Redigerer Restaureringen av Nidarosdomen (avsnitt)

==Oppsummering av bygningshistorikk før 1800-tallet==
<div style="float:left;">
[[Fil:nidarosdomen northern transept xylo.png|thumb|left|Tverrskipet ble bygget 1140-1180 i forskjellige stilarter; nederst normannisk chevron-stil, lenger opp tidlig gotikk.]]
[[Fil:nidarosdomen octogon triforium xylo.png|thumb|left|Etter brannen i 1328 ble triforiet i oktogonen gjenoppført i engelsk decorated style.]]
[[Fil:Maschius n s.png|thumb|left|Vestskipet ble ikke gjenreist etter brannen 1531. Kobberstikk av Maschius, 1661.]]
[[Fil:nidarosdomen choir before restoration.jpg|thumb|left|Etter brannen i 1531 fikk langkoret flatt tretak og tykke, hvite vegger, etterhvert med lukkede «pulpiturer» for rikfolk.]]
[[Fil:Nidarosdomen s 1800.jpg|thumb|left|Nidarosdomen sett fra sør, ca. 1830. Maleri av Mathias F. Dalager.]]
[[Fil:nidarosdomen west front 1839.png|thumb|left|Vestfronten var helt ødelagt og skulle by på den største utfordringen under restaureringen. Stikk av August Meyer, 1839.]]
</div>
===Nidarosdomen bygges===
Etter [[Olav den hellige|Olav Haraldssons]] død på [[Slaget ved Stiklestad|Stiklestad]] [[1030]], ble hans legeme gravd ned i en sandmæl ved [[Nidelva (Trøndelag)|Nidelven]] i [[Trondheim|Nidaros]]. 3. august 1031, et år og fem dager etter slaget ble Olav erklært hellig. På det sted hvor graven hadde vært ble det reist en enkel [[kirke]] i tre, en [[stavkirker|stavkirke]]. Olavs ry som helgen vokste raskt og antallet [[pilegrim]]er som søkte hans grav økte. Som et ledd i prosessen med å gi kirken en mer permanent organisasjon i Norge, ble det i år 1070 opprettet et bispesete i Nidaros. Bispesetet lå, sammen med de to øvrige norske bispesetene i Oslo og på Selje (senere Bergen), under erkebipsesetet i Hamburg/Bremen. I forbindelse med opprettelsen av bispesetet i Nidaros begynte man i 1070 under kong [[Olav Kyrre]] å bygge en katedral, bispekirke, i stein. Kirkens hovedalter ble plassert på det stedet hvor St. Olav etter tradisjonen hadde vært gravlagt. Den første katedralen som ble bygd over St. Olavs grav ble revet allerede på 1200-tallet for å gi plass til en større kirke. Av den grunn vet vi lite om hvordan den første katedralen på stedet så ut. Katedralen var sannsynligvis bygd etter engelske forbilder med et rett avslutta kor i øst. Den var bygd i det vi i dag anser for å være den [[romansk arkitektur|romanske perioden]], karakterisert ved runde buer, små vindus- og døråpninger samt tykke, massive murer. Ytterveggene i skipet sto på det stedet hvor pilarene i koret i dag står og kirken gikk så langt vest som dagens hovedtårn er. I vest var katedralen etter all sannsynlighet avslutta med et såkalt vestverk karakterisert av to [[tårn]]. Katedralen ble viet til treenigheten og gikk i middelalderen under navnet Kristkirken i Nidaros.

Da Nidaros ble egen kirkeprovins [[1153]], begynte straks omformingen av Olav Kyrres Kristkirke til en [[Romansk arkitektur|romansk]] [[katedral]], verdig kirkens nye status. Vestverket ble gjenbrukt som katedralens sentraltårn, ved at hjørnene ble forsterket til kraftige [[pilar]]er, og veggene uthulet med store bueåpninger. [[Kirkeskip]]et ble revet, men fundamentene gjenbrukt til [[Kor (arkitektur)|langkorets]] bueganger. Romanske [[transept|tverrskip]] ble oppført nord og sør for sentraltårnet, og et eget [[kapell]] – [[Kapittelhus]]et – ble oppført på utsiden av selve kirken. [[Tidlig middelalder i Norge#Opptakt til borgerkrig (1130 – 1184)|Borgerkrigene på 1100-tallet]] drev [[erkebiskop]] [[Øystein Erlendsson]] i landflyktighet til [[England]] i [[1180]], og arbeidet lå praktisk talt nede. Da erkebiskopen vendte tilbake [[1183]] bragte han med seg dyktige steinhoggere og mange nye impulser fra den tidlige engelske [[gotisk arkitektur|gotikken]]. De øverste delene av tverrskipene og den øvrige katedralen ble derfor bygget i gotikk.

