbung]] hadde imidlertid rykket inn til Oslo, noe kong Håkon og Skule fikk nyss om. Ved daggry stormet ribbungene inn i byen, men kongen og jarlen, som lå under Hovedøya, gikk til motangrep med de mindre skipene som var raskest ut med å gjøre seg klar for strid. Ribbungene, som hadde drept fire birkebeinere og kastet noen menn på sjøen, oppdaget den store hæren på fjorden, og flyktet vestover fra byen opp i skogene. Kong Håkon ønsket å snu styrkene om fra bryggene over i [[Pipervika]] for å avskjære retrettveien vestover ved bruen over Frysja ([[Akerselva]]). Men hans sveithøvdinger var ikke enig i dette, så alle småskipene la til ved bryggene.

Tre sveiter med ribbunger kom inn i byen der de overrasket birkebeinerne på nytt, men ble slått tilbake. og 86 ribbunger skal ha falt. Birkebeinerne fulgte etter på vegen vestover over bruen fram til elven Fod ([[Lysakerelven]]) der de innhentet ribbungene. Men ribbungene verget seg godt og tok seg over elven til sikkerheten, og birkebeinerne dro tilbake til Oslo.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 68-69</ref>

===== Overfallet på Apalsäter =====
Samme år overfalt og utslettet [[Skule jarl]] en hæravdeling av ribbungene i [[Ranrike]] som oppholdt seg på en gård som het ''Apalsäter''.

Kong [[Håkon Håkonsson]] og Skule jarl hadde ledet et hærtog til [[Oslo]] der de påførte ribbungene nederlag under kampene om herredømmet over [[Viken (historisk område)|Viken]], og drog til Bergen senere om sommeren. Men det varte ikke lenge før nye meldinger fra lendmennene i Viken, deriblant [[Arnbjørn Jonsson]], kom til Bergen med rapporter om at ribbungene hadde vokst seg sterkere i Viken.

Kong Håkon og Skule jarl forberedte et nytt sjøtokt og tok flere storskip med seg langs kysten og østover til [[Agder]]. Der fikk de rede på at noen sveiter med ribbungene var kommet østfra og gått  på land. Den mye større hæren drev ribbungene på flukt og tok en byrding, et mindre lastefartøy. Men idet byrdingen satte ut på sjøen med buskapen om bord gikk den ned med de fleste menn ombord. Flåtestyrken fortsatte over [[Langesundsfjorden]] tross hardt vær og motvind fram til [[Tønsberg]]. Der fikk de vite at ribbungene skulle ha en stor hær på [[Romerike]] og flere [[sveit]]er sør i Viken. Kongen ble igjen i Tønsberg, mens Skule jarl dro østover med styrkene.

Skule jarl lette etter sveitene på østdelen av Viken, der han fikk meldinger om at den tidlige [[bagler]]høvdingen Gunnar Åsesson hadde sluttet seg til ribbungene. Gunnar var i Vette herred nord i Båhuslen med sin egne sveiter som gikk videre til [[Tanum]] herred der de møtte to andre sveiter.

Jarlen fant ut hvor Gunnar oppholdt seg, og midt om natten kringsatte han og birkebeinene garden og husene på Apalsäter. Birkebeinene overfalt garden og drepte 90 ribbunger, blant dem Gunnar Åsesson. De gjenværende ribbungene flyktet ut på bygda.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 74</ref>

Etter dette vendte jarlen igjen til Tønsberg. Der ble det bestemt at Skule jarl skulle bli i Viken mens kong Håkon for vestover til Bergen for å overvintre der til det neste året. Jarlen gikk hardt inn for å få bukt med ribbungene og sørget først og fremst for å renske ut Viken for ribbungene som ble slått lengre opp på landet fra kysten.<ref name="Håkon Håkonssons saga, kap. 75">Håkon Håkonssons saga, kap. 75</ref>

===== Overfallet på Foss =====
Vinteren 1221-22 overvintret Skule jarl med styrkene sine i [[Viken (historisk område)|Viken]]. Jarlen seilte til [[Hovedøya]] med skutene, der ble han underrettet av munkene på øya om at ribbungene hadde gått til deres gård på ''Foss'' der de oppholdt seg for natten nord for byen. Gården lå ved [[Nedre Foss]] på [[Akerselva]] ikke langt fra bruen mot vest. Birkebeinene rykket opp til gården og omringet den. Gudolf av Blakstad kom seg unna, men 70 ribbunger ble drept.<ref name="Håkon Håkonssons saga, kap. 75"/>

===== Slaget ved Leinestrand =====
[[Sigurd Ribbung]] dro fra [[Drammensfjorden]] og opp i [[Tyrifjorden]] med en flåte av mindre skip senere samme vinter. Birkebeinenes sysselmenn ble underrettet om dette, og disse med deres følge samt hadelendingene drog ned på Ringerike der de møtte ribbungene ved Leinestranda i [[Hole]].

