Redigerer Rettskrivinga av 1917 (avsnitt)

== Gjennomføring ==
[[Fil:Sproget i fare.png|thumb|Forsiden på søndagsutgaven av ''[[Aftenposten]]'' var i sin helhet viet [[Knut Hamsun]]s [[essay]] ''Sproget i Fare.'']]
Rettskrivingsnemnda ble oppnevnt i 1916 av [[Jørgen Løvland]] som da var kirke- og undervisningsminister i Knudsen II-regjeringen. I denne nemnden satt blant annet [[Knut Liestøl]] (elev og venn av [[Moltke Moe]]) og [[D.A. Seip]], prominent i [[Østlandsk reising]] som ble støttet av blant andre [[Eivind Berggrav]]. På denne tiden var [[Det norske Arbeiderparti]] fortsatt språkpolitisk nøytralt, og hadde representanter på [[Stortinget]] som gikk sterkt imot reformen. Men Knudsen II-regjeringen gikk sammen med [[Jørgen Løvland|Løvland]], og truet med å gå av dersom den fikk flertallet mot seg. Et regjeringsskifte var ikke mulig på det tidspunktet, og det endte med at reformen ble berget med en [[dobbeltstemme]] fra stortingsrepresentant Buen. Nemndens anbefaling til ny rettskriving ble så godkjent ved [[kongelig resolusjon]] ni dager etter at den var fremlagt for Stortinget.

Med dette var normen offisiell rettskrivning i Norge, men der 1907-reformen etter noen år hadde slått igjennom i pressen og forlagene, forble 1917-rettskrivningen langt på vei en papirtiger.

Motstanden var mye kraftigere enn mot den i 1907, og avisene skrev at «''det har vistnok aldrig hændt før i verdenshistorien, at et ministerium gjør [[kabinettspørsmål|kabinetspørgsmaal]] paa retskrivningsregler, men [[Gunnar Knudsen]] vil efter forlydende gaa med alle sine folk, hvis Storthinget forlanger ophævelse af den kgl. resolution af 1917.''» Uansett fikk de konservative formene overtaket igjen utover 1920-tallet. Ikke minst fordi det fantes få lærebøker med den nye rettskrivningen, så det ble vanskelig for skolene å ta den i bruk. Innenfor landsmål førte valgfrie former til at landsdelene satte opp sine egne skriftnormaler til bruk i skolene, ut fra det som best passet til den lokale [[dialekt]]en. Landsmål viste derfor tegn til å splittes i flere landsdels-skriftspråk, og i 1934 vedtok Stortinget at det trengtes en ny språkreform som skulle redusere antall dobbeltformer i begge mål. Slik håpet en å få fortgang i tilnærmingen, «på norsk folkemåls grunn».<ref>Arild Leitre, Einar Lundeby, Ingvald Torvik: ''Språket vårt før og nå'' (s. 105-06)</ref>