Under bygging av langkoret behersket man fortsatt ikke den nye teknikken fullt ut. Ytterveggene var for dårlig fundamentert, [[strebebue]]ne altfor tynne, og søylene i [[arkade|midtarkadene]] tålte ikke trykket av [[hvelv]]et og måtte forsterkes med kraftige støttemurer. I det senere vestskipet var dimensjonene betydelig kraftigere.

Man regner med at hele katedralen stod ferdig rundt år [[1320]], i den grad den ble helt fullført – en vet at i [[middelalderen]] gikk det ofte tregt på slutten av katedralbyggingen, etter at kirkerommet kunne tas i bruk.

===Ødeleggelser og gjenoppbygning===
Kirken sto knapt ferdig før første kjente brann i kirken i [[1328]] førte til store ødeleggelser. Taket brant og styrtet ned og ødela steinhvelvene, så også [[treverk]]et innvendig ble antent. Korveggen mot [[oktogon]]en ble knust da tårnet falt ned, og ble gjenoppbygget i sengotisk stil. Alt tyder på at skadene var fullt utbedret før kirken igjen ble ødelagt av brann i [[1432]]. Denne gangen ble bl.a. gavlen i nordre tverrskip ødelagt, og det romanske vinduet byttet ut med et [[bue (arkitektur)|spissbuet]] gotisk [[vindu]]. En antar at kirken fortsatt ble fullt gjenoppbygget etter denne brannen, og etter neste brann, trolig allerede i [[1451]].

Verre gikk det da kirken ble ødelagt i en stor [[bybrann]] i [[1531]]. Yttermurene var noenlunde hele, men innvendige arkader i skip og langkor var for det meste ødelagt, og gavlen i søndre tverrskip var rast ut. Vestskipet ble nå så skadet at gjenoppbygning ble oppgitt, og reparasjon av søndre tverrskip ble utsatt. Ikke bare var skadene særdeles omfattende, men erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]]s konflikt med den [[protestantisme|protestantiske]] [[konge]]n gjorde at erkebiskopen måtte prioritere sin nye [[festning]] på [[Steinvikholmen]] framfor gjenoppbygning av Nidarosdomen.

Da [[reformasjonen]] ble innført i [[1537]], forsvant kirkens faste inntekter, og midler til videre reparasjoner måtte bevilges av kongen, noe som ytterligere svekket arbeidet. Gjenoppbygningen tok denne gangen ikke sikte på full gjenreisning, men konsentrerte seg om å sette brannruinene i stand som menighetskirke; menigheten ble etablert i 1578. Langkoret var like ødelagt som vestskipet, men oktogonen – kirkens viktigste del – var noenlunde bevart, så koret måtte gjenoppbygges for å binde sammen oktogonen med midttårnet og tverrskipene. Restene av arkaderekkene ble revet, og steinene herfra ble brukt som fyllmasse til nye massive, hvitkalkede innermurer i koret. Samme framgangsmåte ble benyttet da tårnets [[portal (arkitektur)|portaler]] mot vest og sør (mot de ikke reparerte ruinene) ble murt igjen. Korhvelvet ble erstattet av et flatt tretak. Tårnet var for skadet til en full gjenoppbygning, men fikk i stedet en nesten 70 meter høy bratt tårnhjelm av tre, etterhvert med [[kobber]]tekke. Søndre tverrskip ble også etterhvert satt under tak og reparert, først med en tregavl, så med en mer permanent teglsteinsgavl i [[1666]].

Tårnet blåste ned i en kraftig storm i [[1689]]. Branner i [[Bybrannen i Trondheim 1708|1708]] og [[1719]] ødela på ny innredningen i kirken, men murene overlevde uten for store skader. Oktogonen fikk moderne [[barokken|barokkhette]], kledd i kobber fra det gamle, nedblåste tårnet. Tårnet fikk en temmelig flat tårnhjelm, som antagelig var ment provisorisk, men som skulle overleve fram til restaureringen begynte. Med installering av [[Wagnerorgelet i Nidarosdomen|Wagnerorgelet]] i [[1741]] og ny [[altertavle]] i [[1744]] fikk kirken et praktfullt barokkinteriør.

Som sognekirke forble kirkens økonomi anstrengt gjennom hele [[18. århundre|1700-tallet]], og kirken måtte skaffe seg ekstrainntekter ved at fornemme borgere fikk sette inn lukkede stoler i korveggene, såkalte pulpiturer. Likeledes ble en del kapeller murt igjen og leid ut som gravkammer for velstående borgere. Kirken ble utvidet med gravkjellere og etterhvert ble også ruinen av vestskipet tatt i bruk som gravplass – mer enn 600 lik fikk således plass i Nidarosdomen og måtte fjernes under restaureringen.

Brannen i 1719 var den siste i kirkens historie, og derfor har en del av interiøret (bl.a. [[pipeorgel|orgelet]] og altertavlen) overlevd fram til i dag, selv om det meste – pulpiturene inkludert – ble revet ut og skrotet under den senere restaureringen.