Ribbungene led nederlag, og 200 ribbunger ble drept. Sigurd Ribbung flyktet, og birkebeinerne tok alle skipene deres.<ref name="Håkon Håkonssons saga, kap. 75"/>

===== Overfallet på Løren =====
Sigurd Ribbung forlot [[Nidaros]] sommeren [[1224]] og dro til [[Värmland]] der han kalte til seg ribbungene hvorav tolv sveithøvdingene med deres menn samt fire stormenn med deres følge. Deretter la de i vei inn i Norge og videre til [[Romerike]]. Olav Mok («den søvnige»), kongens utsending i landsdelen, holdt bryllup på gården Løren i bygden [[Sørum]] på Romerike da han helt uventet ble overrasket av hærmenn.

Ribbungene omringet gårdsbygningene og holdt sysselmannen innestengt sammen med hans følge, en stor sveit med kongens hirdmenn og gjester samt flere gode menn. Ribbungene ønsket først ikke å gi [[grid (historie)|grid]] til kongens hirdmenn og gjestene, men Olav Mok nektet å ta imot grid uten kongens menn. Ribbungene gikk med på å gi grid til kongens menn mot Olav Mok skulle gå ut først. Men så snart Olav Mok gikk ut, ble han ført vekk mens ribbungene drepte 60 mann, tjue av dem hirdmenn.

Olav Mok måtte sverge ed på å ikke ta opp våpen mot ribbungene, men så snart han hadde blitt løslatt dro han vekk og samlet menn rundt seg. Olav Mok gikk til motangrep og drepte noen av ribbungene, men ribbungene hadde mye støtte på Romerrike, og fant fort ut hvor han og mennene hans var. Med en stor styrke kom de over Olav Mok og utslettet nesten alle mennene som hadde sluttet seg til sysselmannen som også ble drept.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 104</ref>

===== Slaget på Stange =====
Etter det kostbare [[Värmlandstoget]] i januar [[1225]], forsøkte kong [[Håkon Håkonsson]] å forfølge ribbungene, som hadde satt fyr på kongeskipet «Sættaspillir» og femten andre krigsskip på [[Ringerike]] og [[Hadeland]]. Men ribbungene benyttet vinteren for raske, omgående manøvreringer ved å utnytte deres kjennskap til terrenget i dyp snø, for å komme seg lenger opp i landet.

Sysselmennene på Hedmark, som hadde gitt deres viktigste bidrag til kongens felttog, måtte vende hjemover etter nytteløs leting etter ribbungene på Värmland og lenger vestover på Østlandet. Vel vitende om deres situasjon, med at de vil være avhengige av hedmarkingenes bondeoppbud, bad de kongen om å dra opp til Hedmark. Men kongen valgte å oppgi ferden opp i landet, og oppholdt seg i Tønsberg resten av vinteren, som var blitt så streng at [[Oslofjorden]] nesten ble helt islagt.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 124-125</ref>

[[Sigurd Ribbung]] som hadde gått videre til [[Romerike]], fikk melding om at kongen hadde satt seg til på Berget i Tønsberg. Han stevnet til seg hele hæren sin for et endelig angrep opp mot [[Hedmark]], som hadde unngått ribbungenes herredømme gjennom krigen. Ved midten av mars 1225 dro ribbungene på kort varsel på [[Mjøsa]] og videre til [[Stange]], på en rask marsj på isen. Der fant de ut at hedmarkingene hadde oppløst hærsamlingen, men utplassert vaktposter. Disse slo alarm med hærklokken ved [[Stange kirke]]. Ribbungene visste de hadde liten tid på seg og fór inn på bygdene der de angrep de væpnede bøndene som stormet fram fra gårdene for å samle seg.

Kampene på Stange ble voldsomme og blodige. To eller tre ganger greide hedmarkingene å fylke seg, men de ble slått på flukt hver gang. Ribbungene støtte flere ganger på mindre avdelinger av væpnede bønder. Sysselmennene lenger nord i bygdene tok opp kampen på nytt bare for å lide et nytt nederlag. Under kampene ble de store gårdene [[Ottestad]] og [[Hverven]] brent ned av ribbungene.

