Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Italia: Handel skaper utvikling (1200–1450) ===
: ''Utdypende artikkel: [[Den italienske renessansen]]
[[Fil:FlorenceSkyline.jpg|miniatyr|300px|Den italienske byen [[Firenze]] kom kraftig på 1300-tallet og fremover, og konkurrerte om hegemoniet med [[Republikken Venezia|Venezia]] og [[Hertugdømmet Milano|Milano]].]] 
De italienske bystatene [[Republikken Venezia|Venezia]], [[Genova]] og [[Pisa]] handlet direkte med Egypt, [[Østromerriket]] og andre i Midtøsten. Dette innebar at de hadde nærmest monopol på varer fra Kina, India og [[krydderøyene]]. Selv om enkelte av disse varene bare kunne lages i østlige klimaer, som krydder, var det enkelte av dem som kunne reproduseres i Europa, deriblant silke. Disse byene, og [[Firenze]] noe senere, ble i praksis selvstendige bystater.<ref>Side 29-30, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World, McGraw-Hill'' (8. utgave), New York, c1995n</ref> Handel med det østlige Middelhavet ga også kunnskap som fikk betydning. Allerede på 1200-tallet skjedde en revolusjon innen handel og regnskap i Italia. De [[Romertall|romerske tallene]] ble erstattet av [[Arabiske tall|indo-arabiske]], som gjorde regning og bruk av [[Desimaltall|desimaler]] mulig. Det var særlig matematikeren [[Leonardo Fibonacci]] som innførte dette tallsystemet til Pisa og nærliggende byer. Tallsystemet gjorde at handel ble enklere og raskere, spesielt ved sløyfing av [[brøk]]er.<ref>Side 32, Niall Ferguson: ''The Ascent of Money - A financial history of the world'', London, 2009</ref>

En av de revolusjonerende tankene innen handel i Italia var at i stedet for å arbeide seg opp en stor formue og så gi seg på topp, ble det oppdaget at man kunne investere overskuddet videre i andre forretninger. Slik fikk handelsmenn nye og mer ambisiøse handelsmuligheter.<ref name="Side 285, Greer, Lewis">Side 285, Greer, Lewis</ref> Dersom man ikke hadde penger å starte med, fantes det muligheten å låne, enten av pengelånere eller av lånehaier – om enn forskjellen var glidende. For at handelen skulle utvikle seg, var det ofte lånehaier som lånte penger med rente til handelsmenn. Disse lånehaiene var i begynnelsen i hovedsak jøder. Dette skyldtes det forhold at mens verken kristne eller jøder kunne låne penger med renter til sine egne, var det en åpning i [[Femte Mosebok|5. mosebok]]: «Av utlendingen kan du ta rente; men av din bror må du ikke ta rente».<ref>Side 35-37, Ferguson</ref> 

Etter hvert dukket det opp en rekke banker som tilbød lån. Fra 1100-tallet av fantes det banker i Venezia som blant annet finansierte [[korstog]]ene.<ref>Thomas H. Goddard; Alexander Hamilton; George McDuffie: [https://books.google.no/books?id=CVE5AAAAMAAJ&pg=PA10&lpg=PA10&dq=Venice+bank+subscription+fund&source=bl&ots=iYqENShHDS&sig=werRbfwB-Jl8I2lmhD_6ws7-Jqk&hl=en&sa=X&ei=G92CT7ndNYq20QXerdiHBw&redir_esc=y#v=onepage&q=Venice%20bank%20subscription%20fund&f=false ''A general history of the most prominent banks in Europe:particularly the banks of England and France; the rise and progress of the Bank of North America; a full history of the late and present Bank of the United States''], H. C. Sleight, 1831</ref> Flere banker begynte, eller hadde allerede en tid, fungert som pengelånere. På 1300-tallet var det flere. I [[Firenze]] satt flere pengevekslere og pengelånere ved benker (''banco'' på italiensk), de vekslet og lånte ut. For å sikre seg at de fikk tilbake pengene sine, hadde flere av dem en kriminell side. Dette gjaldt spesielt familien [[Medici]], som hadde fem medlemmer dømt til døden bare mellom 1343 og 1360.<ref>Side 42-43, Ferguson</ref> Flere banker var imidlertid langt mer seriøse, og det var ikke uvanlig på 1300-tallet at italienske banker og kjøpmenn hadde filialer i andre byer. På den måten kunne de låne ut til spanske, flamske og engelske innbyggere.<ref>Side 104, «Byane» fra ''Aschehougs Verdenshistorie bind 6: Europa i krise, Oslo, 1984</ref>

Venezia var den dominerende bystaten i Italia i høy- og begynnelsen av senmiddelalderen. På slutten av 1300-tallet fikk de imidlertid konkurranse av Firenze. Firenze satset mest på bankvirksomhet, og ikke så mye på handel, delvis fordi de lå midt inne i landet, og det var enklere å finansiere maritime byers handel enn å starte egne handelsdynastier selv. I 1397 lyktes [[Giovanni di Bicci de' Medici]] å etablere Medici-familiens egen bank i byen. Denne vokste sterkt under hans sønn [[Cosimo de' Medici (eldre)|Cosimo de' Medici]], og Medici ble den dominerende familien. [[Hertugdømmet Milano]] markerte seg fra 1395, først med fyrstefamilien [[Huset Visconti]] og så [[Huset Sforza]]. Milano utvidet seg i alle retninger til de kolliderte med [[Veneto]] i øst, [[Piemonte]] i vest, fjellkjeden [[Alpene]] i nord og Middelhavet i sør. Milanos makt lå både i militær makt og som Europas ledende våpenprodusent.<ref>Side 76-77, Elisabetta Cassina Wolff: ''Italias politiske historie 476 – 1945'', Cappelen Damm, Oslo, 2016</ref> Milano var ofte i krig med både Firenze og Venezia, både hver for seg og samlet.<ref>[https://www.britannica.com/place/Italy/Italy-from-c-1380-to-c-1500#ref27677 Italy from c. 1380 - c 1500] - Encyclopedia Britanniza</ref> 

Det utviklet seg også etter hvert fokusområder. For eksempel var [[Adelsrepublikken Genova]] mer opptatt av å handle i [[Egeerhavet]] og [[Svartehavet]], noe som ga dem varer fra India, Sentral-Asia og Kina, mens Venezia fokuserte på Egypt og Rødehavet, det sikret dem blant annet krydder fra Det fjerne østen.<ref>Side 21, Merry E. Wiesner-Hanks: ''Early Modern Europe 1450-1789'', Cambridge History of Europe, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 2006 (2. utgave 2013)</ref>