Redigerer Relikvie (avsnitt)

===Historie===
[[Fil:Altshausen Schlosskirche Reliquie Hermann der Lahme 2005.jpg|thumb|Øverste del av kraniet etter Hermann von Reichenau. St. Michael slottskirke i Altshausen.]]
[[Fil:Saint Mary of Blachernae 8940.jpg|thumb|St. Maria av Blachernæ i [[Konstantinopel]], hvor [[jomfru Maria]]s hodeslør angivelig ble oppbevart.]]
Bruk av relikvier omtales flere steder i [[Bibelen]]. I [[Andre kongebok]] 13,20-21 fortelles at en mann ble kastet ned i graven til [[profet]]en [[Elisja]], og da den døde berørte Elisjas knokler, ble han vakt til live.<ref>«''På den tiden kom det hvert år flokker av moabitter som herjet i landet. En gang fikk noen som skulle gravlegge en mann, se at det kom en slik herjeflokk. Da kastet de mannen ned i graven til Elisja. Med det samme mannen kom nær Elisjas knokler, ble han levende igjen og reiste seg opp''.» [https://bibel.no/Nettbibelen?book=2KI&chapter=13  2. Kong. 13, 20-21]</ref>   

I [[Det nye testamente]] regner mange henvisningen til [[Paulus]]' tørklær og klesplagg i [[Apostlenes gjerninger]] 19,11-12 som omtale av relikvier: «Gud gjorde helt uvanlige undere ved Paulus' hender. Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde åndene fór ut av dem.»<ref>[https://bibel.no/Nettbibelen?book=ACT&chapter=19 Ap.gj. 19,12]</ref> Alle som rørte ved Jesus eller hans klesplagg ble friske ([[evangeliet etter Markus]] 6:56)

I en rent kristen sammenheng er fortellingen om [[Polykarp av Smyrna]]s [[martyr]]død ca. år [[155]] det tidligst bevarte eksempel. Det fortelles der at de kristne bevarte hans jordiske levninger og regnet dem som dyrebare relikvier.

Gjennom oldkirkelig tid og i tidlig [[middelalder]] fremkom mange historier om mirakler i forbindelse med relikvier, som av denne grunn ble svært viktige for kirken i middelalderen. 800-tallet markerte et høydepunkt i raseringen av [[katakombe]]ne, der relikviejegere rasket til seg det de kunne av martyrenes levninger. De nybygde kirkene lenger nord i Europa, særlig i [[Tyskland]], lot seg ikke lenger nøye med relikvier av 3. klasse (type «''stykke av et klede som hadde rørt ved en gravstein/[[sarkofag]]''»), men stilte krav om å få virkelige kroppsdeler fra martyrene. Denne geskjeften blomstret, komplett med relikvieoppkjøpere utstyrt med lisens. Raseringen av gravplasser og inskripsjoner forklarer katakombenes nåværende tilstand, og nådde et slikt omfang at pave [[Paschalis I]] så seg nødt til å gripe inn. Det ble sagt at han fikk flyttet relikviene etter over 2.000 martyrer i sikkerhet inne i kirkebygg.<ref>Anthony Pereira: ''Rome'' (s. 123), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9</ref> 

I den katolske kirke er det fortsatt slik at alle kirker må ha en relikvie nedfelt i [[alter]]et. På 1000-tallet ville lokalbefolkningen i fjellene i [[Umbria]] ta livet av [[eremitt]]en Sankt Romuald, for ikke å gå glipp av knoklene hans. Da [[Thomas av Aquinas]] døde i [[kloster]]et Fossanuova i [[1274]], løsnet [[munk]]ene [[hode]]t hans, kokte og preparerte det for ikke å gå glipp av en så dyrebar relikvie. Før Sankt Elisabeth av [[Thüringen]]s [[begravelse]] skar og rev lokalbefolkningen biter av likkledet, [[hår]]et og [[negl]]ene hennes, og biter av [[øre]]r og brystvorter. [[Karl VI av Frankrike]] (som i perioder led av [[psykose]]) delte ved en fest ut [[ribbein]]a fra [[Ludvig IX]] (med tilnavnet «den hellige») til [[Pierre d'Ailly]] og sine onkler av Berry og [[Burgund]] – mens [[prelat]]ene fikk én [[knokkel]] på deling.<ref>Johan Huizinga: ''Middelalderens høst'' (s.215), forlaget Aschehoug, Oslo 2004, ISBN 82-03-18217-8</ref> Da [[jesuitt]]en Johannes av Nepomuk var blitt druknet i [[Moldau]], ble det påstått at kroppen hans fløt opp, og at sterkt lysende stjerner våket over drukningsstedet. Knoklene hans ble utstilt, og lenge ble også [[tunge]]n hans vist frem og jevnlig fuktet for å bevare sitt livaktige utseende. Men da vitenskapen avslørte at det ikke dreide seg om tungen, men om en bit av [[hjerne]]n, tonet [[Vatikanet]] ned feiringen av St. Johannes.<ref>Jahn Otto Johansen: ''Praha'' (s. 34), forlaget Damm, Oslo 2003, ISBN 82-496-0680-9</ref>

[[Chartreskatedralen]] viser frem ''Sancta Camisa'', den hellige [[tunika]]en som [[jomfru Maria]] angivelig hadde på seg mens hun gikk gravid med Jesus.<ref>[https://books.google.no/books?id=Fnz4zMwjF6IC&pg=PA123&lpg=PA123&dq=santa+camisa+chartres&source=bl&ots=NJHyVCRbaJ&sig=ACfU3U2qVQx9cocWAFcyBsWjSdehjBQsZg&hl=en&sa=X&ved=2ahUKEwiE2s3R55vmAhXMfZoKHZsMA_sQ6AEwD3oECAkQAQ#v=onepage&q=santa%20camisa%20chartres&f=false] Sheryl A. Kujawa-Holbrook: ''Pilgrimage-the Sacred Art: Journey to the Center of the Heart'' (s. 123)</ref> Mange [[pilegrim]]er kommer for å se tunikaen, som presenteres som gave til katedralen fra [[Karl den skallede]] i [[876]]. Karls bestefar, [[Karl den store]], skal ha fått tunikaen som gave fra [[Irene av Athen|keiserinne Irene]], og på 1900-tallet ble det funnet [[pollen]] fra [[Palestina]] i det første århundre i kledet.<ref>https://praywithjillatchartres.com/mary/the-veil-of-mary/</ref>

[[Reformasjonen]] medførte en voldsom reaksjon mot relikvier. Noen steder, spesielt i [[England]] og steder med sterk [[kalvinisme|kalvinistisk]] innflytelse, førte dette til at relikvier ble ødelagt. Andre steder unngikk man dette, fordi man så det som [[likskjending]], men man begravde gjerne relikviene på hemmelige steder. Dette skjedde f.eks. med [[Olavsskrinet]] med levningene etter [[Olav den hellige]].