Biskop Hallvard i [[Hamar]] gikk ut til ribbungene som hadde vunnet slaget på Stange og bad om [[grid (historie)|grid]] på vegne av bøndene. Kongsmennene flyktet over Mjøsa vestover og mot [[Toten]]. Ivar på Skedjuhov og Torgeir biskopsmann, som overlevde kampene, kom seg til kongen i Tønsberg der de fortalte om angrepet og kampene på Stange, som hadde endt med at Hedmark falt til ribbungene.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 126</ref>

===== Slaget ved Avløs =====
Slaget ved Avløs var et mindre sammenstøt i [[Bærum]] vest for [[Oslo]] ved en gård som het Agnløysa (Aflausa eller [[Avløs]]) mellom [[birkebeinerne]] og ribbungene i [[Mars (måned)|mars]] til [[april]] [[1225]].

Etter erobringen av [[Hedmark]] drog ribbungene ut i [[Viken (historisk område)|Viken]] på streiftog rundt omkring og [[Oslo]] ble inntatt for andre gang. Fra Oslo gikk flere sveitavdelinger vestover ned mot [[Tønsberg]] i [[Vestfold]]. Under et av streiftogene kom en mindre hær på noen sveiter ledet av Nikolas Reidarsbror meget nær byen. Kong [[Håkon Håkonsson]] sendte ut 9 sveiter under ledelse av fem sveithøvdinger fra byen, inkludert Harald Stangarfylja som satte etter ribbungene.<ref>Håkon Håkonssons saga, kapittel 126, 127</ref>

De innhentet ribbungene på garden ''Agnløysa'' som formodentlig var Aflausa, det gamle navnet på Avløs i Bærum på et område som tidligere hadde vært en del av [[Aker]].<ref>Fotnote 306, Håkon Håkonssons saga, Alexander Bugges oversettelse</ref> Troppenheten [[sveit]] hadde et antall soldater som varierte fra rundt tretti til cirka hundre mann. Birkebeinerne hadde kanskje mellom 300 og 900 mann mot ribbungene som kanskje hadde flere enn to sveiter med opptil 300 mann.

Slaget som ble utkjempet sent på vinteren mens det fortsatt var kaldt, endte med et blodig nederlag for ribbungene som mistet sin viktigste høvding, Nikolas Reidarsbror. Han stupte under kampene sammen med hundre (100 til 120 mann) mann som var drept. Ribbungene torde etter dette ikke å nærme seg Tønsberg og Vestfold.<ref>Håkon Håkonssons saga, kapittel 127</ref> Berget på Tønsberg ble nå kongens viktigste støttepunktet i Viken ovenfor ribbungene som tross gjentatte nederlag hadde vist seg som en utrettelige motstandere i det indre Østlandet.

===== Angrepet på Oslo =====
Sommeren [[1225]] bød kongen ut [[leidang]] både med folk og kost over hele [[Gulatingslagen]] og stevnet til seg femti skip. [[Skule Bårdsson|Skule jarl]] vendte nordover til [[Trøndelag]] der han skulle samle seg en hær for et felttog over fjellet ned mot [[Østlandet]]. Kong Håkon dro oppover i [[Viken (historisk område)|Viken]] fra sør. Underveis langs kysten av Skagerrak fikk kongen vite at ribbungene herjet og gjorde skade på både kongens og bøndenes eiendommer i Agder.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 335.</ref> Ribbungene hadde i et mindre streiftog herjet ved [[Mandal|«Marnardal»]] (Mandal). Der ble de funnet og slått vekk. Flere ganger måtte kongen rydde opp langs Sørlandskysten helt opp til [[Skien]], og det er trolig at ribbungene hadde en maktbasis i [[Telemark]], antakelig i den indr delen og kanskje også støttespillere i indre strøk av Agder som herjet kystområdene derfra.<ref>Torbjørn Låg, ''Agders historie 800-1350'', Kristiansand 1999, side 336.</ref>

[[14. september]] [[1225]] angrep kong Håkon ribbungene i Oslo, da han i spissen for styrken sin gjennomførte en landgangsoperasjon fra sjøen. I [[Oslofjorden]] ble den kongelige krigsflåten stoppet. Med 16 mindre skuter seilte birkebeinerne videre innover fjorden og nådde fram til [[Nesodden]] om kvelden. Der delte kong Håkon hæren sin i to mindre avdelinger. Den ene ledet av Ivar på Skedjuhov rodde inn under [[Ekeberg]] mot Trælaborg. Ute av syne fra byen Oslo kom han med sju skuter fram til land slik at han kunne rykke fram opp til et sted i nærheten av [[Østre Aker kirke]] på [[Østre Aker]] som het ''Elvinaregg'' med sveitene sine. Der de lå om natten. Hensikten med denne manøvreringen var å avskjære retrettveiene ut av byen.

