Redigerer Religionskritikk (avsnitt)

== Historisk utvikling ==
* ''Utdypende artikkel: [[Antikkens religionskritikk]].''

=== Antikken ===
[[Fil:Roman army in nashville.jpg|thumb|Romerrikets makt betydde en undertrykkelse av all religionskritisk filosofi. Bildet er en historisk rekonstruksjon av romerske soldater fra det første århundre e.Kr.]]Det tidligste kjente eksempel på religionskritikk innenfor vestlig filosofi stammer fra [[antikkens Hellas]] på 500-tallet f.Kr. hvor [[Xenofanes]] framførte et standpunkt at mennesket selv skapte sine guder i sitt eget bilde. En annen filosof, [[Prodikos]], mente en gang rundt 400 f.Kr. at de fenomener som menneskene valgte å dyrke var de som var viktige for deres daglige liv.

De tendenser til filosofisk fritenkning og kritikk av religion som oppsto i århundrene før vår tidsregnings begynnelse ble dog undertrykt da [[Romerriket]] utviklet seg til et [[monarki]] etter Augustus’ maktovertagelse. Senere da graden av religiøs [[pluralisme]] ble mindre og kristendommen ble den eneste og dominerende religion forsvant all religionskritisk filosofi helt og holdent.

=== Opplysningstiden ===
[[Fil:Encyclopedie de D'Alembert et Diderot - Premiere Page - ENC 1-NA5.jpg|thumb|Tittelsiden til encyklopediens første bind.]]
På [[1700-tallet]] fikk den rasjonalistiske filosofi en gjenoppblomstring og samtidig begynte kristendommens kulturelle dominans å bli svekket og igjen gi plass til religionskritikk, i sær av kristendommen. Blant de [[Frankrike|franske]] [[Encyclopédie|encyklopedister]] ble den rasjonelle naturvitenskap og [[Opplysningstiden|opplysningstanken]] benyttet som en plattform for en kritisk posisjon til spesielt de [[overtro]]iske og ulogiske elementer i religionen. Kritikk av religion med utgangspunkt i [[logikk|logiske]] argumenter har fortsatt helt opp til moderne tid. En av de nyere kritikere innenfor denne tradisjonen var den [[England|engelske]] filosofen [[Bertrand Russell]].

Eksempler på viktige kritiske punkter i perioden er eksempelvis [[Den hellige treenighet|Treenighetslæren]] hvor argumentet '''1 + 1 + 1 = 1''' rent logisk ikke gir mening. Et annet er forestillingen om en opprinnelig [[skapergud]]; hvordan ble da denne guden selv skapt? Blant de mest innflytelsesrike religionskritikere var personer som [[Denis Diderot]], [[Jean le Rond d'Alembert]], [[Paul Henri Thiry d'Holbach]], og [[François Voltaire]].

=== Hegel ===
Tenkere fra opplysningstiden satte deres preg på den etterfølgende periode, innen spesielt de akademiske miljøer oppsto det rasjonelle eller endog religionskritiske skoler. En sådan gruppe oppsto omkring den [[Tyskland|tyske]] filosof [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] som fokuserte sin kritikk på den kristne forestilling om inkarnasjon og søkte å eliminere den abstrakte og fjerne gud.

=== Feuerbach ===
En annen innflytelsesrik tysk filosof fra det samme miljøet var [[Ludwig Feuerbach]], som mente at religion var en kompensasjon for menneskelige behov som ikke var blitt tilfredsstilt og samtidig et uttrykk for en selvopptatthet som forhindret sann erkjennelse av verden.

