Redigerer Restaurasjonen i England (avsnitt)

== Restaureringen av Karl II ==
[[Fil:Houses.of.parliament.overall.arp.jpg|thumb|Det engelske parlamentet med både overhuset og underhuset holder til i [[Palace of Westminster]]]]
Den 4. april 1660 utstedte Karl II [[Bredadeklarsjonen]] hvor han kom med flere løfter i forbindelse med rehabilitering av den engelske krone. Monck organiserte det konvensjonelle parlamentet som møttes for første gang den 25. april. Den 8. mai proklamerte parlamentet at Karl II hadde vært den lovmessige monark siden henrettelsen av Karl I den 30. januar 1649.<ref>[http://www.british-history.ac.uk/report.asp?compid=26183#s2 House of Commons Journal Volume 8], 8. mai 1660</ref> «Konstitusjonelt var det som om de siste nitten årene aldri hadde skjedd.»<ref>Harris, Tim (2005): ''Restoration: Charles II and His Kingdoms 1660-1685'', Allen Lane, s. 47</ref> Karl II kom tilbake fra sin landflyktighet. Han forlot [[Haag]] den 23. mai og gikk i land ved [[Dover]] den 25. mai.<ref name="pepysdiary23">[http://www.pepysdiary.com/archive/1661/04/23/index.php Pepys Diary 23 April 1661].</ref> Karl II kom til London den [[29. mai]] som også var hans fødselsdag. For å feire «hans majestets hjemkomst til hans parlament» ble 29. mai gjort til en offentlig fridag, populært kalt for ''Oak Apple Day''.<ref>[http://www.british-history.ac.uk/report.asp?compid=26202#s3 House of Commons Journal Volume 8, 30 May 1660]</ref> Han ble kronet ved Westminster Abbey den 23. april 1661.<ref name="pepysdiary23" />

En del samtidige har beskrevet restaureringen som «et himmelsk ordinert mirakel. Den brå og uventede befrielsen fra maktranet og tyranniet ble tolket som en restaurering av den naturlige og guddommelige orden.»<ref>Jones, J.R. (1978): ''Country and Court: England 1658-1714'', Edward Arnold, s. 15</ref>

Kongens parlament, populært kalt for [[Cavalierparlamentet]], kom sammen for første gang den [[8. mai]] [[1661]], og det ville vedvare i over 17 år, og ble til sist oppløst den [[24. januar]] [[1679]]. Som dets forgjenger var det i stor grad rojalistisk («Cavalier»). Det ble også kalt for «pensjonistparlamentet» for de mange pensjoner som ble gitt til kongens tilhengere som således beriket seg selv på den nye tid.

Den ledende politikeren i begynnelsen av restaureringen var [[Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon]]. Det var «Clarendons dyktighet og visdom» som hadde «gjort restaureringen betingelsesløs».<ref>Clark, Sir George, (1953): ''The Later Stuarts 1660-1714'', Oxford University Press, 2. utg., s. 3</ref>

Mange rojalister som hadde vært i landsforvisning kom tilbake til England og ble belønnet. Prins [[Rupert av Pfalz]] kom tilbake til tjeneste og ble medlem av [[Det kongelige råd (Storbritannia)|kongelige råd]], og ble belønnet med en annuitet (livrente). [[George Goring, 1. hertug av Norwich]], kom tilbake og ble gjort kaptein av kongens livgarde og gitt en pensjon. [[Marmaduke Langdale]] kom også tilbake og ble adlet som [[baron Langdale]]. [[William Cavendish, 1. hertug av Newcastle-upon-Tyne|William Cavendish]], marki av Newcastle, og fikk tilbake det meste av sine tidligere eiendommer og gods. Han ble belønnet i 1666 med Hosebåndsordenen (som hadde blitt skjenket ham i 1650) og ble forfremmet til [[William Cavendish, 1. hertug av Newcastle-upon-Tyne|hertug]] den 16. mars 1665.

Det var som om ingen lenger husket kong Karl Is egenrådige styre og grunnene til at man hadde kvittet seg med ham.