Ved daggry rodde kongen inn til byen med 9 skuter. Ribbungene i byen la straks på sprang ut av byen, men der støtte de på Ivar og mennene hans som rykket ned fra Østre Aker, og de løp tilbake til byen, der de møtte Kong Håkon og hans styrkene hans. Mesteparten av ribbungene flyktet inn i kirkene der de holdt ut i håp om at gudfreden skulle holde birkebeinerne ute. Over tjue ribbungene ble drept i de kortvarige kampene. De som hadde flyktet inn i kirkene fikk grid av kongen.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 130</ref>

===== Slaget ved Aker =====
Slaget ved Aker i juli [[1226]] mellom ribbungenes hær og de forente bønder og [[birkebeinerne]] vest for [[Aker]] i [[Oslo]] sluttet med nederlag for [[Knut Håkonsson]] som overtok etter [[Sigurd Ribbung]]s død.

Med store styrker rykket Sigurd Ribbung ned fra [[Opplandene]] om våren og inntok Oslo. Han ble imidlertid syk og døde tidlig i juli 1226. Fra først av holdt Ribbungene nyheten om hans død hemmelig og tok junker Knut til ny konge. Med Knut Håkonsson som fører, kom store mengder menn fra [[Götaland]] og Marker i [[Østfold]] og sluttet seg til ribbungene.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 144-145</ref>

Bøndene som trodde reisningen var over med Sigurds død, stevnet til ting og nevnte opp menn fra bygdene i [[Oslosyssel]] for å reise et stort oppbud av væpnede bønder. Disse sluttet seg til birkebeinerne anført av Guttorm Erlendsson og Klemet fra Holm, og samlet seg i [[Lier]]. Den forente hæren gikk videre østover og kom fram til noen enger vest for Aker, trolig i området mellom [[Gamle Aker kirke]] og [[Uranienborg]]. Der møtte de den sterke ribbungshæren.

Slaget ble svært hardt med stor tap på begge sider, men bøndene holdt stand med støtte av birkebeinerne. De førte fram med et motangrep som lykkes. De götske styrkene ble nær tilintetgjort av bøndene og birkebeinerne, som  fordrev ribbungene over Akerselva der det var en bro. Knut, som flyktet, mistet kontrollen på hesten, den falt ut i elven, men han berget seg og unnslapp så vidt.<ref name="Håkon Håkonssons saga, kap. 146"/>

Antall deltagere eller falne er ikke kjent, men beretningene sier at tapene var kostbare for ribbungene, som på dette tidspunktet kanskje hadde sin største hærsamling under krigen.

Ribbungene trakk seg opp i landet fra [[Oslosyssel]]. Kort etter dette kom en stor flåte på 34 skip med kongsskipet «Draken» i spissen med kong [[Håkon Håkonsson]] ombord til havnen utenfor Oslo der han stevnet til seg alle lendemennene og sysselmennene. Han lot dra opp skipene fra Oslo til [[Øyeren]] over [[Skedsmo]]. På Øyeren ventet 13 skip som hadde vært dratt forbi Sarpsfossen under ledelse av sveithøvdingene Arnbjørn Jonsson og Simon Kyr. Med den store flåten på til sammen 47 skip nådde kongen [[Eidsvoll]] og for ned til den store sjøen [[Mjøsa]] og langs vestre landet.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 147</ref>

Det kunne blitt et stort sjøslag på Mjøsa om morgenen neste dag da ribbungenes flåte kom roende mot kongens skip. Men ribbungene oppdaget kongens merke og snudde mot land ved Hunn, nå [[Vardal]] i [[Gjøvik kommune]] der de gikk på land. Kongen tok alle skipene og mye hærfang uten et sverdslag. Deretter satte kongen østover til [[Hamar]] der det lå mange ribbunger som var blitt såret i Slaget ved Aker. De fikk alle [[grid (historie)|grid]].<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 151</ref>

Knut fortsatte med det som var tilbake av hæren fra Vardal på vestre siden av Mjøsa til Hadeland og nord i Gudbrandsdalen og deretter over i Østerdalen. Et kongelige tilbud om forlik ble avslått.

Knuts mor, Kristina, og hennes mann, bad imidlertid om grid for Knut. Kong Håkon ville møte ham i [[Konghelle]], men Knut planla et bakholdsangrep som slo feil. Kong Håkon gav ham likevel nåde, fordi Knuts far, [[Håkon Galen]], hadde vært en av Håkons menn.<ref>Håkon Håkonssons saga, kap. 154-156</ref>