=== Marxisme ===
[[Karl Marx]] videreførte Feuerbachs teser og koblet dem sammen med teorier om samfunnets utvikling, og han beskrev religion som massenes flukt inn i en illusorisk lykke for å fjerne seg fra utilfredsstillende levevilkår. Marx mente religion var en sosial konstruksjon som førte til fremmedgjørelse og følelsen av en utilstrekkelighet i livet. Denne følelsen kunne bli fjernet gjennom en total frigjørelse av mennesket og innføre en universell likhet. I tillegg var religion i seg selv skadelig for menneskeheten da den virket sløvende og derfor var en hindring for reelle forandringer i verden, det som Marx kalte for folkets [[opium]]. Marx betraktet religion som flukt og benyttet analogien til [[opium]] ettersom:

* Det ga kun en midlertidig befrielse, men løste ingen problemer
* Det ga fantasier om et bedre liv et annet sted enn i dette livet

Religion undertrykte massene slik at de ikke aktivt kunne løse problemene i denne verden ved å love de trofaste en belønning i det hinsides liv. Religion ble derfor brukt av de herskende klasser som et redskap for å kontrollere massene ved at religionen ga utsikt til en framtidig befrielse etter dette livet. Marx mente at ved å avskaffe religionen kunne de virkelige grunnene til massenes lidelser bli fjernet (utbytting) og skapelsen av et samfunn med likhet, [[kommunisme]], ville lidelsene også bli fjernet og religionen mistet sin betydning. Kritikken av religionen var derfor en forutsetning for all kritikk.

[[marxisme|Marxister]] har siden ansett forestillingen om arvesynden som dypt asosial da denne benyttes for å overbevise menneskene om at grunnen til deres egen lidelse ligger i en nedarvet og uforanderlig syndighet. Istedenfor aktivt forandre livsvilkårene undertrykkes massene i en apatisk venting på den kommende befrielse. Med utbredelsen av den marxistiske [[Arbeiderbevegelsen|arbeiderbevegelse]] fra slutten av [[1800-tallet]] oppsto den første bedre [[Ateisme|ateistiske]] og religionskritiske strømning.

=== Moderne posisjoner ===
[[Fil:Russell1907-2.jpg|thumb|Bertrand Russell, 1907]]
:''«Kristne fastholder at deres tro gjør godt, mens andre gjør skade. Under alle omstendigheter, de fastholder dette om den kommunistiske tro. Det jeg ønsker å vise er at alle trosretninger gjør skade. Vi kan kanskje definere «tro» som en sterk overbevisning om noe det ikke er bevis for. Når det er bevis om noe taler ingen om «tro». Vi taler ikke om troen på at 2 og 2 er 4 eller at Jorden er rund. Vi taler utelukkende om tro når vi ønsker å skifte ut følelse med bevis.»''<ref>Originalsitat: «Christians hold that their faith does well, but other faiths do harm. At any rate, they hold this about the Communist faith. What I wish to maintain is that all faiths do harm. We may define ‘faith’ as a firm belief in something for which there is no evidence. When there is evidence, no one speaks of ‘faith’. We do not speak of faith that two and two are four or that the earth is round. We only speak of faith when we wish to substitute emotion for evidence.» Bertrand Russell, ''Human Society in Ethics and Politics'', 1954</ref>

Ovenstående sitat av [[Bertrand Russell]] er et uttrykk for en sterk kritisk holdning overfor religion som har preget [[1900-tallet]]. Her er alle former for religion blitt oppfattet som en direkte motsetning til den naturvitenskapelige verdensforståelse. Religion er irrasjonelt mens vitenskap er objektiv, logisk og rasjonell.

=== «Ny-ateistene» ===

Etter angrepet på [[World Trade Center]] [[11. september 2001]] blusset religionskritikken opp igjen etter en dvale på slutten av forrige århundre. Den settes i sammenheng med [[islamisme]]ns fremmarsj, samt de kristen-konservatives makt i USA. [[Sam Harris]] begynte på sin bok ''The End of Faith'' rett etter 11. september, og andre forfattere, som [[Richard Dawkins]], [[Christopher Hitchens]], [[Daniel C. Dennett]], [[Michel Onfray]] skrev bøker som kritiserer religionens innflytelse i samfunnet. Ettersom kritikken tidvis er skarp, møter de også mye kritikk for at de, ifølge kritikernes syn, overdriver. Blant kritikerne finner vi [[Alister McGrath]], [[Terry Eagleton]] og [[Dinesh D'Souza]].